Personalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Personalismen er et filosofisk begrep og en skoleretning som er avledet av en refleksjon av «personen» i filosofisk forstand. Man forstår den særlig som en filosofisk skoleretning tilhørende 1900-tallet, og som er utsprunget av et kristent humanistisk verdensbilde og som et kritisk alternativ til individualistiske og til kommunistiske og fascistiske teorier. Den personalistiske innfallsvinkel utgjør også en «tredje vei», forskjellig fra naturalistiske og sosialistiske teorier, ved det at den fremholder beslutningsfriheten som det menneskelige livs grunnprinsipp. Ut over dette legger den stor vekt på det menneskelige livs åndelige dimensjon, vekten på objektive autoriteter, og betydningen av verdiorientert menneskelig handling. Den ser på fellesskapet som fundament for den enkeltes utvikling fra andre teorier. Personalismens mål er alltid av praktisk natur, nemlig endring av samfunnet. Personalismen betrakter personen som en ureduserbar realitet og fremhever personens moralske verdi.

Personalismen har særlig vært viktig som en retning innen nyere katolsk filosofi, og klassiske kristendemokratiske politiske miljøer har ofte påberopt seg å være inspirert av denne filosofien. Personalismen fremhever til forskjell fra individualismen de fellesskap eller grupper som personen er en del av som en viktig del av personens væren og som den fremste kilden til den personlige utviklingen. Et annet særtrekk er personalismens fokus på menneskets ontologiske natur og det derav følgende forsvaret for de naturlige rettighetene.

Filosofien[rediger | rediger kilde]

Kjernen i den personalistiske tanke er overbevisningen om at mennesket ontologisk kjennetegnes ved sin evne til å fatte frie beslutninger og være ansvarlig for sine handlinger. Denne strukturelle og iboende frihet er umistelig knyttet menneskets vesen, og den er uttrykk for menneskets høyeste verdi og for det selvrealisering. Det er ved å gjøre bruk av sin frihet at mennesket blir – som W. Böhm uttrykker det – «autor av sin livshistorie».

Personen er ikke vedkommendes udødelige vesenskjerne (i betydningen hans/hennes sjel); personen åpenbarer seg bare i den praksis av menneskelig tenkning og handling som utfolder seg innen fellesskapets rammer. Personlighet betyr i denne filosofiske forstand subjektets dynamiske værensforfatning, som frembringer seg selv ved sin praksis.

Forskjellen mellom dette og en ren subjektteori ligger i det at personen utelukkende kan konstituere og realisere seg selv ved sin relasjon til en annen person – altså i sine sosiale relasjoner. Dermed tilkommer det fellesskapet mellom personer og dessuten dialogen en helt konstitutiv funksjon. Denne uttrykkes i særdeleshet ved den personlige oppdragelse.

Personalismen må også avgrenses fra de empiriske tilnærmelsesmåter som vil definere mennesket for eksempel som rent biologisk individ, eller som en sosial rollespiller. For personalismen oppfattes dette som feilslåtte modeller. Å forankre personen eller definere personen ut fra fremmede kontekster som naturen rundt det eller samfunnet det er satt i, strider i mot personalismens hovedtese om at personen skaper seg selv ved sine valg og sine handlinger. Menneskelig frihet og det ansvar som er uløselig knyttet til det, er umistelig – det innebærer at den enkelte person ikke kan kvitte seg med ansvaret for sine handlinger (så lenge dets egne handlinger er virkelig menneskelige, det vil si følge av menneskelige og frie valg).

Dette er et standpunkt som personalismen deler med eksistensialismen. Men mens eksistensialismen konsentrerer sine krefter om å beskrive tilværelsens meningsløshet, er det avgjørende for personalismen å kunne begrunne en meningsfylt tilværelse. Personens etiske dimensjoner strekker seg ut på tre nivåer (ifølge P. Ricoeur): Ønsket om etter et meningsfullt liv – med og for de andre – i rettferdige institusjoner.

De første brukere av personalistbegrepet[rediger | rediger kilde]

En av de mest innflytelsesrike kilder i den personalistiske bevegelse på 1900-tallet – og den som etablerte selve begrepet personalisme – var en krets i Frankrike, rundt Emmanuel Mounier. Mounier var forfatter av Det personalistiske manifest, og utgiver av tidsskriftet Esprit. Til kretsen av engasjerte tenkere rundt Mounier kan nevnes Jacques Maritain, Gabriel Marcel, Nikolai Berdjajev, René Biot, Jean Lacroix, Paul-Ludwig Landsberg, Louis Lavelle, Alexandre Marc og Louis Meylan.

Personalismens innflytelse[rediger | rediger kilde]

I filosofihistorien kan man tilbakeskuende trekke frem som personalistiske systematikere personer som Antonio di Rosmini-Serbati, John Henry Newman, Charles Renouvier, Borden Parker Bowne, Ralph Tyler Flewelling, Edgar Sheffield Brightman og William Stern. Andre representanter for den personalistiske ide er Friedrich Schleiermacher, Martin Buber, Romano Guardini, Giuseppe Flores d' Arcais, Giuseppe Catalfamo, Paul Ricoeur, Daniel-Rops, Winfried Böhm, Robert Spaemann, Paulo Freire, Karol Wojtyla (pave Johannes Paul II), Erich Fromm, Max Scheler, og Martin Luther King jr., og også Humberto Maturana med sitt konsept autopoiesis.

Sentrale verk innen personalismen er Ich und Du (1923) av Martin Buber og Le personnalisme (1950) av Emmanuel Mounier.

Personalismen er lite omtalt i Skandinavia. Den norske filosofen Nina Karin Monsen skriver innenfor denne tradisjonen, f.eks. i Det elskende menneske (1987).

Kjente personalister[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • William Stern: Grundgedanken der personalistischen Philosophie, Berlin: Reuther & Reichard, 1918
  • Emmanuel Mounier: Manifeste au service du personnalisme. Collection Esprit. Fernand Aulier, Editions Montaigne, Paris 1936
  • Denis de Rougemont, Mme Mounier og Jean-Marie Domenach: Le personnalisme d’Emmanuel Mounier hier et demain, Seuil, Paris, 1985.
  • W. Hart-Peter, U. Wehner, F. Grell (utg.): Prinzip Person: Über den Grund der Bildung, Ergon Verlag, Würzburg 2002, ISBN 3-89913-236-X
  • Theo Kobusch: Die Entdeckung der Person, Wiss. Buchgesellsch. Darmstadt, 1997, ISBN 3-534-13377-3
  • Max Scheler: Die Stellung des Menschen im Kosmos, Bouvier Verlag, Bonn 2002, ISBN 3-416-02592-X
  • Robert Spaemann: Personen, Klett-Cotta, 1998 ISBN 3-608-91813-2
  • Peter Bieri: Das Handwerk der Freiheit, Carl Hanser Verlag, München Wien 2002, ISBN 3-446-20070-3
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Personalisme&oldid=22724683»