Peer Gynt (Sæverud)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Harald Sæverud i 1949

Peer Gynt, opus 28 av Harald Sæverud er scenemusikk som Harald Sæverud komponerte til en oppsetning av Henrik Ibsen's skuespill Peer GyntDet Norske Teatret i 1948. Musikken ble komponert i 1947 på oppdrag fra teatersjef Hans Jacob Nilsen som også hadde regien og spille tittelrollen i oppsetningen. På 1950-tallet satte Sæverud sammen 13 av satsene fra scenemusikken til to orkestersuiter: Peer Gynt-suite I, opus 28 I (6 satser) og Peer Gynt-suite II, opus 28 II (7 satser). Sæveruds musikk til Peer Gynt hører blant hans viktigste og mest kjente komposisjoner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans Jacob Nilsen i 1944

I slutten av februar 1947 mottar Harald Sæverud et brev fra Det Norske Teatret i Oslo der teaterets sjef, Hans Jacob Nilsen, ber Sæverud om «noe virkelig stort», nemlig å skrive ny musikk til Ibsens Peer Gynt. Nilsen gir i sitt brev en lang begrunnelse for hvorfor Peer Gynt behøver ny musikk. Han argumenter med at mens Grieg vred stykket i romantisk og lyrisk retning tenkte Ibsen stykket som en satire. Nilsen ønsket en nyoppsetning av stykket som skulle ligge nærmere Ibsens intensjoner. Nilsen ville med sin «anti-romantiske» Peer Gynt at stykket skulle «skjære og svi, midt i all sjarmen og festen, slik at publikum skulle rystes og kjenne seg personlig anklaget».[1] Til dette trengtes ny musikk, og til denne oppgaven, mente Nilsen, var Sæverud den eneste som ikke bare ville greie det, men også den eneste som ville «ha lyst på det, og fryde [seg] over å gjøre det!» Peer Gynt skulle også for første gang fremføres på nynorsk.

Per Gynt som fremstilt av Peter Nicolai Arbo (1831-1892) i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn av Asbjørnsen. Asbjørnsens fortelling om Per Gynt var en av Sæveruds inspirasjonskilder da han komponerte sin egen musikk til Peer Gynt

Sæveruds umiddelbare reaksjon var at dette var en umulig oppgave. Griegs musikk var selve Peer Gynt-musikken og et nasjonalklenodium som det var umulig å rokke ved. Men etter å ha sovet på saken kom han på andre tanker, og noen idéer til hvordan han kunne løse oppgaven begynte allerede å melde seg. Delvis var han også hjulpet av å ha lest høyt for sine 3 sønner legenden om Per Gynt som fortalt av Peter Christen Asbjørnsen og Asbjørnsens levende beskrivelser av bukkerittet, Bøygen, de tre seterjentene og Dovregubbens hall. Dette var en kilde til inspirasjon som selv Ibsen hadde øst av da han skrev sitt «dramatiske dikt» Peer Gynt.[2]

For Nilsen var teksten og handlingen det viktigste, og han ønsket derfor å unngå lengre musikalske innslag som ville gi unødvendige pauser i handlingen. I utgangspunktet så han for seg kun 9 musikalske innslag. Musikken kom imidlertid til å vokse til hele 26 avsnitt i løpet av komposisjonsprosessen. Sæverud la bl.a. til et lite forspill til første akt som en karakteristikk av Peer Gynt-skikkelsen, og han la til et forspill til fjerde akt, «Blandet selskap», som i motsetning til Griegs forspill til samme akt («Morgenstemning») ble et fyrverkeri av en sats. Samarbeidet mellom Sæverud og Nilsen virker å ha vært godt gjennom hele prosessen. Størst uenighet var det om det skulle være musikk til scenen med Åses død. Nilsen ønsket ikke musikk til denne scenen mens Sæverud mente at scenen «skriker etter musikk».[3] Orkesteret ble også større enn det Nilsen hadde tenkte seg. Nilsen hadde ment at det ville rekke med 15 musikere, men under arbeidet viste det seg at Sæverud trengte flere musikere for å få fram et mer fyldig og nyansert lydbilde. Ved premieren hadde Sæverud derfor et 24 manns orkester til disposisjon.[2]

Urpremieren av Sæveruds musikk til Peer Gynt fant sted på Det Norske Teatret i 1948 som den gang holdt til i Stortingsgata 16 i Oslo

Premieren fant sted på Det Norske Teatret den 2. mars 1948. Sæverud dirigerte selv orkesteret som han også gjorde i de 9 følgende forestillingene. På tross av 40 demonstrerende studenter med blikkfløyter på galleriet fikk stykket en overveldende publikumsmottagelse. Også avisene var positive og omtalte forestillingen som en suksess. Kritikerne var stort sett også enige i at «Harald Sæveruds musikk hadde gitt et meget positivt bidrag til forestillingens suksess».[4]

Eva Sletto (1912-2006) spilte rollen som Solveig i Peer Gynt-oppsetningen på Det Norske Teatret i 1948. Forholdet mellom karakterene Solveig og Peer skal ha interessert Sæverud mest i arbeidet med musikken[5]

Allerede to uker etter premieren i Oslo ble en konsertversjon av Peer Gynt-musikken oppført i Bergen av Musikkselskabet Harmonien ledet av komponisten selv. Hele scenemusikken ble spilt i kronologisk rekkefølge og med kommentarer av Sæverud mellom satsene. Da scenemusikken ble oppført i København senere samme år hadde Sæverud strammet inn musikken til 12 satser, og Hans Jacob Nilsen var selv med i framførelsen med et konsentrat av teksten. Verket ble godt mottatt. Ikke bare hadde Sæverud klart å frigjøre seg fra «den knugende Grieg-tradisjonen», men han hadde med sin høyt utviklede instrumentale dyktighet og sans for detaljer klart å skape en et «særpreget kunstverk» med en «stor psykisk spennvidde», som Politikens anmelder uttrykte det.[6]

I premiereversjonen av scenemusikken hadde Sæverud plassert et lite forspill til første akt som verken Sæverud selv eller kritikerne var fornøyde med. Dette ble raskt erstattet med «Fa'ens Femsteg» som forspill. Senere skrev Sæverud et nytt forspill, «Ego-Peer», som han heller ikke var fornøyd med, og i 1954 «Peer-ludium», som ble det endelige forspillet til 1. akt.

Konsertutgaven av Peer Gynt-musikken med 12 av stykkene fra sceneversjonen ble utgitt av Musikk-Huset i 1950. I 1957 ble disse 12 stykkene delt inn i 2 orkestersuiter og utgitt på samme forlag i tillegg til «Peer-ludium» fra 1954 som ble plassert i den andre av suitene. Det er spesielt gjennom disse to orkestersuitene at Sæveruds Peer Gynt-musikk har blitt kjent. Stykkene i suitene er for øvrig identiske med de tilsvarende stykkene i scenemusikken bortsett fra at de i suitene er rent instrumentale og tilpasset fullt symfoniorkester. Peer Gynt-musikken er også utgitt i versjon for solo piano.

Scenemusikken. Peer Gynt, op. 28[rediger | rediger kilde]

Scenemusikken til Peer Gynt består av 26 satser. Satsene som Sæverud tok med i orkestersuitene er uthevet. Musikken er utgitt av Musikk-Huset A/S

  • Del I (3 første akter)
    • Nr. 1: «Peer-ludium»
    • Nr. 2: «Fa'ens Femsteg»
    • Nr. 3: «Brureslått»
    • Nr. 4: «Hotaren»
    • Nr. 5: «Trond i Valfjell»
    • Nr. 6: «Dovreslått»
    • Nr. 7: «Salme mot Bøygen» (Tekst fra Landstads salmebok nr. 25, Petter Dass: «Gud er Gud om alle land laa øde»)
    • Nr. 8: «Bløtt skal du sitte»
    • Nr. 9: «Ja vente»
    • Nr. 10: «Mor Åse skal slippe fritt»
  • Del II (4. akt)
    • Nr. 11: «Blandet selskap»
    • Nr. 12 a: «Profeten er kommet»
    • Nr. 12 b: «Rør fløyten…»
    • Nr. 13: «Foran teltet»
    • Nr. 14: «Anitra»
    • Nr. 15: «Jeg stengte for mitt paradis (Serenade)»
    • Nr. 16: «Jeg er en lykksalig hane»
    • Nr. 17 a: «Solveig synger» (1. og 2. vers)
    • Nr. 18: «Memnonstøttens sang»
    • Nr. 19: «Galehuset i Kairo»
  • Del III (5. akt)
    • Nr. 20: «Hjemkomst i storm» (forspill)
    • Nr. 21: «Gravsalme» (Tekst fra Landstads salmebok nr. 728, Kingo: «Fremmed er vi alle dage»)
    • Nr. 22: «Tvinnan»
    • Nr. 17 b: «Solveig synger» (3. vers)
    • Nr. 23: «Her var mitt Keiserdom»
    • Nr. 24: «Så usigelig fattig»
    • Nr. 25: «Pinsesalme» (Ibsens egen tekst)
    • Nr. 26: «Sov du dyreste gutten min»

Orkesterbesetning: 1 fløyte, 1 obo, 1 klarinett, 1 fagott, 2 valthorn, 2 trompeter, 1 trombone, 1 tuba, pauker, slagverk, 1 saksofon, piano og strykere

Orkestersuitene[rediger | rediger kilde]

Orkestersuitene er utgitt av Musikk-Huset A/S

Peer Gynt-suite I, op. 28 I[rediger | rediger kilde]

  1. «Fa’ens femsteg»
  2. «Dovreslått»
  3. «Salme mot Bøygen»
  4. «Blandet selskap»
  5. «Solveig synger»
  6. «Anitra»

Orkesterbesetning: 2 fløyter, 2 oboer, 3 klarinetter, 3 fagotter, 4 valthorn, 2 trompeter, 1 trombone, 1 tuba, pauker, slagverk, 1 saksofon, harpe, piano og strykere

En typisk framføring varer 17 minutter

Peer Gynt-suite II, op. 28 II[rediger | rediger kilde]

  1. «Peer-ludium»
  2. «Brureslåtten»
  3. «Hotaren»
  4. «Gravsalme»
  5. «Tvinnan»
  6. «Her var mitt keiserdom»
  7. «Sov du dyreste gutten min»

Orkesterbesetning: 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 4 valthorn, 2 trompeter, 3 tromboner, 1 tuba, pauker, slagverk, harpe (ad lib) og strykere

En typisk fremføring varer 17 minutter

Musikken[rediger | rediger kilde]

Peer Gynt-musikken kjennetegnes av utvidet tonalitet. Sæverud benytter ikke fortegn men det er som regel en sentraltone og en tonal ramme som musikken beveger seg innenfor. Det melodiske stoffet kommer som oftest til uttrykk som korte, pregnante motiver som utvides til større tematiske enheter.[7]

Det finnes visse folkemusikalske særdrag ved musikken, men Sæverud har likevel valgt en meget fri tilnærming til folkemusikken. Solås hevder at Sæverud i likhet med Ibsen benyttet seg av folkloristiske elementer for å parodiere heller enn idealisere folkloren.[8]

Sæverud har en gjennomført bruk av ledemotiver i sin Peer Gynt-musikk. Sæverud ønsket på denne måten å «skape enhet i den musikk-dramatiske sammenhengen».[9] Peers tema opptrer i flere av satsene og første gang i «Hotaren»:


\relative c'' {
\time 2/4
  \override TupletBracket #'stencil = ##f
  \override Score.BarNumber #'stencil = ##f
  \key c\major
c16[-.\sf^"ob" r d-. e]-. f-. d-. e-. c-. | bes[-. r c-. d]-. e8(\espressivo a,) | g16[-.\sf^"cl" r a-. bes]-. c-. a-. bes-. g-. | d'-. bes-. e-. dis-. cis8(\espressivo a)
}

Temaet fremstår i stadig nye utforminger gjennom handlingen: i «Dovreslått», i «Bløtt skal du sitte» og i «Så usigelig fattig», alt i tråd med Peers utvikling gjennom stykket. I liket med Peer har også Solveig et eget tema som presenteres første gang i scenen der Solveig og Peer møtes for første gang («Brureslåtten»):


\relative c'' {
\time 2/4
  \override TupletBracket #'stencil = ##f
  \override Score.BarNumber #'stencil = ##f
  \key c\major
b'8--(_\markup {\italic {dolcissimo ma marc. espr.}}^"vln" g--) f-. d-. | cis4( a8) e'( |c!)-.-> r es-. g-. | fis4( g)~ g2 | b8(^"ob"_\markup {\dynamic mp \italic dolcissimo} g) c-. as-. | g-. f-. e-. d-. | cis4( e) | f8-. r f-. as-. | f2(\espressivo | g)}

Sæverud benytter også ledemotivteknikken for å poengtere psykologiske slektskap mellom ulike scener. I «Galehuset i Kairo» velger Sæverud å benytte fragmenter fra «Dovreslått» for å understreke likheten mellom troll og mennesker. En liknende parallell drar han mellom Anitra-skikkelsen (i «Anitra») og Dovregubbens datter (i «Dovreslått»).

Sæverud benytter også et eget «skjebnemotiv» for å markere ulike vendepunkter i Peers liv; første gang i møte med Solveig («Brureslått»), andre gang ved Åses død («Mor Åse skal slippe fritt») og siste gang i «Her var mitt Keiserdom».[10]


\relative c'' {
\time 2/4
  \override TupletBracket #'stencil = ##f
  \override Score.BarNumber #'stencil = ##f
  \key c\major
\partial 8 bes8( |a c a4) 
}

Det finnes også et eget «dødsmotiv» som både benyttes ved Åses død («Mor Åse skal slippe fritt») og ved Peers død («Så usigelig fattig»):


\relative c'' {
\time 3/4
  \override TupletBracket #'stencil = ##f
  \override Score.BarNumber #'stencil = ##f
  \key c\major
d8_\markup {\dynamic p \italic dolce} es~ es2\espressivo |d2. b <<b2 {s4\fermata\> s4 s4\!}>> 
}

Men atmosfæren rundt dødsmotivene er likevel forskjellig i de to scenene. Ved Åses død er atmosfæren munter og ungdommelig i tråd med Peers fabuleringer mens det ved Peers egen død er mer nedtonet.[11]

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Reitan (1997), s. 220
  2. ^ a b Solås (1968), s. 30
  3. ^ Reitan (1997), s. 232
  4. ^ Reitan (1997), s. 231
  5. ^ Solås (1968), s. 35
  6. ^ Reitan (1997), s. 234
  7. ^ Solås (1968), s. 60
  8. ^ Solås (1968), s. 31
  9. ^ Solås (1968), s. 33
  10. ^ Solås (1968), s. 37
  11. ^ Solås (1968), s. 39

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]