Pietro Angelo Secchi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pietro Angelo Secchi
Angelo Secchi.jpg
Født 29. juni 1818
Reggio Emilia
Død 26. februar 1878
Roma
Nasjonalitet Kongedømmet Italia
Religion Den romersk-katolske kirke
Medlem av Royal Society, Det franske vitenskapsakademiet, Det russiske vitenskapsakademi

Pietro Angelo Secchi, vanligvis kalt Angelo Secchi (født 29. juni 1818 i Reggio nell'Emilia i Italia, død 26. februar 1878 i Roma), var en italiensk astronom og katolsk prest tilhørende jesuittordenen. Han oppstilte den første spektralklassifiseringen for stjernene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pietro Angelo Secchi var snekkersønn og skulle egentlig bli skredder, men på jesuittenes gymnasium ble det lagt merke til at han hadde godte evner for vitenskap.[trenger referanse]

Jesuitt[rediger | rediger kilde]

Han ble jesuitt i ung alder og studerte ved Collegio Romano. Hans viktigste lærere der hva gjelder astronomien var jesuittene pater Giambattista Pianciani (1784–1862) og pater Francesco De Vico (1805–1848). Under den revolusjonære romerske republikk måtte jesuittene forlate byen, og Secchi og noen av hans lærere dro i eksil.

Astronom[rediger | rediger kilde]

Han arbeidet i denne perioden ved stjerneobservatoriene i Stonyhurst i England og ved Georgetown College i Washington, D.C. i USA. Etter hjemkomsten til Roma overtok han i 1850 ledelsen for Vatikanets stjerneobservatorium, som var tilknyttet Collegio Romano.

Secchi analyserte stjernenes og solens lys ved hjelp av å bryte det opp med prismer. Den fordelingen av fargemønster og mørke absorpsjonslinjer bestemte han sol- og stjerneatmosfærers kjemiske sammensetning. Han skjelnet opprinnelig mellom tre, senere mellom fem forskjellige spektralklasser. Denne klassifiseringen begynte han med i 1867 der han fremlag for fagmiljøet en fortegnelse over mer enn 500 ufiksstjerner, dom han inndelte i tre spektralklasser: 1. hvite stherner (prototyp Vega), 2. «fargede» (lignende solen), 3. blå stjerner - to år etter supplerte ham ned en type IV: «… noen svært merkverdige stjerne, som mest har en blodrød farge og ganske ringe lyskraft […] dskjønt deres linjer er svært livaktige …».[trenger referanse] Etter senere tiders klassifikasjon er dette kullstoffstjernene.[trenger referanse] I sin lærebok ttviklet Secchi nok en type V for stjerner med tydelige vannstofflinjer.[trenger referanse]

Secchis forskning var - likesom William Huggins' - banebrytende, og han/de anses derfor som spektralanalysens far.[trenger referanse]

Secchi beskjeftiget seg dessuten med solens innflytelse på jordatmosfæren og med dens elektriske uttrykk, og med meteorologi.

Secchi undersøkte lysgjennomtrengningen i Middelhavet, og oppfant til det formål et helt ny målemetode. Han oppfant den såkalte Secchiskiven, og den benyttes fremdeles innen limnologien.[trenger referanse]

Oppkallinger[rediger | rediger kilde]

Krateret Secchi och fjellkjeden Montes SecchiMånen har fått sine navn etter ham. Han oppdaget også kometen C/1853 E1, som også er blitt oppkalt etter ham.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Pater Secchi publiserte om lag 730 bidrag til vitenskapelige tidsskrifter, og dessuten et antall bøker.

  • Misura Della Base Trigonometriea Eseguita Sulla Via Appia, Roma 1858.
  • Il Quadro Fisico del Sistema Solare Secondo le Piu Recenti Osservazioni. Roma. 1859.
  • Sui Recenti Progressi della Meteorologia. Roma. 1861.
  • Sulla Unitá delle Forze Fisiche. Roma. 1864.
  • Le Soleil: Exposé des Principales Découvertes Modernes. Paris. 1870.
  • Le Stelle. Milano. 1877.
  • Lezioni Elementari di Fisica Terrestre. Torino og Roma. 1879.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Maffeo, Fr. Sabino, SJ (1991). In the Service of Nine Popes: 100 Years of the Vatican Obervatory. trans. Fr. George Coyne, SJ. Città del Vaticano (Vatican City): Specola Vaticana. ISBN 88-7761-046-8.