Petrus Peregrinus de Maricourt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Petrus Peregrinus de Maricourt
Født1240[1]
Maricourt
Død13. århundre
Beskjeftigelse Fysiker, ingeniør, forfatter
Nasjonalitet Frankrike
Et bilde fra 1300-tallet som viser den bevegelig kompassnålen til Peters Epistola de magnete (1269).

Petrus Peregrinus de Maricourt (latin), Pierre Pelerin de Maricourt (fransk) eller Peter Peregrinus av Maricourt[2] (floruit 1269), var en fransk forsker fra 1200-tallet som er kjent for sine eksperimenter på magnetisme. Han skrev den første bevarte avhandlingen som beskriver egenskapene til magneter. Hans arbeid er spesielt kjent for å inneholde den tidligste diskusjonen om den fritt bevegelige kompassnål, en grunnleggende del av det såkalte tørr kompass som senere ble vanlig i middelalderens navigering.[3][4][5] Han skrev også en avhandling om bygging og bruk av en universell astrolabium.

Peregrinus' tekster om magneter er beskrevet i mange av manuskriptene til det Epistola Petri Peregrini de Maricourt ad Sygerum de Foucaucourt, militem, de magnete («Brev fra Peter Peregrinus av Maricourt til Sygerus av Foucaucourt, Soldat, om magneten"), men de er mer kjent med den korte tittelen Epistola de magnete («Brev om magnet»). Brevet er adressert til en ukjent landsmann i distriktet Picardie med navn Sygerus (Sigerus, Ysaerus) av Foucaucourt, muligens en venn og nabo av forfatteren; Foucaucourt har grense mot Peregrinus' hjemmeområdet rundt Maricourt, i dagens departement Somme, nær Péronne.

I bare én av de 39 gjenværende manuskriptkopier av brevet bærer den avsluttende inskripsjonen Actum in castris in obsidione Luceriæ anno domini 1269º 8º die augusti ( «Ferdig i leiren under beleiringen av Lucera, 8. august 1269»), noe som kan tyde på at Peregrinus var med i hæren til Karl I av Napoli, hertug av Anjou og kongen av Sicilia, som i 1269 beleiret byen Lucera. Men gitt at bare ett manuskript bekrefter dette, er det et svake bevis.[6] Det er ingen indikasjoner på hvorfor Peter fikk tilnavnet Peregrinus (eller «pilegrim»), men det er ting som tyder på at han kan ha vært enten en pilegrim på ett tidspunkt eller en korstogfarer: Angrepet på Lucera i 1269 hadde blitt sanksjonert som et korstog av paven. Dermed kan Petrus Peregrinus ha gjort tjeneste i denne hæren.

«Du må innse, kjæreste venn» skriver Peregrinus, «at mens utforskere i dette faget må forstå naturen og ikke være uvitende om de himmelske bevegelsene, må han også være svært flittig i bruk av sine egne hender, slik at gjennom bruk av denne steinen han kan få fine resultater».[7]

Innholdet i Epistola de magnete[rediger | rediger kilde]

Tittelblad til De magnete.

I sitt brev av 1269,[8] forklarer Peregrinus hvordan en kan identifisere polene på et kompass. Han beskriver også lovene for magnetiske tiltrekning og elektrisk frastøting. Brevene inneholder også en beskrivelse av et eksperiment med en reparert magnet, samt en rekke andre kompasser blant annet et som beskrives slik «du vil være i stand til å styre dine skritt til byer og øyer og til et hvilket som helst sted i verden.»

Den stadige utviklingen av magnetiske kompasser på 1200-tallet gjorde det mulig for navigatører som Vandino og Ugolino Vivaldi å dra ut på reiser til ukjente land.

Epistola de magnete er delt i to deler. Første del (i ti kapitler) beskriver en modell for det filosofiske begrepet induksjon basert på konkrete erfaringer, som også beskriver de grunnleggende lovene for magnetisme. Han oppdage ikke selv disse lovmessighetene, men presenterte dem i logisk rekkefølge. Første del drøfter de fysisk (men ikke de okkulte) egenskapene til magnetitt og gir den første bevarte skriftlige redegjørelse for polaritet som en egenskap ved magneter. Han ble dermed den første til å bruke ordet poler i denne sammenhengen. Han beskriver metoder for å bestemme nord- og sørpolen til en magnet, og effektene magneter har på hverandre. Det blir forklart at like poler frastøter hverandre, samt at ulike poler tiltrekker hverandre. Han behandler også tiltrekningen som magnetitt har på jern, magnetiseringen av jern ved hjelp av magnetitt (som kan være magnetisk i naturen), og evnen til å reversere polariteten til en magnet skapt på denne måten. Peregrinus tilskriver jordens magnetisme som en egenskap til himmelpolene, snarere enn til de magnetiske polene som planeten selv har.[9]

Andre del som består av tre kapitler beskriver tre enheter som benytter egenskapene til magnetene. Han behandler de praktiske anvendelser av magneter, der det «våte» (flytende) kompasset beskrives som et instrument i vanlig bruk, og foreslår nokså detaljert en ny type «tørt» dreibart kompass. Videre forsøker han å bevise at med hjelp av magneter er det mulig å realisere evighetsmaskiner. Hans ide til en evighetsmaskin er et tannhjul som passerer i nærheten av en magnetstein (av magnetitt) slik at tennene vekselvis tiltrekkes av en magnetstein og frastøtes av den andre.

Den universelle beskrivelsen av en astrolabium[rediger | rediger kilde]

Nova Compositio Astrolabii Particularis (eksisterer bare som fire manuskripter) beskriver bygging og bruk en universal astrolabium som kan brukes på en rekke breddegrader uten å endre platene. I motsetning til al-Zarqālī mer berømte universell astrolabium med vertikale halvdeler hvor himlene ble projisert på et plan gjennom polene, hadde utgaven til Peter Peregrinus både den nordlige og sørlige halvkule projisert på et plan gjennom ekvator (som også var grensen for projeksjonen). Det er ingen kjente gjenværende astrolabium basert på denne avhandlingen. Bruken av en slik astrolabium er svært komplisert, og siden det er sannsynlig at de fleste avanserte brukere ikke var hyppige reisende, er det mer sannsynlig at det var fornøyde med det tradisjonelle (og enklere) stereo planispheric astrolabium.

Roger Bacon[rediger | rediger kilde]

Litteraturen nevner ofte at Peregrinus ble rost av Roger Bacon (1214-1294), som kalte ham en "perfekt matematiker", og en som verdsetter erfaring fremfor argumenter. Men at rosen virkelig ble gitt til Peregrinus vises bare i en såkalt glosse til Bacons Opus Tertium og bare i ett av de fem manuskripter som brukes i den kritiske utgaven, noe leder mot å konkludere med at det kunne ha vært en senere kommentar lagt av noen andre.[10]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Peregrinus' påvirkning på utviklingen av astrolabium var minimal. Hans ettermæle stammer hovedsakelig fra hans arbeid rundt magnetisme. Verket De magnete ble et svært populært verk fra middelalderen og utover, noe som det store antallet manuskriptkopier bevitner.

Den første trykte utgaven av det ble utstedt i Augsburg i 1558, av Achilles Gasser (1505-1577).[11] I 1572 publiserer Jean Taisner (1508-1562) et verk av Johann Birkmann av Köln et verk med tittelen Opusculum perpetua memoria dignissimum, de natura magnetis et ejus effectibus, Item de motu continuo. Dette regnes som en del av et plagiat som Taisnier presenterer som om hans egen av det opprinnenlige Epistola de magnete av Peregrinus, samt en avhandling om legemer i fall, utført av Giovanni Battista Benedetti.

William Gilbert (1544-1603) erkjente å stå i gjengjeld til Peregrinus, dermed innlemmet han denne vitenskapen fra 1200-tallet om magnetisme i sin egen avhandling, kalt De Magnete.[12]

Verket Epistola de magnete ble senere utgitt av Guillaume Libri (Histoire des Sciences mathématiques en Italie, vol 2 [Paris, 1838], s. 487-505), men dette var basert på kun ett manuskript, nemlig denne utgaven som var full av feil. Den korrigert utgave ble utgitt av Timoteo Bertelli (i Bulletino di bibliografia e di Storia delle Scienze matematiche e fisiche pubblicata da B. Boncampagni, 1 (1868), 70-80))[13] og G. Hellmann (Rara magnetica 1269-1599 [Neudrucke von Schriften und Karten über Meteorologie und Erdmagnetismus, 10], [Berlin, 1898]).[14]

Den moderne kritiske utgaven ble utarbeidet av Loris Sturlese og kan sees i Petrus Peregrinus de Maricourt, Opera (Pisa, 1995), s. 63-89.

En oversettelse til engelsk har blitt gjort av Silvanus P. Thompson («Epistle of Peter Peregrinus of Maricourt, to Sygerus of Foucaucourt, Soldier, concerning the Magnet», [London: Chiswick Press, 1902]); by Brother Arnold [=Joseph Charles Mertens] («The Letter of Petrus Peregrinus on the Magnet, A. D. 1269», with introductory note by Brother Potamian [= M. F. O’Reilly], [New York, 1904]); and H. D. Harradon, («Some Early Contributions to the History of Geomagnetism - I,» in Terrestrial Magnetism and Atmospheric Electricity [now Journal of Geophysical Research] 48 [1943], s. 3-17).

Den moderne kritisk utgave av astrolabium-teksten ble utarbeidet av Ron B. Thomson og kan sees i Petrus Peregrinus de Maricourt, Opera (Pisa, 1995), s.&Nbsp;119-196.

Filosofen og forskeren Charles S. Peirce gjort en studie brevet av Petrus Peregrinus på magnetit (MS. No. 7378; See Eisele, C. (1957) The Charles S. Peirce-Simon Newcomb Correspondence. Proceedings of the American Philosophical Society, Vol. 101, No. 5. s. 411).

European Geosciences Union (EGU) opprettet Petrus Peregrinus medalje for anerkjennelse innenfor fremragende vitenskapelige bidrag innen magnetisme.[15]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 2. mar. 2015, 119391023
  2. ^ Edward Grant, "Peter Peregrinus," Dictionary of Scientific Biography (New York: Scribners, 1975), 10: 532. Ron B. Thomson, "Peter Peregrinus," Medieval Science, Technology and Medicine. An Encyclopedia, red. Thomas Glick et al. (New York og London: Routledge, 2005), s 388-389
  3. ^ E. G. R. Taylor: “The South-Pointing Needle”, in: Imago Mundi, Vol. 8. (1951), pp. 1-7
  4. ^ Barbara M. Kreutz, “Mediterranean Contributions to the Medieval Mariner's Compass,” Technology and Culture, Vol. 14, No. 3. (Jul., 1973), p. 371
  5. ^ Frederic C. Lane, “The Economic Meaning of the Invention of the Compass,” The American Historical Review, Vol. 68, No. 3. (Apr., 1963), p. 615f.
  6. ^ Se «Sturlese in Petrus Peregrinus de Maricourt», Opera (Pisa, 1995), s. 16-89.
  7. ^ Jean Gimpel, The Medieval Machine: The Industrial Revolution of the Middle Ages (New York, Penguin, 1976), 194-5.
  8. ^ The letter of Petrus Peregrinus on the magnet, A.D. 1269 Translated by Brother Arnold (New York, McGraw Publishing, 1904) (online)
  9. ^ Anne Locker, Peter the Pilgrim, IET Communications Engineer, August/September 2006, UK ISSN 1479-8352
  10. ^ Grant, DSB vol. 10, s. 532 ff.; Thomson,"Peter Peregrinus", s. 388-389.
  11. ^ Se Sturlese i Petrus Peregrinus de Maricourt, Opera (Pisa, 1995), side 44.
  12. ^ Jean Gimpel, The Medieval Machine: The Industrial Revolution of the Middle Ages (New York, Penguin, 1976), 194.
  13. ^ See Sturlese in Petrus Peregrinus de Maricourt, Opera (Pisa, 1995), p. 47
  14. ^ See Sturlese in Petrus Peregrinus de Maricourt, Opera (Pisa, 1995), s. 47.
  15. ^ EGU - Awards & Medals - Petrus Peregrinus Medal

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]