Peder Monrad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Peder Monrad (født 22. september 1781Vinje prestegård i Telemark, død 3. august 1850Rikshospitalet i Christiania) var en norsk prest. Han deltok på stortinget i 1833, og var far til filosofen Marcus Jacob Monrad.

Liv[rediger | rediger kilde]

Peder Monrad ble cand. theol. i København i 1807, og deltok året etter i forsvaret av København. I de neste årene bodde han i Vinje, hvor lokalbefolkningen valgte ham til forlikskommissær i 1808. I 1810 vendte han tilbake til København for å søke prestekall, og levde av å gi undervisning. I 1814 giftet han seg med Severine Elisabeth Ambroe (1787–1848), datter av en parykkmaker i København. Etter at Danmark hadde avstått Norge til Sverige, vendte han tilbake til Norge, hvor han bodde hos presten Jakob Andreas WilleNøtterøy. Her ble sønnen Marcus Jacob Monrad født 19. januar 1816. Ble 4. mai 1816 utnevnt til sogneprest i Mo i Telemark, 6. juni 1822 utnevnt til prost i Øvre Telemark prosti, 26. mai 1825 utnevnt til sogneprest i Hitterdal, nå Heddal ved Notodden, 22. januar 1827 utnevnt til sogneprest i Søvde, nå Sauherad ved Nordagutu og på ny 29. januar 1828 til sogneprest i Heddal, 10. januar 1832 utnevnt til sogneprest i Holden, nå Holla ved Ulefoss og til slutt 10. november 1836 utnevnt til sogneprest i Moss.

Som prest var Peder Monrad opptatt av skolevesenet og måteholdssaken. Han ble innvalgt som opposisjonell til «bondestortinget» i 1833, hvor han gjorde seg gjeldende som medlem av lagtinget og formann i trykningskomitéen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Christophersen, H. O.: Marcus Jacob Monrad. Et blad av norsk dannelses historie i det 19. århundre. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1959.