Plantegeografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Plantegeografi er en grenen av biogeografien der en ser på geografisk fordelingen av arter av planter og deres innflytelse på jordoverflaten. En er opptatt av alle aspekter av plantefordeling, fra mekanismer for fordelingen av individuelle arter innenfor et område, både på store og liten skala, til faktorene som regulerer sammensetningen av hele samfunn og flora.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kart fra 1850 som viser fire utvalgte fjellmassiver og grenser for plantene oppover i høyden. De fire eksemplene viser også hvordan vegetasjonen er avhengig av breddegrad ved at Andesfjellene representerer ekvator, Tenerife breddegrad 27,5–28,5°, Himalaya 29–32°, Alpene og Pyreneene 42–46° og Sulitjelma 68°

Plantegeografi kommer fra gresk φυτόν, phytón = «plante» og γεωγραφία, geografía = «geografi» (eller distribusjon) er den grenen av biogeografi som er opptatt av geografisk fordelingen av arter av planter og deres innflytelse på jordoverflaten.[1]

En av de første som var opptatt av planters geografiske utbredelse var den prøyssiske naturforskeren Alexander von Humboldt (1769–1859).[2] Noen mønstre for fordelingen av planter ble tydelige tidlig i studien av plantegeografi, spesielt at artsrikdommen er stor i tropene og avtar med økende breddegrader. Alfred Russel Wallace (1823–1913) mente at årsaken til dette kunne vært at tropene ikke hadde blitt utsatt for så store miljøendringer som områder lengre nord. Blant annet at istider ikke har forstyrret artene i tropene og at de derfor har har fått utviklet seg uforstyrret i svært lang tid. Mye av forskningen innen plantegeografi har siden da vært viet til å forstå mønsteret og utbredelsen av artene. Fremdeles er mye uklart.[3]

I 1890 vedtok den amerikanske kongressen å bevilget midler til å sende ekspedisjoner for å oppdage den geografiske fordelingen av planter (og dyr) i USA. Den første av disse var Death Valley Expedition, hvor blant annet Frederick Vernon Coville, Frederick Funston og Clinton Hart Merriam var med.[4]

Inndeling av fagområder[rediger | rediger kilde]

Plantegeografi er en del av en mer generell vitenskapen biogeografi. En er opptatt av mønstre og prosesser bak distribusjon av planter. De viktigste spørsmål og tilnærminger som benyttes for å besvare slike spørsmål er felles mellom plante- og zoogeografer (dyregeografer).[5]

Plantegeografien omfatter i bred forstand fire felter, i henhold til det fokuserte aspektet, miljø, flora (gruppe), vegetasjon (plantesamfunn) og opprinnelse:[6][7][8][9]

  • Planteøkologi, der fysiognomisk-økologiske studier av vegetasjon og biomer generelt også er knyttet til feltet.
  • Plantegeografi (eller fytogeografi (vegetasjonsgeografi) i strengeste forstand, korologi,floristikk);
  • Plantesosiologi (eller fytososiologi), økologiske samfunn feltet holdes imidlertid ikke adskilt fra floraundersøkelser, da dets tilnærming for å studere vegetasjon er avhengig av en grunnleggende enhet kalt plantesamfunn som er definert ved floraen).
  • Historisk plantegeografi (eller paleobotanikk), der en er opptatt av historisk opphav, spredning og utryddelse av plantearter.

Plantegeografi blir ofte delt inn i to hovedgrener: floristisk plantegeografi og økologisk plantegeografi. Førstnevnte undersøker hvordan biotiske og abiotiske samvirkninger påvirker fordelingen av planter. Innenfor økologisk plantegeografi er en opptatt den enkelte plantearts livskrav i dens naturlige biotop eller miljø (voksestedsøkologi), dels med de forskjellige typer av «plantesamfunn» og deres livskrav.[10]

Det grunnleggende dataelementet i plantegeografi er prøveregistreringer. Disse er samlet enkeltplanter som denne, en kanelbregne, samlet i Great Smoky Mountains i North Carolina.

Floraprovinser[rediger | rediger kilde]

Goods inndeling i floristiske riker

Floristisk er en studie av flora i et eller annet territorium. Tradisjonell plantegeografi handler i stor grad om floristikk og floristisk klassifisering. Innenfor floristisk plantegeografi forsøker enn å få oversikt over de planter som finnes i et bestemt område og som til sammen utgjør stedets flora. På grunnlag av dette materiale har man delt jorden i «florariker» eller «floraregioner». Når hele jordkloden tas i betraktning, har følgende regioner blitt skilt ut:[10]

  1. Den holarktiske region består av hele den tempererte og kalde sone på den nordlige halvkule. Her er arter som trær som bjørk og pile og planter i familier som soleie, korsblomst, rose, sildre- og skjermplanter.
  2. Den paleotropiske region omfatter de tropiske delene av Afrika og Asia og domineres av familier som palmer, myrkongle, ingefær og laurbær.
  3. Den neotropiske region omfatter de tropiske delene av Amerika. Denne regionen har likheter med den peleotropiske region, ved at familiene palme-, myrkongle-, ingefær- og laurbærfamilien dominerer. Andre karakteristiske familier er ananas, cannaceae og kaktus
  4. I den australske region er eucalyptus og familien casuarinaceae vanlige.
  5. Kapplandet er en liten region som omfatter Sør-Amerika.
  6. Den antarktiske region omfatter antarktisk og sørspissen av Sør-Amerika.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sambamurty, A. V. S. S. (7. juli 2010). Taxonomy of Angiosperms (engelsk). I. K. International Pvt Ltd. s. 188. ISBN 978-81-88237-16-6. 
  2. ^ (no) Alexander von Humboldt i Store norske leksikon
  3. ^ Mannion, Philip D. (2014). «Patterns in Palaeontology: The latitudinal biodiversity gradient». PALAEONTOLOGY[online]. 4 (3): 1–8. 
  4. ^ «Death Valley Expedition (1891)». Smithsonian National Museum of Natural History. 1. april 2017. 
  5. ^ The Editors of Encyclopaedia Britannica (9. januar 2020). «Biogeography». Encyclopædia Britannica. Besøkt 17. januar 2021. 
  6. ^ Rizzini, Carlos Toledo (1997). Tratado de fitogeografia do Brasil: aspectos ecológicos, sociológicos e florísticos (portugisisk) (2 utg.). Rio de Janeiro: Âmbito Cultural Edições. s. 7–11. 
  7. ^ Mueller-Dombois, Dieter; Ellenberg, Heinz (August 1974). Aims and Methods of Vegetation Ecology. New York: John Wiley and Sons. ISBN 1-930665-73-3.  See Mueller-Dombois (2001), p. 567, [1].
  8. ^ Pott, Richard (2005). Allgemeine Geobotanik: Biogeosysteme und Biodiversität (tysk). Berlin: Springer Spektrum. s. 13. ISBN 978-3540230588. 
  9. ^ Vulf, E. V. (1943). An Introduction to Historical Plant Geography. Waltham, Massachusetts: Chronica Botanica Company. 
  10. ^ a b Sunding, Per (no) plantegeografi i Store norske leksikon

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Phytogeography – kategori av bilder, video eller lyd på Commons