Pietro Querini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pietro Querini
Født15. århundre[1]Rediger på Wikidata
Venezia
Død15. århundre[1]Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseHandelsmann Rediger på Wikidata
NasjonalitetRepublikken Venezia
Våpenskjold
Pietro Querinis våpenskjold
Utsikt over den sørlige delen av Røst ytterst i Lofoten, der adelsmannen Pietro Querini fra Venezia i januar 1432 reddet seg i land sammen med overlevende fra et handelsskip på vei til Flandern som hadde kommet ut av kurs. Querinis reiseskildring fra ferden og i alt over fire måneder på Røst har gitt verdifull kunnskap om et nordnorsk kystsamfunn i middelalderen. Også to av styrmennene etterlot seg en beretning fra den dramatiske seilasen.

Pietro Querini var en adelsmann og handelsmann fra Venezia, kjent fra sin egen beretning om seilasen, der han i januar 1432 drev i land utenfor Røst i Lofoten. «I 100 dager befant vi oss i paradisets første krets. Til skam og skjensel for Italias riker.»[2]

Den første norske utgaven av Querinis beretning ble trykt i Trondheim i 1763 i en artikkel av Gerhard Schøning i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter. Schøning mente at Querini og mennene hans gikk i land på den ubebodde Sandøya, sørvest for Røstlandet.[3]

Querini på Røst[rediger | rediger kilde]

Det fullastede skipet med 68 mann om bord hadde seilt fra Kreta den 25. april 1431 med Flandern som mål. Men skipet fikk motvind og måtte holde seg langs Nordafrika. 2. juni passerte de Gibraltar, der styrmannen var ukjent med farvannene, så skipet ble skadet og måtte repareres i Cadiz. 14. juli 1431 la de til sjøs igjen. Etter 45 dager var de i nærheten av Kanariøyene der de omsider fikk medvind nordøstover. 25. august ankom de Lisboa som de forlot 14. september. Heretter blåste det opp, og roret ble slått løs i nærheten av Scilly-øyene. De drev bort fra land, og situasjonen var nå så alvorlig at to mann satt vakt over forrådene som ble rasjonert ut to ganger om dagen. Men de fikk konstruert to nødror som ga dem håp, selv om stormen ikke ga seg. I slutten av november flerret den seilene deres, og nå drev de rundt uten seil eller ror, svekket av sult, men tvunget til å pumpe døgnet rundt om ikke skipet skulle fylles av vann fra bølgene som slo inn over det. De fant bunn på 80 favner, men turde ikke bli liggende for anker, slik stormen slet i skipet.[4]

17. desember 1431 var det så ille at de kappet stormasten som deretter ble feid til havs av en diger bølge. Nå la skipet seg over på ene siden så vannet fosset inn, og mannskapet var for utmattet til å klare å øse. I stedet gikk de i de to livbåtene. Den minste tok 21 mann og forsvant samme natt; Querini, tjeneren hans og offiserene gikk i den største livbåten med 47 mann om bord, og for å lette den, måtte de kaste noe av nisten på sjøen. De forlot et skip som ifølge Querini var lastet med over 800 fat malvasiavin, velduftende sypresstre, ingefær, pepper og andre kostbare varer. Men nå roet været seg, og de styrte østover i den tro at det ville føre dem til Irland. Nå meldte tørsten seg; de gikk tom for drikkevann. En gang i døgnet fikk hver mann et kvart beger vann. Daglig døde 2-4 menn, påfallende nok de som hadde sett sterkest ut. 19. desember ble den siste vinskvetten utdelt. Fremdeles styrte de nordøstover.[5]

5. januar 1432 så mennene land da det grydde av dag. De rodde det de kunne, men dagen varte bare to timer, og mennene var stygt medtatte. I gryet neste morgen var landstripen borte, men det var fjelland like ved. Dit seilte de, men gikk på grunn på et undervannsskjær, «gråtende overgav vi oss til Gud og Hans Mor» da en stor bølge skyllet dem inn på land, «utmattede lik svake, små trekkfugler».[6] Stranden var tilsnødd, og de spiste av snøen alt de orket, men fem av mennene døde samme natt. Italienerne gjorde opp ild med toftene i båten og varmet litt skinke som var tilbake. Av årer og seil rigget de til to små hytter, tre holdt til i den ene og 13 i den andre. Røyk fra den våte veden sved i øynene så de fryktet å bli blinde. Lus plaget dem voldsomt; Querinis skriver var så oppspist på halsen, helt inn til senene, at han omkom. Stort annet å spise enn blåskjell fant de ikke. Tre spanjoler døde, men de tretten gjenlevende var så svake at det tok dem tre dager å bære borte de døde. Etter halvannen uke gikk Querinis tjener ut for å samle muslinger da han oppdaget et lite hus, og kumøkk rundt. Det var tungt å gå i den dype snøen, men der kom de seg omsider i hus. En enorm fisk som var kastet i land, ga dem rikelig føde i flere dager da det blåste så hardt at det ville vært uråd å gå ut og lete etter skjell.[7]

En dag kom en mann og de to sønnene hans over for å lete etter sauene sine. Sønnene så røyk fra pipen og gikk for å undersøke. Italienerne hørte stemmer utenfor, og trodde først det var sjøfugl de hørte, men Cristoforo Fioravanti gikk ut og fikk øye på fiskerne som ble fælne ved synet av de utsultede menneskene. To av dem fikk de plass til i båten sin og tok dem med tilbake til Røst. Derfra gikk seks båter ut til Sandøy for å hente resten, med øl og rugbrød som Querini syntes «smakte som manna». På Røst fikk han som høvedsmann bo hos Sandøys fornemste mann. Querini var så svak ved ankomst at sønnen leide ham til døren, der husfruen tok imot og nektet ham å falle på kne for seg. I stedet ga hun ham en skål melk å styrke seg på.[8]

Etter tre-fire måneder med pleie fra lokalbefolkningen reiste de sørover som gjester på en båt i jektefarten lastet med tørrfisk, med stopp i Trondheim, Vadstena i Sverige og London. Bare 11 kom til slutt tilbake til Italia.

Den lokale presten hadde fungert som tolk, og da italienerne gjorde seg klar for hjemreise, forlangte han, «da han var en tysk dominikanermunk», to kroner pr måned i betaling fra hver av gjestene. Ialt mottok han seks sølvkopper, seks gafler og seks skjeer. «Den største del av dette kom i den onde broders hånd.» På avreisedagen fikk italienerne med seg fisk som gave. Kvinnene og barna gråt, «og vi med dem». Presten slo følge med de reisende for å overbringe erkebiskopen hans andel av godset.[9] Querinis reiseskildring fra ferden og oppholdet på Røst har gitt verdifull kulturhistorisk kunnskap om et nordnorsk fisker- og bondesamfunn i middelalderen.

«Querini-støtten» ble reist i 1932 på Sandøya utenfor Røst til minne om hendelsen.[10]

Querinis beretning[rediger | rediger kilde]

Querini skrev ned det han hadde opplevd i Norge, og en håndskreven versjon av hans beretning I paradisets første krets finnes bevart i Vatikanbiblioteket.

I 1550-årene ble beretningen utgitt i Venezia av geografen Giovan Battista Ramusio i samlingen Delle navigationi e viaggi. Beretningen ble første gang oversatt til tysk i 1613. Deler av denne teksten ble oversatt videre til norsk og publisert av Gerhard Schøning i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter i 1763[11]

I 1881 ble det oppdaget en ny versjon av historien i Biblioteca Marciana i Venezia, en avskrift av fortellingen til av to medlemmene av Querinis mannskap, Cristoforo Fioravante og Nicolò de Michiel. Disse tekstene ble oversatt til norsk og publisert i Norges land og folk i 1908.

I 2007 ble originaltekstene oversatt til moderne italiensk og gitt ut i boken Il Naufragio della Querina.

Utdrag fra I paradisets første krets[rediger | rediger kilde]

«Det var hundre og tyve sjeler som bodde på øya, og til påske var det syttito som mottok nattverden og bekjente seg som fromme og troende katolikker. De har ikke annet enn fisk å oppholde livet med, for i dette fjerne strøket er det ikke mulig å dyrke noe. Tre måneder i året, det vil si juni, juli og august, er det alltid dag, og solen går aldri ned, og i vintermånedene er det nesten alltid natt, og de har bestandig lys fra månen.

I løpet av året fisker de endeløse mengder fisk, og bare av to slag. Den ene, som det er mest av, ja umåtelige mengder, kalles stokkfisk (torsk), den andre er flyndre, men av vidunderlig størrelse, hver fisk skulle jeg tro veide to hundre libre. Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Det er en handelsvare av uvurderlig betydning på Tysklands hav.

Flyndren blir, siden den er så stor, partert og saltet, og slik er den god. I mai drar de så fra øya i en ganske stor båt på femti tønner, og lastet med fisk seiler de til et sted i Norge mer enn tusen mil borte kalt Berge (Bergen). Dit kommer det likeledes skip på tre hundre til tre hundre og femti tønner fra mange kanter, lastet med alle slags varer som frambringes i Tyskland, England, Skottland og Preussen, alt som trengs for å leve og kle seg. Og de som kommer med fisk (og det er en talløs mengde båter), bytter den i varer de behøver, for som nevnt kan de ikke dyrke noe der de bor. De verken har eller bruker noen slags mynt, så når de har byttet varer, reiser de tilbake. Men de passer alltid på å få med seg tilstrekklig brensel for hele året, og andre nødvendige ting.

Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. Og dette var lett å se, for i samme rom der mann og hustru og barn lå og sov, der bodde også vi, og i vårt påsyn kledde de seg nakne når de skulle gå til sengs. Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et steinkast borte, der de blandet seg med mennene. De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne, og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe. I kirken kneler de alltid når de ber, og det hender aldri at de mumler besvergelser, forbanner helgener eller nevner djevelens navn. Når en slektning dør, holder hustruene på mennenes begravelsesdag en stor sammenkomst for alle naboene, som etter skikk og evne kler seg i praktfulle og dyrebare klær. Den avdødes hustru kler seg i sin fineste og kjæreste stas, og serverer gjestene mens hun ofte minner dem på at de må være glade for den avdødes sjelefreds skyld. De overholder alltid fasten på de bestemte dager, og alle festdagene som kommer i løpet av året, helligholder de med kristelig fromhet.

Deres boliger er runde og laget av tre. De har bare en lysåpning midt oppe under takhvelvingen. Om vinteren er det så uutholdelig kaldt at de dekker åpningen med veldige fiskeskinn, som er tilberedt slik at de slipper igjennom mye lys. De bruker tykke ullklær fra London og andre steder, skinn bruker de lite eller ingenting av. For å venne barna til kulden og gjøre dem i stand til å tåle den bedre, tar de sine nyfødte når de er fire dager gamle og legger dem nakne under gluggen, fjerner fiskeskinnet, og lar snøen falle på dem. Hele vinteren, fra den 5. februar til den 14. mai, den tiden vi var der, snødde det nesten alltid. De barna som overlever barndommen, er så herdet og vant til kulden at de som voksne bryr seg lite eller ingenting om den. Tenk da på hvordan vi andre, som var dårlig kledd og ikke vant til å bo i et slikt strøk, skulle bære oss at. Men med Guds hjelp holdt vi ut alt.

Om våren kom det utallige villgjess og bygde rede på øya, mange like ved husveggene. Så tamme var de siden de aldri var blitt skremt med noe, at når husfruene gikk til redet, reiste gåsen seg langsomt og lot kvinnene rolig ta de eggene de ville ha, og som de stekte omelett av til oss. Når de gikk, kom gåsen tilbake til redet og la seg til å ruge, og lot seg heller ikke skremme av noe annet. Vi syntes dette var helt eventyrlig, i likhet med mye annet som det vil ta for lang tid å fortelle om. (...)

I den tiden vi var der, behandlet folk oss vennlig og etter sin beste evne, og i to måneder spiste vi uhorvelige mengder av maten deres, det vil si smør, fisk og av og til kjøtt. Det var som om vi aldri kunne få nok, og hadde det ikke vært for at denne maten var så lett fordøyelig, hadde vi spist oss til døde. Vår medisin var fersk melk, for hver husbond hadde fire til seks små kuer til underhold av sin familie.

Da vi var kommet til mai, det var i slutten av den måneden de pleide å frakte fisken til Berge, forberedte de seg også på å ta oss med. Men noen dager før hadde en kvinne, gift med den mannen som styrte over alle øyene, men som da var bortreist, fått høre om at vi var havnet der på stedet. Hun sendte sin kapellan i en båt rodd med tolv årer, og på vegne av kvinnen overleverte han til meg, som stod over de andre, seksti stokkfisk tørket i vinden, og tre store rugbrød, runde som hos oss. (...)

Så seilte vi mellom mange øyer, og hele tiden mens vi navigerte sørover gjennom sundene, (...) Slik fortsatte ferden i femten dager med nesten bare medvind, og hele tiden styrte vi etter varder som var satt på toppen av øyene, og som viste oss den raskeste og dypeste farveien. Det bodde folk på mange av øyene, og disse tok barmhjertig imot oss da de fikk vite av munken hvordan det stod til med oss. De gav oss av det de hadde, det vil si melk, fisk og lignende, uten noen som helst betaling.»

Gjengivelser i litteratur og kultur[rediger | rediger kilde]

Historien om Querini har inspirert en rekke forfattere og kunstnere:

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Italienerinnen (1997) av Espen Haavardsholm forteller om et forsøk på å filmatisere Querinis forlis.[12]
  • Landkjenning på Røst (1989) av Leif B. Lillegaard.
  • Skip uten ror (1950) av Kåre Fasting.
  • Les naufragés de Röst (2007) av Benjamin Guérif.
  • Alla larga da Venezia (2008) av Giliberto Franco og Piovan Giuliano.
  • Aurora fra Fabelvik (1972) av Anne-Cath Vestly inneholder beskrivelser av Querinis forlis.

Tegneserie[rediger | rediger kilde]

  • 1432 Il veneziano che scoprì il baccalà (2008) av Paolo Cossi og Paolo Francis Querini.

Scene[rediger | rediger kilde]

  • Querinioperaen hadde premiere på Røst i 2012. Forestillingen fikk svært gode kritikker, og ble satt opp på nytt i 2014 og 2018.[13][14]
  • Il signore del baccala: Teaterforestilling basert på romanen Alla larga da Venezia som hadde premiere under karnevalet i Venezia 7. februar 2015.[15]
  • A cena con Pietro Querini: Teaterstykke av Paolo Francis Querini som ble satt opp første gang av en italiensk amatørteatergruppe i april 2015.[16]

Kunst[rediger | rediger kilde]

  • La Storia della Querina: En samling av over 50 bilder av Franco Fortunato har vært utstilt flere steder i Italia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 150112612, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Historien om Querini på Røst i 1432». Arkivert fra originalen 16. juni 2023. Besøkt 16. juni 2023. 
  3. ^ Helge A. Wold: Querinis reise,
  4. ^ Wilhelm Kaurin og Mimi Sverdrup Lunden: Kulturbilder (s. 213), Tanums forlag, Oslo 1944
  5. ^ Wilhelm Kaurin og Mimi Sverdrup Lunden: Kulturbilder (s. 214)
  6. ^ Helge A. Wold: Querinis reise,
  7. ^ Wilhelm Kaurin og Mimi Sverdrup Lunden: Kulturbilder (s. 215-16)
  8. ^ Wilhelm Kaurin og Mimi Sverdrup Lunden: Kulturbilder (s. 217)
  9. ^ «Querinis beretning fra Røst», norgeshistorie.no
  10. ^ Per Bjørn Pedersen og Billy Jacobsen. «Pietro Querini og Røst». NRK. 
  11. ^ Wold, Helge A (2004). Querinis reise – historier om en historie. Stamsund: Orkana. s. 71. ISBN 82-8104-000-9. 
  12. ^ Haavardsholm, Espen (1997). Italienerinnen. Oktober. ISBN 82-7094-832-2. 
  13. ^ Queriniopera.com
  14. ^ Foto fra oppføringen
  15. ^ «Venice Carnival». Arkivert fra originalen 10. mars 2015. 
  16. ^ «Reportage sulla Cena di Baccalà con Pietro Querini a Chions realizzato da Tiziano e Miranda Biasioli». www.tizianobiasioli.it. Besøkt 17. mai 2017. 

Fagbøker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]