Personbilenhet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En personbilenhet (PBE), her i form av en polskprodusert Fiat

En personbilenhet (PBE, pbe eller PE) er en måleenhet som benyttes for å tallfeste hvor mange personbiler en viss trafikkmengde eller en viss samling kjøretøy tilsvarer. De andre motorkjøretøyenes behov for plass på en bilferge, en vei eller et parkeringsområde, slitasje på veiene, støy osv. kan således omregnes til PBE.

PBE for bilferger[rediger | rediger kilde]

I 1980-årene tilsvarte en PBE om lag 11 kvadratmeter dekksplass.[1]

I Norge ble måleenheten i 1963 definert med lengden 4,25 meter og bredden 1,60 meter med utgangspunkt i den gjennomsnittlige størrelsen på de tyve mest solge bilene i landet i 1961 og 1962.[2] I 1971 ble bredden økt til 1,65 meter.[2] Etter en forskrift fra 1970 skulle det på enkelte ferger også beregnes en samlet avstand mellom bilene på 75 centimeter på langsidene, 15 centimeter foran og 15 centimeter bak når man beregnet bildekkets kapasitet.[2]
       Senere er personbilene blitt bredere, og i en utlyst konkurranse definerte Statens vegvesen Region nord i 2017 én PBE som: «Lengde: 4,30 m, bredde: 1,85 m, vekt: 1,3 tonn, tyngdepunkt: 0,75 m over bildekk. Lengde– og breddemålene inkluderer ikke avstand mellom kjøretøy» [3]

PBE ved beregning av biltrafikk[rediger | rediger kilde]

Personbilenhet har lenge vært brukt som måleenhet ved dimensjonering av veier.[4] I et forkjørsregulert kryss på horisontal vei er plassbehovet for andre motorkjøretøy beregnet som følger: Store mopeder og motorsykler 0,7 PBE, personbiler og varebiler 1,0, lastebiler og busser 1,6, og trailere 2,6 PBE. [5]

PBE ved støyberegninger[rediger | rediger kilde]

Ved støyberegninger brukes ofte «lette biler» som synonymt med PBE; det omfatter også små varebiler. I 1999 ble mellomstore og store biler antatt å ha støyverdier (støydoser) tilsvarende henholdsvis 5 og 10 PBE.[6] Nordisk beregningsmetode for veitrafikkstøy opererer med noe lignende, noe avhengig av hastigheten.[7]. På en motorvei med høy fartsgrense (90–110 km) blir forskjellen mindre fordi fartsgrensen for tunge biler fortsatt er 80 km/t.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Foss, Bjørn (1933-) (1987). På hjul, skinner, kjøl og vinger: transportteknikk for videregående skole. Oslo: Universitetsforlaget. s. 168. ISBN 8200033074. 
  2. ^ a b c Standardisering av ferjer: utredning nr. 1. Oslo: Universitetsforlaget. 1974. s. 10–11. ISBN 8200701735. 
  3. ^ SVV, 2017). https://www.regjeringen.no/contentassets/2b467537ed414b63b2cfa611ca2196be/utgiftsbehov_til_ferjer_og_hurtigbater.pdf
  4. ^ mhttps://vegvesen.brage.unit.no/vegvesen-xmlui/bitstream/handle/11250/2557860/Kap%202%20Definisjoner%20veg.pdf?sequence=4&isAllowed=y
  5. ^ Anton Andreas Hansen 2018: Modellering av trafikkavvikling i kryss, NTNU, s. 34
  6. ^ TØI-rapport 464/1999: Marginale kostnader ved transportvirksomhet; https://www.toi.no/getfile.php?mmfileid=1929, s. 11
  7. ^ Statens vegvesen: Nordisk beregningsmetode for vegtrafikkstøy, Håndbok V716, s. 71