Benedikt XIII (motpave)
| Benedikt XIII | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Pedro Martínez de Luna y Pérez de Gotor, Pero Martines de Luna y Peres de Gotor 25. nov. 1328[1]  Papa Luna palace (Illueca, Kongedømmet Aragón) | ||
| Død | 23. mai 1423[1][2][3] (94 år) Peniscola Castle (Peníscola, Kongedømmet Valencia) | ||
| Beskjeftigelse | Romersk-katolsk prest (1394–), universitetslærer, romerskkatolsk biskop (1394–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Université de Montpellier | ||
| Far | Juan Martinez de Luna, Senor Illueca[4] | ||
| Mor | Maria Teresa Pérez de Gotor y Zapata[4] | ||
| Søsken | Juan Martinez de Luna, Señor de Illueca | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Aragón | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Benedikt XIII (Pedro Martínez de Luna, født 25. november 1328 i Illueca i Aragon i Spania, død 23. mai 1423 i Peñiscola) var motpave i Avignon fra 28. september 1394 til 26. juli 1417 under det store skisma.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Pedro de Luna var en nevø av kardinal Gil de Albornoz. Pedro ble professor i kanonisk rett i Montpellier og senere kardinaldiakon av Santa Maria in Cosmedin (1375).
Ved skismaets utbrudd i 1378 sluttet han seg til Klemens VII.
Pave (Avignon)[rediger | rediger kilde]
Etter dennes død i 1394 ble han valgt, uten noen motstemmer, til pave fremst på grunn av sitt engasjement for gjenopprettelse av den kirkelige enhet, hvorved han til og med høytidelig lovet at, om så skulle trenges, han for enighetens skyld ville abdisere. Det kardinalskollegium som valgte han, bestod av elleve franske kardinaler, åtte italienske, fire spanske, og en fra Savoia.
Universitetet i Paris hadde fra pave Klements død av forgjeves bestrebet seg på en avslutning av paveskismaet. Derfor ville man der ikke anerkjenne Benedikt som den nye pave.
Pave Benedikt skulle bli den mest betydningsfulle av alle motpavene, og skulle også bli den som regjerte lengst.
Vel valgt til pave, nektet han hårdnakket å tre tilbake, selv om han ble oppfordret til det av både det franske hoff og så godt som hele kardinalskollegiet. Ikke en gang den franske konges beslutning om å trekke tilbake sin lydighet fra Benedikt (1398-1403) kunne bøye ham.
Selv om konsilet i Pisa avsatte ham for kjetteri og mened, og ble utstøtt fra kirken av konsilet i Konstanz, nektet han fortsatt å underkaste seg. Han trakk seg tilbake til sin fjellborg Peñiscola nær Valencia, som han betraktet som «den sanne Kirkes Noas Ark». I Peñíscola døde han, glemt av de fleste, i meget høy alder - som en legemliggjørelse av Det store skismas smerter.
Før sin død utnevnte han ennå fire kardinaler slik at de kunne velge hans etterfølger. Men det oppstod strid blant dem: Tre av dem valgte Gil Sánchez Muñoz (Klemens VIII (1423–1429)). Den fjerde, Jean Carrier, var på reise som pavelig legat for pave Benedikt mens han tre kardinalsmedbrødre valgte den nye pave. Etter sin tilbakekomst erklærte Carrier seg uenig med dette valg og eleverte Bernard Garnier, som var domkustos i Rodez, til motpavens motpave - med navnet Benedikt XIV.
I Konstanz hadde man imidlertid forlengst, den 11. november 1417, valgt Oddo di Colonna som Martin V til den rettmessige pave. Dermed var det vestlige skisma avsluttet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 3530, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Gegenpapst (Benedikt (XIII.)), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id benedikt-benedikt-xiii[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Benedictus, Find a Grave-ID 7478141, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Benedikt, 13 a. Benedikt XIII i Nordisk familjebok (2. utgave, 1904)