Penwith
| Penwith | |||
|---|---|---|---|
 | |||
|
| |||
| Land |  Storbritannia | ||
| Konst. land |  England | ||
| Region | Sørvest-England | ||
| Adm. grevskap | Cornwall | ||
| Seremonielt grevskap | Cornwall | ||
| Status | Tidligere distrikt | ||
| Adm. senter | Penzance | ||
| Areal | 303,56 km² | ||
| Befolkning | 63 924 (2002) | ||
| Bef.tetthet | 210,58 innb./km² | ||
| ONS-kode | 15UF | ||
 Penwith 50°10′N 5°32′V | |||
Penwith (kornisk: Pennwydh, som betyr «Verdens ende») er et område i Cornwall, England, som ligger på halvøya med samme navn. Det er et tidligere administrativt distrikt i Cornwall. Det er også navnet på et tidligere lokalt styre, hvis kommunestyre lå i Penzance. Det ble erstattet av Cornwalls råd 31. mars 2009.[1] Området er oppkalt etter et av de gamle administrative hundreds i Cornwall, som er avledet fra to korniske ord, penn som betyr «nes» og wydh som betyr «på enden».[2]
Av byer finnes Penzance, St. Ives, Hayle og Land's End. Distriktet dekket et areal på 303,56 km² og hadde et befolkningstall på 62 994 innbyggere i 2001[3] hvor 67,9 % av befolkningen bor i landlige områder.[4]
Penwith har stort sett et røft kystlandskap, men også en rekke fine strender som gjør halvøya til et populært turistmål. Turisme er en viktig næringsvei, spesielt etter at gruveindustri og fisking ikke gikk nedover i lønnsomhet. Innlandet er et mineralrikt platå, der det i mange århundrer har vært drevet gruver. Det ligger mange ruiner av gruvebygninger i landskapet. Det er gjort flere interessante arkeologiske funn fra jernalderen og romano-britisk tid.
Natural England har utpekt halvøya som Nasjonalt karakterområde (National Character Area 156) og kalt den West Penwith.[5] Den er også omtalt som Land's End-halvøya.[5]
Historie
[rediger | rediger kilde]
Penwith har en stor konsentrasjon av arkeologiske levninger fra bronsealderen, jernalderen og og kulturtiden under de keltiske britonere. De viktigste av disse periodene er beskrevet i en guide som først ble utgitt i 1954.[6] Småkongen Tewdwr Mawr (kornisk: Teudar eller Teudarik) fra tidlig middelalder hersket over området fra Carnsew på midten av 500-tallet før han vendte tilbake til sin arv i Cornouaille i Bretagne rundt 577.[7]
Gilbert Hunter Doble (1880–1945), prest og historiker, spesialisert det korniske folket og hagiografi, utga en samling om kristne helgener fra Cornwall, og i en revidert samling utgitt 1971 omfattet ni helgener fra dette området i tidlig middelalder.[8]
Penwiths befolkning har stort sett holdt seg statisk de siste hundre og femti årene.[9]
Penwith antas å være den siste delen av Cornwall hvor kornisk ble snakket som et morsmål. Dolly Pentreath, kjent som den siste registrerte taleren (og antagelig ikke den aller siste), kom fra stedet Paul i Penwith. Et år etter Dolly Pentreaths død i 1777 mottok advoktaten og oldtidsforskeren Daines Barrington et brev, skrevet på kornisk og ledsaget av en engelsk oversettelse, fra en fisker i Mousehole (4 km sør for Penzance) ved navn William Bodinar, der han opplyste at han kjente til fem personer som kunne snakke kornisk bare i den landsbyen. Barrington snakker også om en John Nancarrow fra Marazion, som var kornisktalende og overlevde til 1790-tallet.[10]
Kornisk som språk var regnet som et dødt språk, men har i nyere tid, 2000-tallet, blitt tatt opp igjen av språkentusiaster som til tross for at de har engelsk som morsmål, har lært seg kornisk i voksen alder og bruker det seg i mellom.[11]
Økonomi
[rediger | rediger kilde]Penwith er et område med ekstrem økonomisk deprivasjon.[12] Det er rangert som det 25. mest depriverte distriktet i England,[13] og det ligger i Cornwall, det fattigste grevskapet i England.[14] Det har blitt antydet at denne rangeringen faktisk undervurderer omfanget av problemet på grunn av vanskelighetene med å vurdere deprivasjon i spredte befolkninger i rurale bygder, og den sosialt og økonomisk polariserte vesenet til bygdesamfunn.[13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ «Cornwall Council», Cornwall.gov.uk
- ↑ «Penwith Towns & Villages», Cornwall Guide
- ↑ Census 2001: Penwith, Census 2001. Office for National Statistics. 1. april 2001.
- ↑ Penwith (PDF), Census 2001 and Access to Services Focus on Rural Areas
- 1 2 «NCA Profile:156 West Penwith (NE371)», Natural England
- ↑ Thomas, Charles; Pool, Peter (1954): The principal antiquities of the Land's End district; also: 2. utg. 1956; 3. utg. 1957; 4. utg. 1959; 5. utg. 1960; 6. utg. 1961; 7. utg. 1962; 8. utg. 1963; 9. utg. 1964; 10. utg. 1965; 11. utg. 1966; 12. utg. 1967; 13. utg. revidert 1968; 14. utg. 1969; 15. utg. revidert 1970; 16. utg. 1980
- ↑ Ford, David Nash (2001): «King Tewdwr Mawr», Early British Kingdoms.
- ↑ Doble, G.H. (1971): Lives of the Welsh Saints. Red.: Evans, D. Simon. Cardiff: University of Wales Press. ISBN 0-900768-68-1.
- ↑ «Penwith District: Total Population», A vision of Britain Through Time.
- ↑ Ellis, P. Berresford (1971?): The Story of the Cornish Language. Tor Mark Press
- ↑ Eriksen, Pål Kristian (2023): Språk på sotteseng, Pax Forlag, ISBN 9788253042381; s. 75-76.
- ↑ «deprivasjon», NAOB. Sitat: «tap, berøvelse av eller mangel på evne, egenskap, ressurser, midler...»
- 1 2 Index of Local Deprivation government statistics (PDF), Objectiveone.com. Arkivert fra originalen (PDF) 9. november 2006.
- ↑ Kingston, Peter (2005): «Closed for Business», The Guardian
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Pool, P.A.S. (1973): The Place-names of West Penwith. Penzance: Federation of Old Cornwall Societies.
- Priestland, Gerald (1992): Postscript: with love to Penwith: two essays in Cornish History; with a foreword by Sylvia Priestland. Patten People, No. 5. Newmill, Hayle, Cornwall: The Patten Press. ISBN 1-872229-02-6.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Offisielt nettsted
- (en) Penwith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
