Parlamentsvalget i Nederland 2021

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Parlamentsvalget i Nederland 2021
17. mars 2021
150 mandater på valg, 76 trengs for flertall
Valgdeltakelse 79,34% av 13,19 millioner stemmeberettigede
  Mark Rutte Sigrid Kaag Geert Wilders
Partileder Mark Rutte Sigrid Kaag Geert Wilders
Parti Volkspartij voor Vrijheid en Democratie Democraten 66 Partij voor de Vrijheid
Stemmer
21,9%
15%
10,8%
Mandater
 34
Increase2.svg1 
 24
Increase2.svg5 
 17
Decrease2.svg3 
  Hugo de Jonge Lilian Marijnissen Lilianne Ploumen
Partileder Hugo de Jonge Lilian Marijnissen Lilianne Ploumen
Parti Christen-Democratisch Appèl Socialistische Partij Partij van de Arbeid
Stemmer
9,5%
6%
5,7%
Mandater
 15
Decrease2.svg4 
 9
Decrease2.svg5 
 9
Steady2.svg
  Jesse Klaver Thierry Baudet Esther Ouwehand
Partileder Jesse Klaver Thierry Baudet Esther Ouwehand
Parti GroenLinks Forum for demokrati Partij voor de Dieren
Stemmer
5,2%
5%
3,8%
Mandater
 8
Decrease2.svg6 
 8
Increase2.svg6 
 6
Increase2.svg1 
  Gert-Jan Segers
Partileder Gert-Jan Segers
Parti ChristenUnie
Stemmer
3,4%
Mandater
 5
Steady2.svg
17. mars 2021

‹ 2017 Nederland
Ytterligere partier
  Laurens Dassen Joost Eerdmans Kees van der Staaij
partileder Laurens Dassen Joost Eerdmans Kees van der Staaij
Parti Volt Nederland JA21 Staatkundig Gereformeerde Partij
Stemmer
2,4%
2,4%
2,1%
Mandater
3
3
3
Endring Steady2.svg Steady2.svg Steady2.svg
  Farid Azarkan Liane den Haan Caroline van der Plas
partileder Farid Azarkan Liane den Haan Caroline van der Plas
Parti DENK 50PLUS BoerBurgerBeweging
Stemmer
2%
1%
1%
Mandater
3
1
1
Endring Steady2.svg Decrease2.svg3 Steady2.svg
  Sylvana Simons
partileder Sylvana Simons
Parti BIJ1
Stemmer
0,8%
Mandater
1
Endring Increase2.svg1

Parlamentsvalget i Nederland 2021 ble holdt 17. mars 2021. Valget gjaldt 150 representanter til Tweede Kamer, som er det nederlandske parlamentet Generalstatenes folkevalgte kammer. [1]

Det var planlagt valg i mars 2021, da den ordinære valgperioden utløp. Mark Ruttes tredje regjering gikk imidlertid av 15. januar 2021, da det ble klart at myndighetene fra 2013 til 2019 på uriktig grunnlag, hadde krevd tilbakebetaling av skattefradrag fra flere tusen barnefamilier.[2]

Det offisielle resultatet ble kunngjort av den nederlandske valgnemnda Kiesraad, 26. mars 2021. Valget medførte at Tweede Kamer etter valget besto av 17 partier, mot 13 partier i 2017.[3]

Det første forsøket på å danne et parlamentarisk grunnlag for en ny regjering strandet etter at utsendingene fra de største partiene trakk seg etter noen få dager.[4] Rutte fortsatte som statsminister for et forretningsministerium, men fikk sterk kritikk og overlevde knapt en avstemning om mistillit i begynnelsen av april.[5] Per 23. april 2021 er det ikke klart om noe nytt regjeringsalternativ kan få flertall.[6]

Valgordning[rediger | rediger kilde]

Det nederlandske parlamentet, Generalstatene, består av to kamre. De 75 medlemmene av første kammer - Senatet - blir ikke valgt direkte av folket, men av parlamentene til de tolv provinsene. Andrekammeret (Tweede Kamer) blir vanligvis valgt hvert fjerde år, av nederlandske statsborgere over 18 år. Andrekammeret er har den lovgivende makt, men alle lover og folkerettslige avtaler må godkjennes av senatet.[1]

Tweede Kamer har 150 medlemmer, og sperregrensen ligger på 1/150 av de gyldige stemmer, altså ca. 0,7 %. Partiene vinner så mange plasser som tilsvarer det antall ganger de overstiger sperregrensen (valgkvotienten). Dette fører likevel alltid til at det blir noen mandater til overs. De resterende mandater blir fordelt etter listerekkefølgen. For å få et av de resterende setene må et parti ha oppnådd minst en valgkvotient.[1][7]

Ved valget i 2021 fikk partiet BIJ1 0,8 % av stemmene og ble dermed det minste partiet som fikk én representant i parlamentet. CODE ORANJE oppnådde bare 0,39 % av stemmene og ble ikke representert i Tweede Kamer. U-Buntu Connected Front vant valget i Sint Eustatius, men fikk med drøyt 300 stemmer på landsbasis ikke nok stemmer til å få plass i Tweede Kamer; Christen-Democratisch Appèl vant i de to øvrige «spesielle kommunene» Saba og Bonaire.[1][7][3]

Velgerne kan velge hvilken som helst kandidat på listen (preferansekandidat), men de fleste krysser av for den som står øverst. Kandidater som oppnår 25 % av valgkvotienten (ca. 0,16 % av alle avgitte stemmer) er sikre på å få en plass i parlamentet, de øvrige kandidatene blir valgt etter rekkefølgen på partiets liste.[8] Hele landet er én valgkrets, men det er administrativt oppdelt i 19 regioner. Oppdelingen har liten praktisk betydning, da partiene som oftest velger den samme listen for samtlige regioner. Valget gjelder i praksis partilister, ikke personer.[9][10][11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Bildung, Bundeszentrale für politische. «Parlamentswahl in den Niederlanden | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 17. mars 2021. 
  2. ^ Amaro, Silvia (15. januar 2021). «Dutch government resigns after childcare benefits scandal». CNBC (engelsk). Besøkt 20. mars 2021. 
  3. ^ a b «Kiesraad - verkiezingsuitslagen». www.verkiezingsuitslagen.nl. Besøkt 27. mars 2021. 
  4. ^ «Coalition scouts quit after Ollongren accidentally reveals explosive notes». DutchNews.nl (engelsk). 25. mars 2021. Besøkt 26. april 2021. 
  5. ^ «Dutch PM survives no confidence vote, but is seriously damaged». DutchNews.nl (engelsk). 2. april 2021. Besøkt 26. april 2021. 
  6. ^ «Informateur praat koning bij over formatie». nos.nl (nederlandsk). 23. april 2021. Besøkt 26. april 2021. 
  7. ^ a b Eustatius, Sint (18. mars 2021). «Provisional results of the Second Chamber election, 2021 on Statia, Bonaire and Saba - Publication - St. Eustatius». www.statiagovernment.com (engelsk). Besøkt 20. mars 2021. 
  8. ^ Kerngevens Tweede Kamerverkiezing 2017, www.kiesraad.nl, 21. mars 2017, side 17
  9. ^ admin (20. april 2011). «Voting». www.houseofrepresentatives.nl (engelsk). Besøkt 20. mars 2021. 
  10. ^ admin (11. april 2011). «Elections». www.houseofrepresentatives.nl (engelsk). Besøkt 8. januar 2017. 
  11. ^ Ismayr, Wolfgang; Lepzsy, Norbert (1999). «Wahlsystem und rechtliche Stellung der Parteien». Die politischen Systeme Westeuropas. Wiesbaden: Springer Fachmedien. s. 342. ISBN 9783322993090. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]