Pierre Bayard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ikke til å forveksles med Pierre de Bayard, fransk ridder og hærfører
Pierre Bayard
Født1954
Amiens
BeskjeftigelseForfatter
Utdannet vedÉcole normale supérieure
Doktorgrads-
veileder
Jean Bellemin-Noël[1][2]
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
SpråkFransk
Medlem avInstitut universitaire de France
UtmerkelserPrix Marguerite-Yourcenar (2021)
DebutBalzac et le troc de l"imaginaire (1978)

Pierre Bayard (født 1954) er en fransk professor i litteratur ved Université de Paris VIII, praktiserende psykoanalytiker og forfatter av mange bøker.

Bayards bok Comment parler des livres que l'on n'a pas lus? (på norsk: Hvordan snakke om bøker du ikke har lest?) er en bestseller i Frankrike og har fått mye positiv omtale også i andre land.

En del av hans bøker presenterer en revisjonistisk lesning av kjente fiktive mysterier. Ikke bare argumenterer han at de virkelige morderne ikke er de som forfatteren har presentert, men antyder også at forfatterne underbevisst kjenner hvem den egentlige skyldige er. Hans bok fra 2008, L'Affaire du Chien des Baskerville, ble utgitt på engelsk som Sherlock Holmes was Wrong: Re-opening the Case of the Hound of the Baskervilles. En tidligere bok, Qui a tué Roger Ackroyd? (1998), på engelsk som Who Killed Roger Ackroyd?, etterforsker på nytt Agatha Christies The Murder of Roger Ackroyd. Hans bok om Hamlet argumenterer at Claudius ikke drepte Hamlets far.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Balzac et le troc de l'imaginaire. Lecture de La Peau de chagrin (Lettres modernes-Minard, 1978).
  • Symptôme de Stendhal. Armance et l’aveu (Lettres modernes-Minard, 1980).
  • Il était deux fois Romain Gary (Presses universitaires de France, 1990).
  • Le Paradoxe du menteur. Sur Laclos (Minuit, 1993).
  • Maupassant, juste avant Freud (Minuit, 1994).
  • Le Hors-sujet. Proust et la digression (Minuit, 1996).
  • Qui a tué Roger Ackroyd? (Minuit, 1998 et « Reprise », 2002).
  • Lire avec Freud. Pour Jean Bellemin-Noël, dir. Pierre Bayard (Presses universitaires de France, 1998).
  • Comment améliorer les œuvres ratées? (Minuit, 2000).
  • Enquête sur Hamlet. Le Dialogue de sourds (Minuit, 2002).
  • Le Détour par les autres arts. Pour Marie-Claire Ropars, dir. Pierre Bayard et Christian Doumet (L’Improviste, 2004).
  • Peut-on appliquer la littérature à la psychanalyse (Minuit, 2004).
  • Demain est écrit (Minuit, 2005).
  • Comment parler des livres que l'on n'a pas lus? (Minuit, 2007).
  • L'Affaire du chien des Baskerville, Minuit, 2008.
  • Le Plagiat par anticipation, Minuit, 2009.
  • Et si les œuvres changeaient d'auteur ?, Minuit, 2010.
  • Comment parler des lieux où l’on n’a pas été ?, Minuit, 2012.
  • Aurais-je été résistant ou bourreau ?, Minuit, 2013.
  • Il existe d’autres mondes, Minuit, 2014.
  • Aurais-je sauvé Geneviève Dixmer ?, Minuit, 2015.
  • Le Titanic fera naufrage, Minuit, 2016.
  • L'énigme Tolstoïevski, Minuit, 2017.
  • La Vérité sur "Dix petits nègres", Minuit, 2019.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.theses.fr[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ data.gouv.fr dataset ID 61d42893146c465c7bbac85f, line(s) 120614[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]