Picnic ved Hanging Rock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Picnic ved Hanging Rock
orig. Picnic at Hanging Rock
Generell informasjon
SjangerDrama - Mystery - Grøsser
Prod.landAustralsk
Utgivelsesår8. august 1975 (Australia)
26. august 1977 (Norge)
2. februar 1979 (USA)
Lengde107 min. (Director's cut)
115 min.
Aldersgrense16 år (1976) (Norge)
Bak kamera
RegissørPeter Weir
ManusforfatterCliff Green
ProdusentJim McElroy
Hal McElroy
SjeffotografRussell Boyd
KlipperMax Lemon
Foran kamera
MedvirkendeAnne-Louise Lambert
Rachel Roberts
Dominic Guard
Helen Morse
Vivean Gray
Annen informasjon
BudsjettAU$ 443 000 [1]
Eksterne lenker
Martindale Hall, en herregård i Australia som ble benyttet som locations for pikeskolen
Et maleri av Hanging Rock fra 1875. Man kan se besøkende ved foten av berget. Bildets stemning ligner på den i filmen og har også nærhet i tid
Et foto av Hanging Rock, der det meste av handlinga utspant seg

Picnic ved Hanging Rock (originaltittel: Picnic at Hanging Rock) er en australsk drama-grøsser og mystery-film fra 1975 regissert av Peter Weir. De ledende rollene spilles av Anne-Louise Lambert, Helen Morse, Rachel Roberts, Vivean Gray og Dominic Guard. Manus er basert på Joan Lindsays roman med samme tittel fra 1967. Både filmen og boka er fiksjon, men historien er påstått basert på noe som skal ha skjedd i Australia i år 1900. Filmen handler om en jenteklasse på en pikeskole som legger ut på en landtur til Hanging Rock, en liten fjellformasjon i sørlige Australia. Der forsvinner tre av jentene og den ene lærerinnen på mystisk vis.

Filmen har tidvis en hallusinatorisk og hypnotisk rytme.[2] Flere sekvenser foregår i sakte film.

Den har vært gjenstand for tallrike analyser og tolkninger, og har i ettertid blitt regnet som en kultfilm.[3][4]

Den ble meget godt mottatt av kritikerne, og ble tildelt både en BAFTA og en Saturn Award, som begge gikk til Russell Boyd for hans fotoarbeid.[5]

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen er lagt til Appleyard College, en pensjonatskole for piker i Australia. Skolen forfekter en streng og viktoriansk seksualmoral og jentene får innprentet at sex er et nødvendig onde som hører ekteskapet til.

St. Valentines dag i 1900 legger en av jenteklassene ved skolen ut på en landtur under ledelse av to lærerinner. Turen går til Hanging Rock, en fjellformasjon i Victoria. Ved Hanging Rock oppdager flere at klokkene deres har stanset nøyaktig på tolv. Etter en stund velger fire av jentene å dra avgårde på en egen utflukt lenger oppe fjellene. Samtidig som de beveger seg oppover, synes tre av dem å forsvinne inn i en drømmeverden der naturens mystiske krefter overtar. En av lærerinnene forsvinner også på mystisk vis.

En uke senere blir en av jentene funnet oppe i en kløft av letemannskaper, men hun klarer ikke å huske noen ting av hva som har skjedd. Noen uker senere blir levningene til lærerinnen funnet. De andre forblir borte. Ingen klarer å gi noen forklaring på forsvinningen og det hentydes at noe overnaturlig har skjedd i bergknausene.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Den ble innspilt vinteren og våren 1975.[1] Det meste av opptakene ble gjort ved Hanging Rock, men også andre steder som blant annet Martindale Hall, Adelaide og Mintaro ble benyttet.[6] Produksjonskostnadene er estimert til 440 000 australske dollar.[1]

Fortellerstil[rediger | rediger kilde]

På grunn av dvelende fortellerstil, duse og softede bilder i pastell- og jordfarger, vakre tenåringsjenter som til stadighet grer sitt lange hår, snører igjen hverandres korsetter og fniser med lys stemme til panfløytemusikk, oppfattes filmen først som romantisk, men i dette er bare tilsynelatende. Filmen er full av undertrykte følelser og latent lengsel, helt uuttalte. Slik bygges det etterhvert opp en sterk spenning i det ellers så idylliske skolemiljøet. Når jentene drar på landtur, og seerne følger fire av dem opp mellom klippene der noe ubestemmelig kommer over dem, utvikler filmen seg til en ren grøsser. Det spesielle er at man aldri helt er klar over hva man frykter. Det skumle forsterkes av kontrasten til det ellers så harmoniske visuelle uttrykket. I tillegg er lyden av vindsus mellom steinformasjonene et styrkende element.[7]

Når de fire jentene - ledet av Miranda (Anne Lambert) - beveger seg i klippelandskapet, befinner kamera seg ofte bak dem, litt på avstand og med klipper eller busker i forgrunnen, slik at man får følelsen av iakttagelse.[7]

Picnic at Hanging Rock beveger seg på et metaforisk nivå, der tolkningsmulighetene er flere. Særlig de seksuelle hentydningene skinner gjennom.[7] Bildenes komposisjon, linsebruk og ofte nedsatte hastighet skaper en suggererende og grøssende atmosfære.[7]

Den har blitt sammenlignet med filmer som Michelangelo Antonionis L'Avventura (1960) og Blow-Up (1967), og David Leans En reise til India (1984).

Musikk[rediger | rediger kilde]

Hovedmusikken er basert på to rumenske panfløyte-stykker: "Doina: Sus Pe Culmea Dealului" og "Doina Lui Petru Unc". Disse fremføres av rumenske Gheorghe Zamfir på panfløyte og sveitsiske Marcel Cellierorgel. I tillegg til dette så bidrar australske Bruce Smeaton med originalmusikk.

Andre klassiske stykker inkluderer Bachs Prelude Nr. 1 i C fra Das Wohltemperierte Klavier; Mozarts Eine kleine Nachtmusik; Tchaikovskys String Quartet No. 1, Op. 11, og Beethovens Klaverkonsert nr. 5.

Bakgrunn for historien[rediger | rediger kilde]

Weirs film og boka med samme navn anses ofte for å være en sann historie, da begge versjonene hevder dette. Mer vitenskapelig kilder mener at alt er rent oppspinn, men uavhengig av dette er det liten tvil om at denne forvirringen utelukkende har tilført filmen styrke og ikke minst kultstatus.[3] De fleste som har sett filmen sitter igjen med en rekke spørsmål: Hva skjedde denne valentinsdagen? Ble de drept? Klarte de på mystisk vis å rømme, for så å aldri vise seg igjen? Ble de innhentet av en annen dimensjon? Spekulasjonene er mange og irrasjonelle, og svaret er umulig å finne. Enkelte mener dette utgjør fundamentet for Weirs film: desperasjonen etter å finne et svar.[3]

SitatFilmen dufter av ondskap, men er samtidig parfymert med noen av de vakreste bildene jeg har sett, akkompagnert av tilsvarende skjønn musikk. Men bak denne maleriske overflaten befinner det seg altså et mørke som blir bunnløst i sin mangel på en utgang eller forløsning.Sitat
– Lars Ole Kristiansen, Montages, 2009

Anmelderne[rediger | rediger kilde]

Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 91 % på Rotten Tomatoes (2014).[8] Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3,5 av fire stjerner i 1980.[9] I 1998 gav han directors cut-versjonen full pott, og plasserte den samtidig på sin eksklusive liste over «Great movies».[2]

Filmen er av mange beskrevet som et mesterverk.[10][11][12]

Publikum[rediger | rediger kilde]

Filmen har per 2004 innbrakt AUD$ 5,1 millioner på australske kinoer.[1]

Director's cut[rediger | rediger kilde]

En director's cut-versjon ble utgitt i 1998.[13] Filmen var før det meget vanskelig å oppdrive på video.

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Den ble tildelt både en BAFTA og en Saturn Award, som begge gikk til Russell Boyd for hans fotoarbeid. Manusforfatter Cliff Green ble i tillegg tildelt en pris av Australian Writers' Guild og Peter Weir ble tildelt en Golden Charybdis ved Taormina Film Fest.[5]

Det kan også nevnes at den ble nominert til ytterligere to BAFTAer i klassene beste kostyme og beste lyd. Den ble også nominert til beste foto av British Society of Cinematographers og en Saturn Awards for beste manus.[5]

Rollebesetning[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]