Perfluorert oktansyre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Perfluorert oktansyre (PFOA) er et kjemisk stoff som tilhører gruppen perfluorerte organiske forbindelser (PFC).

PFOA har blitt brukt i industrien siden 1950-tallet. På grunn av sine vann- og smussavstøtende egenskaper, er stoffet blant annet brukt i gulvvoks og polish, maling og lakk, slipp belegg i gryter og stekepanner, avfettings- og rengjøringsmidler, impregneringsmidler til tekstiler og lær, og brannslokkingsmidler.

I de senere år har det blitt oppdaget at PFOA finnes som miljøgift i naturen, blant annet i blodet til dyr og mennesker. Stoffet er bioakkumulerende (brytes sakte ned og hoper seg opp i miljøet). Forskningsresultater viser at PFOA er giftig for vannlevende organismer, sannsynligvis er kreftfremkallende og har vist reproduksjonsskadelige effekter på pattedyr. Undersøkelser viser også at det kan være en sammenheng mellom PFOA-nivåer i blod og overvekt, økt kolesterol, ulcerøs kolitt og stoffskiftesykdommer.[1]

I 2013 ble det fastsatt et forbud mot å produsere, importere, eksportere og omsette forbrukerprodukter og tekstiler som inneholder perfluoroktansyre (PFOA) og enkelte salter og estere av PFOA. Forbudet gjelder fra 1. juni 2014, er særnorsk og reguleres i produktforskriften. Forbudet gjelder imidlertid ikke matemballasje, medisinsk utstyr og matkontaktmaterialer som omfattes av annet regelverk.[2]

Søsterstoffet PFOS ble forbudt 1. juli 2007 i alle forbrukerprodukter. Man vet fortsatt lite om helse- og miljøegenskapene ved mange av PFC-ene, og det gjøres et arbeid, både i Norge og i andre land, for å finne ut mer om dette.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]