Petra Pau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Petra Pau
Født9. aug. 1963[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
Berlin[5]
BeskjeftigelsePolitiker, pionérleder (1983–1985), lærer (German language education, Kunsterziehung, 1983–1985) Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av den tyske forbundsdagen (14th German Bundestag, 1998–2002)
  • medlem av Berlins Abgeordnetenhaus (1995–1998)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (19. tyske forbundsdagen, 2017–2021)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (20. valgperiode i Forbundsdagen, 2021–)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (18th German Bundestag, 2013–2017)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (Forbundsdagens 17. valgperiode, 2009–2013)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (16. Deutscher Bundestag, 2005–2009)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (15. Deutscher Bundestag, 2002–2005) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDiplom (1988)
Utdannet vedPartihøyskolen «Karl Marx» (19851988)
PartiSozialistische Einheitspartei Deutschlands (1983–)
Die Linke
Die Linkspartei
NasjonalitetTyskland
Øst-Tyskland
Medlem avReform Left Network

Petra Pau (født 9. august 1963 i Berlin i Øst-Tyskland) er en tysk politiker (PDS, Die Linkspartei.PDS, Die Linke) og visepresident i den tyske Forbundsdagen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pau er oppvokst i DDR og begynte i 1979 på den kommunistiske masseorganisasjonen Jungpionieres skole i Droyßig, hvor hun utdannet seg til «Freundschaftspionierleiterin» og barneskolelærer i tysk og kunstfag. Hun ble medlem av kommunistpartiet, SED, i 1983. Fra 1985 studerte hun ved SEDs partihøyskole «Karl Marx», hvor hun i 1988 fikk tittelen «Diplom-Gesellschaftswissenschaftlerin» («diplom-samfunnsviter»).

Politisk virke før og etter Tysklands samling[rediger | rediger kilde]

Frem til 1990 arbeidet hun ved Freie Deutsche Jugends sentralråd. Etter kommunismens fall ble organisasjonen avviklet i 1990, og hun ble arbeidsløs.

I 1990 begynte hun å engasjere seg politisk for SEDs etterfølgerparti, PDS. Etter at André Brie i 1992 måtte trekke seg på grunn av sin Stasifortid, ble hun valgt til partiets delstatsleder i Berlin. Dette vervet hadde hun til desember 2001, og fra 2000 til 2002 var hun nestleder i PDS.

Pau ble innvalgt i bydelsutvalget i Berlin-bydelen Hellersdorf i 1990, og satt der til 1995. Fra 1995 til 1998 var hun innvalgt i Berlins parlament.

Bundestag[rediger | rediger kilde]

I 1998 ble hun så innvalgt i Forbundsdagen. Hun ble gjenvalgt i 2002, og var en av to representanter fra PDS frem til 2005. I 2005 kom partiet hennes over sperregrensen, og hun ble valgt til parlamentarisk nestleder.

Pau har i sitt parti etter 1990 blitt regnet til reformistene. Etter at partiets leder Lothar Bisky høsten 2005 fire ganger forgjeves hadde forsøkt å bli valgt til en av de seks visepresidentene i Forbundsdagen, men hver gang blitt nedstemt, valgte partiet etter noen måneder å nominere Petra Pau i håp om at de andre partiene ville akseptere henne. 7. april 2006 ble hun valgt til visepresident. 385 stemte for, 138 stemte mot og 58 stemte avholdende. Det er sedvane i Forbundsdagen at alle fraksjonene er representert i presidiet. De andre partiene aksepterte Pau på grunn av hennes moderate holdninger. Etter forbundsdagsvalget 2009 ble hun på nytt valget til parlamentets visepresident. I 2012 ble det kjent at også Petra Pau blir overvåket av Verfassungsschutz.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000021718, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pau-petra, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, katalogkode 11003206, besøkt 13. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brigitte Fehrle: «Bundestagspräsidentin Petra Pau». I: Michael F. Feldkamp (red.): Der Bundestagspräsident. Amt – Funktion – Person. 16. valgperiode, München 2007, ISBN 978-3-7892-8201-0, S. 202–208.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]