Pehr Evind Svinhufvud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pehr Evind Svinhufvud
FødtPehr Evind Svinhufvud
15. des. 1861[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Sääksmäki (Det russiske keiserdømmet, Storfyrstedømmet Finland)[5]
Rapola
Død29. feb. 1944[2][3][4][6]Rediger på Wikidata (82 år)
Kotkaniemi[5]
BeskjeftigelsePolitiker, dommer Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradMastergrad
Utdannet vedHelsingfors universitet
Helsinki Normal Lyceum
Imperial Alexander University
EktefelleEllen Svinhufvud (1889–1944)
FarPehr Kustavi Svinhufud, heir of Qvalstad & Rapola[7]
MorOlga Becker[7]
BarnYngve Svinhufvud
Veikko Svinhufvud
Eino Svinhufvud
PartiUngfinska partiet[8]
NasjonalitetFinland
GravlagtLuumäki
Medlem avKagalen
Utmerkelser
17 oppføringer
Den hvite ørns orden (1935)[9]
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1927)[10]
1. klasse av Ørnekorsets orden (1931)[11]
Grand Cross of the Order of Merit of the Kingdom of Hungary[12]
Serafimerordenen (1932)[13]
Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1918)[14]
Muhammad Ali-ordenen (1936)[15]
Storkorskommandør med kjede av Trestjerneordenen (1931)[16]
Storkors med kjede av Vytautas den stores orden (1931)[17]
1. klasse av Den hvite løves orden (1931)[18]
Storkors av Den nederlandske løves orden (1932)[17]
Kjede av Den hvite løves orden (1932)[18]
Suojeluskuntain rautainen ansioristi[19]
Storkors av Den røde ørns orden[19]
Iron Cross on white ribbon[20]
1. klasse av Den røde ørns orden (1918)[21]
Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1936)[22]
Signatur
Pehr Evind Svinhufvuds signatur
Våpenskjold
Pehr Evind Svinhufvuds våpenskjold
Pehr Evind Svinhufvud på Commons

Pehr Evind Svinhufvud (født 15. desember 1861 i Sääksmäki, død 29. februar 1944 i Luumäki) var en finsk politiker som tilhørte det Ungfinska partiet inntil dets splittelse i 1918, senere tilhørte han Samlingspartiet. Han var Finlands tredje president, fra 1931 til 1937.

Han var jurist av utdannelse, og var den første talmannen (parlamentspresidenten) for Lantdagen fra 1907 til 1912. Han ble deportert til Sibir i 1914 for sin passive motstand mot det russiske styret, og var sentral i intervalperioden 1917-1919, som statsoverhode for den parlamentarisk baserte hvite side under den finske borgerkrigen januar-mai 1918 og som riksforstander mai-desember 1918.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han tilhørte den svenske adelsslekten Svinhufvud af Qvalstad, adlet i 1574. Slektens finske gren begynte med løytnant Pehr Gustaf Svinhufvud af Qvalstad, som bosatte seg på Rapola i Sääksmäki etter krigen 1700-21. Pehr Evinds far, sjøkapteinen Pehr Gustaf Svinhufvud, druknet da sønnen var to år gammel. Etter at farfaren skjøt seg og gården ble solgt på tvangsauksjon, flyttet Pehr Evind, moren og søsteren til Helsingfors, hvor moren kjempet seg fram som eneforsørger.

Pehr Evind gikk på det svenskspråklige gymnaset Svenska Normallyceum i Helsingfors og begynte 16 år gammel som student ved Helsingfors universitet i 1878. Her avla han først eksamener i historie, deretter som jurist. Etter noen år som advokat, dommerfullmektig og lignende stillinger ble han ansatt som assistentdommer i appellretten i 1902. Fra 1891 til 1897 var han medlem av lantdagens skattelovskommisjon. Som overhode for sin adelsfamilie møtte han første gang i lantdagens overhus, lantdagen var den gang en stenderforsamling, i 1894.

Jurist-politiker[rediger | rediger kilde]

Svinhufvuds politiske karriere tok av da han i 1902 som konstitusjonalist og formal-jurist kom i frontlinjen i kampen mot den økte russifiseringen av Finland som var iverksatt i og med februarmanifestet fra 1899. Svinhufvud kjempet etterhvert på flere fronter: som dommer, som medlem av det hemmelige selskapet Kagal og som forsvarer for uavhengighetskjemperen Lennart Hohenthal.

Riksdagen ble reformert i 1907. Svinhufvud ble medlem av riksdagen allerede i 1907 og ble valgt til dens talmann. Ved sine krasse åpningstaler ved parlamentssesjonene oppnådde han to ganger at tsaren oppløste riksdagen, i 1909 og 1910. Hans kompromissløshet førte nødvendigvis til at parlamentet mistet sin virkekraft og er blitt ulikt vurdert gjennom årene.

Han ble arrestert i november 1914 og deportert til Tomsk i Sibir hvor han satt inntil februarrevolusjonen i 1917. Han hadde et forholdsvis fritt fangenskap og opprettholdt kontakt med den finsk jääkäri-bevegelsen. Ved hjemkomsten til Finland ble han betraktet som en helt, og fikk stilling som regjeringsadvokat og medlem av Senatet. Fra november 1918 var han, som leder av senatet, ansvarlig for løsrivelsesforhandlingene med Lenin og den nye sovjetiske regjeringen. Han ga general Carl Gustav Mannerheim, som hadde vendt hjem til Finland i desember 1917, i oppdrag å etablere en finsk hær, med utgangspunkt i de hvites paramilitære styrker og offiserer som hadde sin utdannelse fra Tyskland.

Begivenhetene under frigjøringen og borgerkrigen forvandlet Svinhufvud fra en parlamentarisk og konstitusjonell republikaner til en tøffere, monarkistisk innstilt maktpolitiker. Han var også så mye av en forsoningsorientert realpolitiker at han høsten 1918 ga amnesti til i alt 36 000 tilfangetagne soldater fra den røde siden. Han anså Tyskland for å være det beste vern for Finlands uavhengig og anså et nyopprettet monarki, kongeriket Finland med den tyske prins Fredrik Karl av Hessen, som en garanti for tysk støtte. Han trakk seg som riksforstander da det ble klart at den tyske løsningen var politisk umulig etter Tysklands nederlag i første verdenskrig.

Tilbake som statsminister og president[rediger | rediger kilde]

Pehr Evind Svinhufvud Finlands tredje president

Da han trakk seg som rikspolitiker ble han først direktør for kredittinstitusjonen Suomen Vakuus i Åbo og senere bonde i Luumäki. Her engasjerte han seg i Det frivillige borgervernet, men var heller ikke helt ute av politikken: Han ble først nominert som Samlingspartiets presidentkandidat i 1925, men tapte for en annen kandidat fra sitt eget parti.

President Relander utnevnte ham til statsminister i 1930, i en urolig tid i landet. I 1930 ble alle kommunistiske riksdagsmedlemmer arrestert, og presidenten skrev ut nyvalg. Svinhufvud ble president i 1931 etter en knepen valgseier (151 mot 149) i tredje valgomgang. Han utnevnte Mannerheim til leder av forsvarsrådet med vide fullmakter til å forberede landet og hærstyrkene på en eventuell krig.

Svinhufvuds personlige autoritet ble satt på en tøff prøve da borgervernstyrker mobiliserte i Mäntsälä, 5 mil utenfor Helsingfors, i februar/mars 1932. Styrkene hadde til hensikt å sabotere et sosialdemokratisk møte. Lappobevegelsen fyrte opp under opptøyene og krevde at regjeringen måtte gå av, og opptøyene hadde også en viss støtte blant høyere offiserer. Presidenten tok personlig kontroll over hæren, regjeringen og borgervernet, og i en kompromissløs radiotale beordret han alle borgervern-medlemmer om å vende hjem. Også på hjemmebane måtte han bruke tung personlig autoritet, ettersom sønnen Eino hadde planer om å slutte seg til opptøyene.

Toivo Kivimäkis regjering, som tiltrådte etter Mäntsäläopptøyene, satt i fire år. Dette var lengre enn de fleste foregående finske regjeringene, og sammen med presidentens aktive deltagelse i regjeringsarbeidet førte dette til politisk stabilitet og arbeidsro. I løpet av presidentperioden fikk Finlands utenrikspoltikk en tydelig nordisk innretning.

Ved riksdagsvalget i 1936 hadde sosialdemokratene hatt betydelig fremgang, og Svinhufvud hadde først samtykket i å gi partiet plass i regjeringen. At han senere gikk tilbake på dette var medvirkende til at partiet satte mye inn på å styrte Svinhufvud i presidentvalget i 1937.

Etter at han hadde gått av som president fylte han rollen som statsmann på ulike vis. Under den finske vinterkrigen reiste han til Hitler og Mussolini for å få støtte til finnenes sak, uten å få tiltrede til noen av dem. Under fortsettelseskrigen skrev han i 1943 en pamflett kalt Kansallinen ohjelma (Et nasjonalt program), hvor han agiterte for et Stor-Finland.

I ettertid[rediger | rediger kilde]

Han hadde seks barn. Den yngste, Veikko Eivind Svinhufvud (1908–69) var forstmann og riksdagsmedlem.[23]

Hans politiske ettermæle er delt mellom hans konservative patriark-rolle i senere år, og hans konsekvente juridisk-prinsipielle standpunkt. Ettermælet har i noen grad skiftet i lys av hvorvidt Sovjetunionen gjennom tidene er blitt opplevd som en trussel mot Finland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Biografiskt lexikon för Finland, «Pehr Evind Svinhufvud», Biografisk leksikon for Finland ID 4089-1416928956695[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pehr-Evind-Svinhufvud, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 59084[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, oppført som Per Evind Svinhufvud, GeneaStar person-ID svinhufvudafqvalstap[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), besøkt 28. juli 2016[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, BNF-ID 16960845z[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Justitieministeriet, «Vuoden 1907 eduskuntavaaleissa valitut kansanedustajat», verkets språk finsk, besøkt 29. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ wrotapodlasia.pl, besøkt 14. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 488[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ president.ee, besøkt 12. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 109[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Sveriges statskalender 1940[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Vapaudenristin ritarikunta: Isänmaan puolesta, side(r) 320[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ kylkirauta.fi, besøkt 31. august 2021[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Valdības Vēstnesis, hefte 96, utgitt 30. april 1932[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ a b Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 110[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b side(r) 175, www.prazskyhradarchiv.cz, besøkt 13. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ a b Aikalaiskirja, side(r) 659, utgitt 1934[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ webpages.tuni.fi, besøkt 28. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ itsenaisyys100.fi, besøkt 2. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ Norges statskalender, side(r) 1074, utgitt 1940[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ Veikko Svinhufvud

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pehr_Evind_Svinhufvud&oldid=23423460»