Petersburg (roman)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Petersburg (Петербург) er tittelen på den russiske forfatteren Andrej Belyjs mest kjente roman fra 1913.

Handlingen foregår over en periode på ti dager i St. Petersburg omkring 1905. I en epilog får vi høre hvordan det går med hovedpersonene fram til 1913.

Vi møter far og sønn «Ableuchov» – «Apollon» og «Nikolai» – som i løpet av noen oktoberdager gjennomgår en krise i sine liv. «Apollon»s kone («Nikolai»s mor) kommer i løpet av handlingen tilbake fra et årelangt opphold i Vest-Europa, etter å ha reist av gårde med en kunstner.

«Apollon» er jurist og en høytstående embetsmann i det keiserlige byråkratiet, med makt til å sende ut dekreter over hele det russiske imperiet. Etter som sønnen har vokst til, har faren utvikla et korrekt, men fjernt og kjærlighetsløst forhold til sønnen, som i godt voksen alder fortsatt bor hjemme og ikke tar seg noe større til enn å lese Kant og drive med filosofiske funderinger. Faren nærer en forakt for sønnens ørkesløse liv og utsvevende livsstil.

I sin tiltaksløshet har «Nikolai» kommet i kontakt med revolusjonære grupper i byen, og i et ubetenksomt øyeblikk sier han seg villig til å utføre et bombeattentat mot tsarregimet. Senere får han utlevert en tidsinnstilt bombe der urverket alt er aktivert, med ordre om å bruke den mot sin egen far. En god del av romanen befatter seg med «Nikolai»s kvaler i denne forbindelse, og om de forviklingene som oppstår i løpet av de 24 timene han har på seg til bomben springer. Først oppbevarer han den i sin egen skrivebordsskuff, deretter bestemmer han seg for å kaste den i Neva. Men når han endelig kommer for å hente den, er skuffen tom.

Handlingen utspiller seg i en dyster, tåkete og klam St. Petersburg der det har begynt å murre i arbeiderkvarterene mot undertrykkelse og klasseforskjeller. Anarkistene organiserer i det skjulte, men det gjør også tsarens hemmelige politi, og det er ikke godt å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Den store bronsestatuen av Peter den store til hest hersker over byen og menneskene, og utgjør et kraftfullt gjennomgangsmotiv i romanen.

Belyj eksperimenterer i Petersburg med romansjangeren, og benytter virkemidler som først seinere blir tatt i bruk i vestlig litteratur. Her er lange passasjer med bevissthetsstrøm, med en særegen oppbrutt, repetitiv prosa. Handlingen skrider ikke jevnt framover; flere parallelle handlingsløp gir romanen et kaleidoskopisk preg. Forvirring råder i personenes indre, i forholdet mellom personene, og i det språklige uttrykket.