Partit Nazzjonalista

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Partit Nazzjonalista
LandMalta
Leder(e)Bernard Grech (2020–)
Grunnlagt1880
IdeologiKristendemokrati konservatisme proeuropeisk
Politisk posisjonSentrum-høyre
Europeisk tilknytningDet europeiske folkeparti
Internasjonal tilknytningDen sentrumdemokratiske internasjonale, Den internasjonale demokratiske union
Nettstedwww.pn.org.mt

Partit Nazzjonalista, PN (nasjonalistpartiet) er ett av de to dominerende partiene på Malta, det andre er Partit Laburista. Partiet er kristendemokratisk, liberal-konservativt[1] og for europeisk integrasjon. Etter valget i 2017 er partiet i opposisjon.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1880 ble det første maltesiske partiet stiftet, under navnet Partito Anti-Riformista, senere ble parallelt Partit Riformista dannet. Partito Anti-Riformista var en sidevirkning av britenes ønske om å prege det maltesiske samfunnet med deres institusjoner og verdier, særlig det engelske språket. Partit Riformista samlet de anglofile modernistene, mens Partito Anti-Riformista ville ha en ny forfatning med lokal autonomi. Dette partiet ønsket seg også bibehold av det tradisjonelle maltesiske høyspråklige italienske språket. Disse to partiene samlet seg i 1887 til Partito Nazionale, som etter kort tid fikk navnet Partit Nazzjonalista.[2]

Ved valget i 1921 deltok fire partier, som snart slo seg sammen da valget var gjennomført. De likesinnede Partito Democratico Nazinalista og Unione Politica Maltese dannet i 1924 en koalisjonsregjering, og i 1926 fusjonerte de to partiene til Partit Nazzjonalista.[2]

PN har sitt partikontor i Pietà og eksisterer som et folkeparti. Det er orientert i kristeligdemokratisk retning, står den katolske kirke nær og ønsker å utvikle det maltesiske samfunnet til et bredt middelklassesamfunn. PN og Partit Laburista har ved valgene i årene etter andre verdenskrig vekslet om å ha regjeringsmakten.[2]

På europeisk plan er PN medlem av Det europeiske folkeparti.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Parties and Elections in Europe». www.parties-and-elections.eu. Besøkt 13. januar 2022. 
  2. ^ a b c Ismayr, Wolfgang; Gross, Herman; Waschkuhn, Arno; Bestler, Anita (1999). «Parteiensysteme und innerparteiliche Willensbildung». Die politischen Systeme Westeuropas. s. 686. ISBN 9783322993090. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]