Pickpocket (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pickpocket
Generell informasjon
SjangerKrim / Drama
Prod.landFrankrike Frankrike
Utgivelsesår12. desember, 1959
Lengde75 min.
SpråkFransk
Bak kamera
RegissørRobert Bresson
ManusforfatterRobert Bresson
Basert påForbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij
ProdusentAgnès Delahaie
SjeffotografLéonce-Henri Burel
KlippRaymond Lamy
Foran kamera
Medvirkende
FilmselskapCinema Ventures
Eksterne lenker

Pickpocket er en fransk film fra 1959 regissert av Robert Bresson. Hovedpersonen er Michel, en ung mann alene i Paris, som praktiserer tyveriyrket. Hans mor er syk og gammel, og de eneste bekjente han har, er hennes nabo, Jeanne, samt andre lommetyver han møter i aksjon. Filmen er kjennetegnet av mange av Bressons faste estetiske valg, som uaffektert skuespill og minimal bruk av musikk. Filmen har vært en inspirasjonskilde til andre filmskapere, som Martin Scorsese, Paul Schrader, Jean-Luc Godard, Aki Kaurismäki, Olivier Assayas og Richard Linklater.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bresson hadde to år tidligere regissert filmen En dødsdømt har rømt, som gav ham en kommersiell suksess.[2] Etter dette ønsket han å lage en film om «hendenes intelligens», og leste enkelte bøker for å få dypere innsikt i tyverifaget, som The Prince of Pickpockets av den beryktede lommetyven George Barrington og Oliver Twist.[3]

Handling[rediger | rediger kilde]

Michel lever alene i en forfallen leilighet i Paris. Han bruker tiden sin på å stjele lommebøker, klokker og andre verdigjenstander, men blir på et tidlig tidspunkt arrestert av politiet. Han fortsetter imidlertid med tyveriet når han slipper ut, og anvender egne forestillinger om overlegenhet for å overbevise seg selv om at han handler rett. Jeanne, kjæresten til Michels venn Jacques, bor i samme blokk som Michels mor. Hun er meget gammel og syk, og Michel får vondt av sine manglende følelser til henne. Han betaler derfor Jeanne for å se til henne. På et tidspunkt gjennomfører Michel sammen med en rekke andre lommetyver, en større tyveriaksjon på Gare de Lyon. Senere, ved et hesteveddeløp, blir han arrestert og satt i fengsel. Her får han besøk av Jeanne, hvorpå han bemerker: «hvilken merkverdig vei jeg måtte ta for å finne deg».[a]

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen fikk opprinnelig blandet mottakelse. Den amerikanske filmkritikeren Stanley Kauffmann mente at hovedkarakteren Michel, gestaltet av Martin LaSalle var fullstendig tom, og ingen fullverdig karakter. Han kritiserte i tillegg en generell tendens innenfor fransk film, hvor ansikters blankhet ble misforstått med sjelens ugrunnelighet.[5] Roger Ebert fra Chicago Sun-Times inkluderte filmen i sin liste Great Movies.[6]

Analyse[rediger | rediger kilde]

Filmteoretikeren David Bordwell (1947–) har ment at Pickpocket er et eksempel på en film som er strukturert rundt repetisjon av gester og handlinger.[7]

Pickpocket har blitt gjenstand for kritisk analyse av flere filmvitere, blant dem Gilles Deleuze og David Bordwell. Deleuze har skrevet hovedsakelig om de formelle kvalitetene ved Bressons filmer, men også om temaer knyttet til valgfrihet, sjansespill og forsoning. I tilfellet med Pickpocket mener Deleuze at Bresson bevisst «fragmenterer» sine bilder for å skape et åpent filmatisk rom (espace quelconque, evt. hvilket-som-helst-sted[8]), hvor mange nye muligheter for sammenbindinger («konstruksjoner») oppstår.[9] Han trekker fram som et eksempel filmens piece de résistance på Gare de Lyon, hvor stasjonsområdet nærmest fullstendig mister sin integritet (homogenitet) som fysisk rom, men derimot blir åpnet opp for nye konstellasjoner.[9] Han påpeker videre at scener og rom hos Bresson sjelden er forutbestemt (prédeterminé), men at de konstrueres og bindes sammen av uavhengige enheter (des petits morceaux déconnectés), gjerne ved hjelp av en karakters hånd som utfører en bestemt gest.[10]

Bordwell har brukt en annen scene, hvor Michel stjeler ett armbåndsur fra en tilfeldig forbipasserende på gaten, som et eksempel på constructive editing («sammenfattende klipping»).[b] Med dette begrepet menes at filmskaperen bevisst unngår å bruke et totalbilde for å markere karakterenes romlige forhold til hverandre innenfor scenen. Det filmatiske rom blir snarere antydet ved å filme de enkelte karakterenes gester og bevegelser separat. I scenen Bordwell bruker, får vi først se et klipp av at Michel står alene på fortauet, og ser på noe utenfor bildet. Deretter klippes det til en mann som reiser seg fra en benk. Ved bruk av kulesjov-effekten vil seeren tro at disse befinner seg nært ved hverandre.[c] Først senere får vi vite at mannen er på et sted mye lengre unna. I det de nærmes, strekker Michel hånden ut for å «hjelpe» den forbipasserende mannen opp fra fortauet i det en bil må bråstoppe foran ham. Mannen mister hatten sin, og Michel velger å holde ham fast i armen for å støtte ham mens han plukker den opp fra bakken, slik at han selv kan fjerne armbåndsuret med en enkel håndsmanøver.[11]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ franskO Jeanne, pour aller jusqu'à toi, quel drôle de chemin il m'a fallu prendre![4]
  2. ^ Dette i motsetning til analytical editing («analytisk klipp»), hvor den visuelle strategien er å starte med ett totalbilde av alle karakterene i en scene, for så å senere klippe til nærmere helbilder av de enkelte karakterene. I dette regnes scenen for å bli analysert (av ulike totalbilder) snarere enn konstruert (av de enkelte helbildene). Bordwell bruker filmene The Social Network (2010), Malteserfalken (1941) og Polanskis Skyggen (2010) som eksempler på analytical editing i vanlig narrativ spillefilm.[11]
  3. ^ Denne effekten krediteres til Lev Kulesjov, den russiske filmteoretikeren som mente at tilskueren kunne påskrive følelser til ett ansikt i helbilde, basert på hvilket bilde som fulgte direkte etterpå. Dersom et bilde av ett eple fulgte helbildet av ansiktet, ville seeren anta at personen var sulten. Bordwell mener at denne effekten kan med fordel brukes for å skape et filmatisk rom, og at den kan være en rimelig måte for debutregissører å implisere at en karakter er på ett gitt sted. Man behøver nemlig kun å la skuespilleren se på ett punkt utenfor bildets rammer, for så å klippe til Eiffel-tårnet (Bordwells eksempel). Dermed vil tilskueren tro at karakteren er i Paris.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For Scorsese og Schrader, se: R. Barton Palmer, «Scorsese and the transcendental», i The Philosophy of Martin Scorsese, red. av M. T. Conard, University Press of Kentucky, 2007, s. 236, 241–246.
    For Godard, se: Richard Brody, Everything Is Cinema: The Working Life of Jean-Luc Godard, Henry Holt and Company, 2008, s. 97.
    For Kaurismäki, se: Lilli Karina Holthöfer, Nostalgie und Gesellschaftskritik in den Filmen Aki Kaurismäkis, Diplomica Verlag, 2008, avhandling, s. 27, 39, 44.
    For Assayas, se: Serge Toubiana & Thierry Jousse, «Autour de Pickpocket», Cahiers du cinéma, nr. 416, februar 1989, s. 26–32. Intervjuer med Olivier Assayas, Jean-Claude Brisseau, Benoît Jacquot, André Téchiné.
    For Linklater, se: «Richard Linklater Presents: Pickpocket», Austin Film Society, 5. januar 2016.
  2. ^ Bresson og Cahiers du cinéma, «The Wind Blows Where It Wants To», Interviews, 1943–1983.
  3. ^ «Barrington George», Encyclopædia Britannica, red. Hugh Chisholm, Cambridge University Press, 1911 [avlest fra Wikisource 15. juli 2017].
    Bresson og L'Express, A Film's Rhythm Should Be Like The Beating of a Heart", Interviews, 1943–1983.
  4. ^ Keith Reader, Robert Bresson, Manchester University Press, 2000, s. 52.
  5. ^ Jonathan Rosenbaum, «Defending Bresson», Chicago Reader, 1. april 2004.
    Stanley Kauffmann, «Films», New Republic, 8. juni 1963, s. 28.; Kauffmann, «Pickpocket», i: A World on Film, Harper & Row, [1966] 1975, s. 259–260, sitert etter «A Bresson Bibliography», robert-bresson.com [avlest 11. juli 2017].
  6. ^ Roger Ebert, «Pickpocket Movie Review & Film Summary (1959)», Chicago Sun-Times, 6. juli 1997, senere publisert på RogerEbert.com [avlest 11. juli 2017].
  7. ^ Colin Burnett, «Parametric Narration and Optical Transition Devices: Hou Hsiao-hsien and Robert Bresson in Comparison», Senses of Cinema, nr. 33, oktober 2004.
    ———. The Invention of Robert Bresson: The Auteur and His Market, Indiana University Press, 2017, s. 109, 212.
    David Bordwell, Narration in The Fiction Film, University of Wisconsin Press, 1985, s. 291, 303, 305, sitert etter Burnett, The Invention of Robert Bresson, s. 134, 236.
  8. ^ For bruken av denne norske betegnelsen, se: Endre Eidsaa Larsen, «Analysen: Hoggeren (2017)», montages.no, 6. juni 2017 [avlest 11. juli 2017].
  9. ^ a b Ronald Bogue, «To Choose to Choose—to Believe in This World», i: Afterimages of Gilles Deleuze's Film Philosophy, red. av D. N. Rodowick, University of Minnesota Press, 2010, s. 124.
  10. ^ «FEMIS 1987 : Gilles Deleuze parle de l'espace visuel chez Robert Bresson. - Les valeurs tactiles», films7 – Films Actors Directors [avlest 16. juli 2017].
    «Gilles Deleuze discute de la main de Bresson», École Nationale Supérieure des Métiers de l'Image et du Son, 1987 [video sett 16. juli 2017].
    «L'espace et la main chez Bresson», L'Abécédaire de Gilles Deleuze, Pierre-André Boutang, 1988 [video sett 16. juli 2017].
  11. ^ a b c Bordwell, «Constructive Editing in Robert Bresson’s Pickpocket», Observations on film art, 28. oktober 2012 [video sett 6. juli 2017].

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]