Papirets historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tradisjonell kinesisk papirproduksjon fremstilt i fem faser: høsting av plantefiber, materialet kokes, fibrene formes til ark, vannet presses ut, og arkene tørkes i solen.

Papirets historie går tilbake til Kina til rundt 200 f.Kr. Kunnskapen om papirproduksjon spredte seg langsomt i Øst-Asia og deretter vestover via Samarkand og Bagdad. Papirframstilling og industriell tilvirkning i Europa begynte på Den iberiske halvøy på 900-tallet (dagens Portugal og Spania), og på Sicilia, hvor muslimer tok med seg kunnskapen fra Midtøsten. Derfra spredte kunnskapen seg til Italia og det sørlige Frankrike, og den nådde fram til Tyskland på 1300-tallet.

Til å begynne med ble papir framstilt ved håndkraft i Europa, men i middelalderen ble produksjonen mekanisert ved bruk av vannkraft. Den første vannkraftbaserte papirframstillingen i Europa skal ha skjedd i Leiria i Portugal.[1][2] Den europeiske papirproduksjonen ekspanderte raskt etter oppfinnelsen av trykkemaskinen med løse skrifttyper på 1400-tallet.[3] Papir var kostbart fram til dampdrevne maskiner ble tatt i bruk på begynnelsen av 1800-tallet, såkalte Fourdrinier-maskiner.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet papir er etymologisk avledet fra papyros, antikkens greske ord for papyrusplanten (Cyperus). Papyrus er et tykt og papirlignende materiale som produseres fra margen av papyrusplanten. Det ble brukt i oldtidens Egypt og i andre gamle kulturer langs Middelhavet for skriving lenge før papiret ble oppfunnet i Kina.[4] Papyrus er imidlertid en laminering og utvalsing av naturplanter som presses sammen og flates ut, mens papir er framstilt fra fibre hvis egenskaper er blitt endret ved bløtgjøring eller oppløsning.[5] I romertiden var det ikke mulig å få tak i nok papyrus, slik at man begynte å anvende pergament lagd av skinn i stedet. Verken pergament eller papyrus er papir.

Tidlig papirframstilling og -bruk i Kina[rediger | rediger kilde]

Tidlig kinesisk papir laget av hampefibre, utstilt på et historisk museum i Xi'an i Kina. Dette papiret er funnet i graven til Wu Di (140–87 f.Kr.) og ble brukt til innpakking, ikke skriving.
Eldste bok av papir er datert til år 256 e.Kr.
Verdens tidligste kjente trykte bok (blokktrykk) er Diamantsutraen fra 868 e.Kr.

Papirframstilling er tradisjonelt blitt datert til Kina en gang rundt 104 e.Kr. Da skal Cai Lun, som var en embedsmann ved keiserens hoff under Han-dynastiet (202 f.Kr.­­–220 e.Kr.), ha framstilt papirark ved bruk av morbærtre- og bastfibre sammen med fiskenett, gamle filler og avfall fra hamp.

Den første bruken av papir som er kjent fra utgravinger var fra styret til keiser Wu av Han fra 100-tallet f.Kr. Det eldste kjente stykke papir er fra et arkeologisk funn i Fangmatan i provinsen Gansu – et kart av papir, datert til mellom 179 og 41 f.Kr.[6] Videre ble det i 2006 oppdaget prøver med kinesiske skrifttegn i det nordøstlige Kinas Gansuprovins som antyder at papir var i bruk av kinesiske militære mer enn hundre år før Cai, i år 8 e.Kr.

Mens man tidligere anså Cai Lun som oppfinneren av metoden for å framstille papir – inspirert av veps og bier[7]), er det kanskje like sannsynlig at Cai Luns bidrag var å systematisere kunnskapen og å utvikle av en bedre papirframstillingsmetode.[8]

Teknikk[rediger | rediger kilde]

Nedtegnelser i gamle kinesiske historieverk sier at:

«I gamle tider var skrifter og inskripsjoner i alminnelighet laget av bambusstaver eller på silkestykker kalt chih.[Merknad i note[9]] Men da silke var kostbart og bambus tungt, var de ikke bekvemme å bruke. Tsai Lun [Cai Lun] kom da på tanken å produsere papir fra barken på trærne, rester av hamp, klesfiller og fiskenett. Han forela prosessen for keiseren i det første året av Yuan-Hsing [+105 e.Kr.] og fikk ros for sin dyktighet. Fra denne tiden har papir vært i bruk overalt og blir overalt kalt for papiret til marki Tsai.»[10]

Det første papiret ble antagelig til ved at en stampet og rørte sammen ingrediensene i vann, hvorpå de sammenfiltrete fibrene ble samlet på en matte. Barken på morbærtreet var særlig verdifull. Det hele ble filtrert gjennom en fin sil, ekstrahert, avvannet og varmetørket. Resultatet var papir med gode absorberende kvaliteter, som dermed var godt egnet til vannbasert blekk (tusj), med fargefasthet og mottagelighet for selv de fineste penselstrøk.[11]

Papir av bedre kvalitet ble utviklet i sen Han-tid fra barken av than-treet. I det østlige Jin-dynastiet begynte man å lage papir av masse av finkornet bambusflis, behandlet med insektdrepende middel for bedre bestandighet.

Etter at trykking ble populært under Song-dynastiet, vokste etterspørselen etter papir. Papir ble også benyttet til betaling av avgifter; ett prefektur sendte papirark på 1,5 meter til hovedstaden som årlig tributt fram til året 1101.[10] Trykking med løse typer på papir ble oppfunnet i Song-dynastiets Kina i 1040-årene av Bi Sheng.

Kinesisk maleri og kalligrafi på papir[rediger | rediger kilde]

Først på 200-tallet e.Kr ble det vanlig å bruke papir til å skrive på. Papiret var tynt og gjennomskinnelig. Derfor ble det kun skrevet på én side.

Etter papirets oppfinnelse ble det i stadig større utstrekning foretrukket for maleri og kalligrafi i Kina. Siden Tangdynastiets tid har malere og kalligrafer særlig satt pris på xuanpapiret, hvis viktigste råmateriale var barken fra et almetre (Pteroceltis tatarinowii) som vokste i Xuanzhou i dagens Anhui. Xuanpapir kalles av og til feilaktig for rispapir; fiber fra risplanten bidrar bare i helt beskjeden grad til produksjonen. Shengxuan eller «rå xuan» ble satt pris på for evnen til å absorbere vann og tusj. Shuxuan eller «moden xuan» var derimot gitt et tynt strøk av en blanding av potassium-alum og knuste dyrebein, som er resistent mot absorpsjon av fuktighet, mens banshuxuan eller «halvmoden xuan» er et mellomprodukt som absorberer i moderat grad.[12]

Annen bruk[rediger | rediger kilde]

Papiret ble også benyttet til innpakning eller som fyllmasse for å beskytte ømfintlige bronsespeil.[13] Det ble også brukt til å pakke inn giftige «medisiner», sies det i periodens offisielle historieverk.[13] Selv om papir benyttet til skriving ble alminnelig fra 200-tallet e.Kr.,[14] fortsatte man å bruke det til andre formål, til innpakning og som beskyttende fyllmasse.

Toalettpapir ble benyttet i Kina minst fra 500-tallet e.Kr.[15] I 589 e.Kr. skrev den kinesiske lærde embedsmann Yan Zhitui (531-591): «Papir med sitater eller kommentarer fra de fem klassikere eller navnene til de vise, gamle menn tør jeg ikke bruke til toalettet.»[15] En arabisk reisende til Kina skrev om den merkelige kinesiske skikken med toalettpapir i 851: «Kineserne er ikke omsorgsfulle når det gjelder renslighet, og de vasker seg ikke med vann når de har gjort sine nødvendigheter; men de tørker seg med papir.»[15]

Under Tang-dynastiet (618–907) ble papir foldet og sydd sammen til kvadratiske poser eller andre former for å oppbevare te, slik at ikke smaken ble forringet.[13] I løpet av Song-dynastiet (960–1279) produserte kineserne verdens første kjente papirpenger, eller pengeseddel (som jiaozi og huizi), og papirpenger ble gitt i papirkonvolutter som gaver til embedsmenn.[15] Disse sedlene var en form for gjeldsbrev. Den eldste bevarte egentlige papirseddel (ikke gjeldsbrev) er én-kuan-seddelen fra Ming-dynastiet.[16] Denne er 220 mm × 340 mm og dermed også en av verdens største sedler.

Uavhengig utvikling i Mesoamerika[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske funn indikerer at mayaene i Mellom-Amerika senest på 400-tallet benyttet en metode lik kinesernes til å lage skrive«papir» av bearbeidet bark.[17] En form for papir som ble kalt for amate på nahuatl, ble benyttet av de mesoamerikanske kulturene fram til den spanske erobringen. Dette pergamentpapiret ble framstilt ved å koke og stampe den indre barken fra trær. Dette materialet var imidlertid ikke papir i egentlig forstand.

Utbredelse fra Kina[rediger | rediger kilde]

Sør- og Øst-Asia: Vietnam, Korea og Japan[rediger | rediger kilde]

Kineserne var lite villige til å dele sin kunnskap om framstilling av papir. Derfor tok det tid før kunsten ble kjent utenlands; det var ikke før på 200-tallet at kunnskapen begynte å sive ut.

Det skjedde først til Vietnam, og kanskje på 300-tallet eller noe senere var kunnskapen om papir kommet til Korea, og den spredtes til Japan en gang på 500-tallet eller noe senere.[18] Disse tidspunktene er antagelser. Det er kjent at alle Koreas tre kongedømmer, som gikk i oppløsning i 668, nedtegnet sine offisielle historiekrøniker på papir. I Korea kalles papir for hanji. Det ble laget av den indre barken av dak-treet (morbærtrearten Broussonetia papyrifera).[19]

Japansk soverom med vinduer dekket av japanpapir et sterkt klutepapir som slipper lyset gjennom, men som er ugjennomsiktig.
Sugiharagami (杉原紙), en type japanpapir

I Japan er det en tradisjon som angir et noe senere tidspunkt: Ifølge den ble papirteknologien overført fra Kina til Japan av buddhistiske munker. Det skulle ha vært en koreansk munk ved navn Don-cho som delte sin kunnskap med det kongelige palass i Japan i år 610, 60 år etter at buddhismen var introdusert i Japan.[20]

Japanpapir, washi (和紙) eller wagami, er en type håndlaget papir framstilt i Japan, som ofte feilaktig blir kalt for «rispapir» i mange vestlige land. Japanpapir er ofte ganske tynt, og det har gjerne en lett gul- og silkeaktig overflate, og meget holdbart. Japanpapir består av fibre fra innerbarken i kozo (papirmorbærtre), mitsumata (Edgeworthia chrysantha) og gampi (Diplomorpha sikokiana).

En særegen japansk kunstart basert på papir var origami, folding av papir til kunstferdige og elegante figurer etter geometriske regler. Det er mulig at origami også ble innført fra Kina (hvor det heter zhezhi) omtrent samtidig med papiret.[21] Kunnskapen å gjøre tresnitt, trykk på papir fra utskårne treplater, synes også å ha blitt importert fra Kina til Japan, kanskje på 700-tallet, men som med origami, perfeksjonerte japanerne tresnittkunsten.[22]

Spredning til Sentral-Asia og Sør-Asia[rediger | rediger kilde]

Langs silkeveien ble papir tidlig introdusert i området Xinjiang vest i Kina, noe arkeologiske undersøkelser har vist. Kunnskapen om papir spredde seg til blant annet Ko Chang, Loulan, Kotan og Dunhuang så tidlig som på 200-tallet. Teknikken hadde nådd Tibet en gang rundt 650. Da den kinesiske reisende Xuanzang (Hsuan Tsang) kom til India i 671, var papir utbredt der.[20]

Den islamske verden[rediger | rediger kilde]

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Dette avsnittet må sjekkes mot kilder. Det har vært endringer og justert betydelig på utsagnene, men ingen nye kilder.

Kunnskap om papir ble spredd til Sentral-Asia på midten av 700-tallet. En populær hypotese er at kunnskaper om papir ble spredd da Tang-dynastiet var i krig med den islamske verden representert ved det arabiske Abbaside-kalifatet. Slaget ved Talas i 751 gjaldt kontrollen av Syr-Darja. Den kinesiske hæren ble overvunnet ved bredden av Talas-elva, som ligger i dagens Kirgisistan.[23] En legende forteller at det var papirmakere blant de kinesiske krigsfangene. Disse ble ført til Samarkand, som snart ble et stort senter for papirproduksjon.[24]

Svanshammeren effektiviserte produksjonen av papir; her fra et museum i Tyskland

På 800-tallet var papir i omfattende i bruk i det Muslimske Imperiet, men for det som ble betraktet som viktige bokproduksjoner, som Koranen, ble pergament fortsatt foretrukket.[25] Det var også framgang i bokinnbinding.[26] Muslimsk bokbinding ble inspirert i stor grad av Koptisk og Etiopisk bokbinding. De tidligste bøkene var små og i liggende format, men på 1000-tallet utviklet de en ny innbinding som i dag regnes som den typiske muslimske formen for innbinding. Disse bøkene hadde en klaff som beskyttet framsnittet av boken. Da papir er mindre reaktivt til fuktighet, var det ikke behov for tunge permer. På slutten av 1100-tallet ble en gate i Marrakech i Marokko kalt for Kutubiyyin (bokselgere), da det var mer enn hundre bokhandler der.[27]

Bruk av papir til innpakning er ikke kjent før 1035, da en persisk reisende som besøkte markedene i Kairo, merket seg at grønnsaker, krydderier og isenkram ble pakket inn i papir til kundene.[28]

Etter det første korstoget i 1096 ble papirfabrikasjonen i Damaskus forstyrret av kriger, noe som spredte produksjonen til to nye sentre. Egypt fortsatte med tykkere papir, mens Iran ble stedet som spesialiserte seg på produksjon av tynnere papir. Papirframstilling ble spredt over hele den islamske verden og derfra til Europa.[29] Arabisk papirproduksjon ble introdusert i India av arabiske handelsmenn på 1200-tallet, og papir erstattet da helt og holdent tradisjonelle skrivematerialer.[25]

Papirfremstilling i Europa[rediger | rediger kilde]

Papirproduksjon framstilt på tresnitt fra 1568. Den våte papirmassen av tøykluter løftes opp på et brett som tilsvarer størrelsen på arket. I bakgrunnen banker mølla papirmassen. Hjelperen bærer en bunke tørre ark.

Fra pergament til papir[rediger | rediger kilde]

I Europa hadde papyrus gått ut av bruk på 800-tallet. Det foretrukne medium for bokframstilling var det glatte og skinnende pergamentet som ble produsert fra fint kalve-, geite- eller saueskinn. En fordel med dette var at man kunne skrape av skriften og bruke pergamentet på nytt, mens ulempen var at det var kostbart å framstille. Papir kom ikke fast i bruk før på 1400-tallet, og kunnskapen kom fra den muslimske verden.[18]

Før papir ble produsert i Vest-Europa, var det likevel kjent. Marco Polo (ca. 1254–1324) beskrev kinesisk papirframstilling i sin reisebeskrivelse Il Milione (ca 1300), der han fortalte at fint papir ble produsert fra plantefibre.[30] Den første kjente omtalen av papir i Europa var imidlertid i et småskrift av Peter, som var abbed i Cluny-klosteret 1122–1150. Flere manuskripter skrevet i Europa på såkalt orientalsk papir, det vil si papir importert fra Midtøsten og muslimske land, er bevart.

Kong Roger I av Sicilia utstedte i 1102 det første dokument i det kristne Europas som var skrevet på egenprodusert papir; Roger hadde flere muslimer i sin tjeneste. Senere sicilianske konger fulgte hans eksempel. Det eldste kjente keiserlige dokument på papir er et charter fra Fredrik II av Det tysk-romerske rike fra 1228, stilet til noen nonner i Steiermark i dagens Østerrike. Men den samme keiser Fredrik II forbød i 1231 bruk av papir for offentlige dokumenter; det måtte benyttes pergament.[30] I de offentlige historiske arkiver i Storbritannia er det bevart et brev på papir fra Raimond VII (1197–1249), hertug av Narbonne og grev av Toulouse, til Henrik III av England, som må være skrevet i løpet av årene 1216–1222.[30]

Selv om papir var kjent, var etterspørselen lav i høymiddelalderen. Papir var dyrere enn pergament, det var mer skrøpelig, og det ble assosiert med jøder og arabere, som man av religiøse grunner og fordommer ikke stolte på. Den kristne kirke forbød i begynnelsen bruk av papir som «hedensk kunnskap», og dyreskinn var det eneste som var «hellig» nok til å framstille Bibelen på.[31]

Kunnskapen om papirframstilling kom med maurere fra Nord-Afrika, da de invaderte Spania og Portugal. Det eldste kjente papirdokumentet i Vest-Europa er det mozarabiske Silosmissalet[32], som antagelig er på papir framstilt i den muslimske delen av Den iberiske halvøya. De benyttet hamp og lerret som kilde for fiber. Den første nedtegnelsen som nevner en papirfabrikk på Den iberiske halvøy, er fra 1151 og forteller om en fabrikk i Xàtiva.[30]

«Melankolia», trykk på papir fra kobberplate, av Albrecht Dürer, 1514. Et av mange motiver som var populære i senmiddelanderen og den tidlig renessansen.

Til det kristne Italia kom kunnskapen om papirframstilling antagelig fra arabiskinfluerte Sicilia. Det er dokumentert at papir ble framstilt i Italia i annen halvdel av 1200-tallet med vannmerker som fortsatt ble benyttet i Fabriano ved 1300, i Bologna er de historisk belagt fra 1282. Det ble etablert fabrikker ved Treviso og andre norditalienske byer rundt år 1340. Vannmerker var en vestlig oppfinnelse.[33] De tidligste merkene var enkle: kryss, ovaler, knuter, triangler og lignende mønstre, men på 1300-tallet og utover ble de mer detaljerte og omstendelige.[30] Papirproduksjon under muslimene på Den iberiske halvøy fortsatte fram til 1244, da maurerne ble forvist. Produksjonen spredte seg deretter gradvis over hele det kristne Europa. Med oppfinnelsen av bokpressen og trykkeriet økte bruken av papir kraftig. Fra og med Gutenberg var pergament ikke lenger et alternativ, og etterspørselen etter papir i ulike tykkelser og kvaliteter steg raskt.

Den tidligste tyske produksjonen av papir var i Mainz i 1320. I Nürnberg ble det satt opp en papirmølle av Ulman Stromer (1329–1407) i 1390. Dette ble den første papirfabrikken nord for Alpene.[30] På omtrent samme tid ble trykking med tresnitt overført fra tekstil til papir. En mengde populære motiver ble spredt med denne teknikken. Kunstneren Albrecht Dürer (1471–1528) var forlengelsen av denne grafiske tradisjonen med en rekke kunstneriske framstående trykk. Det første papirprodusenten i England var John Tate, som satte opp sin fabrikk i nærheten av Stevenage i Hertfordshire i 1490.[34] Den første kommersielt vellykte papirproduksjonen i Storbritannia skjedde ikke før i 1588, da John Spilman anla en fabrikk i nærheten av Dartford i Kent. Innledningsvis var han avhengig av tysk ekspertise.[35]

Papirtilgangen var rikelig i den første halvdelen av 1500-tallet. Papir ble brukt til brevveksling, regnskapsbøker, jordbøker, lovbøker og lignende. På bygdene i Norge holdt pergamentet stand til langt ut på 1600-tallet, særlig i Telemark og Buskerud, men fra midten av århundret overtok papiret fullstendig i Norge.[36] I Norge ble den første papirmøllen anlagt på Bentse Brug ved Akerselva i Oslo i 1696.[37] Ved begynnelsen av 1800-tallet fantes det tre papirfabrikker langs denne elva.[36]

Helt fram til 1800-tallet ble papir produsert på tradisjonelt vis og som håndverk, ark for ark. Kluter av hamp, lin og bomull ble omstendelig sortert etter grovhet og fargetoner, og knapper og sømmer ble fjernet. Deretter ble klutene utsatt for gjæring, kutting, vasking og stamping. Papirformer ble dyppet ned i bøtter med fibermasse. Videre ble arkene av sammenfiltrede fibre presset, tørket, gitt ekstra motstandsdyktighet med lim, for deretter å bli presset, tørket og glattet ut igjen.[36]

Trykkerirevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Johann Gutenberg (ca. 1399-1468), etter et kopperstikk fra 1586, neppe autentisk.

Johann Gutenberg (ca. 1400–1468) var en tysk gullsmed og metallurg, som utviklet boktrykkerkunsten eller trykkeriprosessen. Gutenbergs oppfinnelse av mekanisk flyttbare eller løse typer, bokstaver, skapte en trykkerirevolusjon. Oppfinnelsen er kanskje en av de viktigste hendelser i tidlig moderne tid.[38] Trykkeriprosessen spilte en nøkkelrolle for utviklingen av renessansen, for reformasjonen og for humanismens framvekst, og den banet vegen for opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjon og for allmenn spredning av kunnskap og lærdom.[39] Den fikk også betydning for typografien som egen faggren.

Gutenbergs bibel kom i 1455 og var den første masseproduserte bok i Europa. Teksten var satt med fraktur.

Før Gutenberg eksisterte det blokktrykking i Europa. Teknikken går ut på at man skjærer ut eller graverer inn en hel side på en tre- eller metallblokk, sverter denne og trykker siden. Gutenberg var den første europeer som benyttet seg av løse metalltyper (bokstaver) for å sette bøker.

Til tross for at kineserne introdusert løse typer omkring 1040 og slik fikk et kraftig forsprang innen boktrykkerkunsten, var det først på 1800-tallet at kinesisk trykking med bevegelige typer virkelig skjøt fart. Det skyldtes at selv om trykking på grunnlag av hele treplate-sider krevde en enorm oppstablingsplass, forhindret de tusenvis av forskjellige kinesiske skrifttegn utviklingen av virkelig enkle og raske måter å sammenkoble småelementer til trykkplater med bevegelige typer. Det var mot slutten av 1600-tallet at europeiske jesuitter, på oppdrag av Kangxi-keiseren, for første gang trykket hele bøker med bevegelige typer – etter Gutenbergs prinsipp.

Det langt mer begrensede antallet bokstaver som var nødvendig for europeiske språk, var en viktig faktor for Gutenbergs suksess. Han var også den første til å produsere bokstaver av en legering av bly, tinn og antimon (beste kombinasjon av ønsket tetthet og rimelig smeltepunkt), de samme komponentene som fortsatt brukes. Mellom 1436 og 1450 hadde han utviklet maskinvaren og teknikken med å støpe bokstaver fra matriser og bruken av oljebasert blekk, og han hadde fått til en mekanisering av trykkingen som gjorde masseproduksjon av bøker mulig. Et enkelt trykkeri i renessansen kunne produsere 3600 sider per arbeidsdag.[40] Dette kan sammenlignes med tidligere tiders 40 håndtrykte sider og med bare noen få sider ved å kopiere for hånd. Gutenberg trykte først Bibelen, og denne Gutenbergs bibel ble den første masseproduserte bok med et opplag på 200 eksemplarer.

I motsetning til papiret spredte Gutenbergs trykketeknologi seg raskt gjennom Europa og til resten av verden. Det en antar er den første bok trykt i Danmark, var den odenseanske bønnebok, Breviarium Ottoniense fra Johann Snells Bogtrykkeri i Odense i 1482. Året etter kom den første trykte boken ut i Stockholm, også ved Johann Snell (ca. 1476–1519).[41] I Norge regnes den første trykte boken å være almanakken Allmanach paa det aar efter Jesu Christi Fødsel 1644, utgitt av Tyge Nielssøn i Christiania (dagens Oslo) i 1643.

Med masseproduksjonen av bøker økte etterspørselen etter papir enormt.

Papirmaskin[rediger | rediger kilde]

Papirmøllen i Nürnberg i 1493, bygningskomplekset i nedre høyre hjørne. På grunn av lukten og støyen var det påkrevd at papirmøller ble reist utenfor byens perimeter.

En papirmaskin (papirmølle) i middelalderen var en vannmølle (en teknisk struktur som benyttet vannhjul for å drive en mekanisk prosess) som stampet papirmassen ved hjelp av stangjernshammere. Mekaniseringen av stampeprosessen var en viktig forbedring av papirframstillingen framfor manuell stamping med støtere.

Mens papirproduksjon ved muskelkraft fra dyr eller mennesker var kjent av både kinesiske og arabiske papirframstillere, er det uklart om de kjente til vanndrevne papirmøller.[42][43] Det generelle fraværet av bruken av vannkraft i arabisk papirproduksjon antydes av at arabiske skribenter gjerne refererte til et produksjonssenter ikke som en «mølle», men en «papirfabrikk».[44]

Det tidligste sikre beviset på en vanndrevet papirmølle er datert til 1282 i det spanske kongedømmet Aragón.[1] Et påbud fra den kristne kongen Peter III omtaler etableringen av en kongelig «molendinum», en særegen hydraulisk mølle i senteret for papirproduksjon i Xàtiva.[1] Oppfinnelsen synes å ha krenket det lokale muslimske samfunnet av papirprodusenter; dokumentet garanterer de muslimske undersåttene retten til å fortsette med å produsere papir på den tradisjonelle måten ved å banke papirmassen med håndkraft, og gir dem bevilling til å være unntatt fra arbeid ved den nye møllen.[1]

I løpet av slutten av 1200-tallet begynte sentrene for papirproduksjon å vokse kraftig i Italia, noe som reduserte prisen på papir til en sjettedel av pergament, og den falt deretter ytterligere. Behovet for å importere orientalsk papir fra Midtøsten falt bort, foruten at det heller ikke var lønnsomt.[45] Papirframstilling nådde Tyskland et århundre senere, med Ulman Stromer i Nürnberg i 1390. Det er senere avbildet i den kostbart illustrerte Liber Chronicarum, eller Nürnbergkrøniken.[46]

Industrialisering[rediger | rediger kilde]

En stor papirproduksjonsmaskin av Fourdrinier-typen. En rekke oppvarmede tromler varmer opp papiret, som går inn i maskinen som våt papirmasse. Store brede ruller er vanligvis delt opp i et antall smalere ruller, som kan benyttes i aviser eller bli maskinelt kuttet opp i enkeltark.

Fra midten av 1300-tallet og framover gjennomgikk framstillingsprosessen i europeiske papirmøller raske forbedringer. Etterspørselen etter papir skapte behov for stadig større effektivitet i produksjonen.

Før industrialiseringen av papirproduksjonen var den mest vanlige fiberkilden resirkulert fibre fra brukte tekstiler, tøyfiller (på engelsk benevnt som rags). Tøyfillene var fra hamp, lin og bomull.[47] Beklageligvis importerte USA og Storbritannia også mumier fra Egypt til råvarer i papirproduksjonen. Hver mumie var svøpt i rundt fem tusen meter lange remser av lin, og disse ble brukt til råstoff for papir, mens mumiene ble brent. Antagelig ble store fortidsminner på denne måten pulverisert, da mange av linremsene inneholdt skrift fra oldtiden.

En prosess for å fjerne trykksverte fra resirkulert papir ble oppfunnet av den tyske juristen Justus Claproth i 1774.[47] I dag kalles denne metoden for avsverting (engelsk deinking). Det var først ved introduksjonen av tremasse at papirproduksjonen ble uavhengig av resirkulerte materialer.[47]

På slutten av 1700-tallet resulterte arbeidet til franskmannen Louis-Nicolas Robert i en maskin som kunne produsere en sømløs, jevn og uavbrutt lengde med papir på en metalltrådmaske med pressruller i den ene enden.[18] Den nye maskinen ble perfeksjonert og markedsført av brødrene Sealy og Henry Fourdrinier i London, og den erstattet prosessen hvor papir ble produsert som enkeltark for hånd. Oppfinnelsen kostet brødrene 60 000 pund. Det britiske lovverket gjorde det vanskelig å beskytte patentet på maskinen, noe som førte til at brødrene gikk konkurs.

Eksperimenter med bruk av tremasse ga ingen virkelige resultater før på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Ved år 1800 hadde Matthias Koops i London undersøkt ideen å bruke trevare som råvare, og i 1801 skrev og utga han en bok om papirproduksjonen og de substanser som hadde vært benyttet fram til hans tid.[48] Boken var trykt på papir gjort fra trevare, og ingen av sidene var framstilt ved den tradisjonelle bløtmasseprosessen med trevarer eller tøyfiller. Koops fikk finansiell støtte til å framstille trykkemaskiner fra den britiske kongefamilien, men forretningsvirksomheten ble kortvarig. Bare få år gikk fra hans første og eneste trykte bok til han gikk konkurs. Boken hadde vært velgjort, men den var kostbar å produsere.[49][50]

International Paper Company's Kraft papirfabrikk i Georgetown i Sør-Carolina. Da fabrikken startet i 1937[51], var den størst i verden.

På 1830- og 1840-tallet tok to menn fra ulike kontinenter opp utfordringen, men fra ulikt perspektiv. Både Charles Fenerty i Canada og Friedrich Gottlob Keller i Tyskland begynte å eksperimentere med trevare, men benyttet den samme teknikken i papirproduksjonen. Istedenfor å bløtgjøre og dunke tøyfiller ble det samme gjort med trevare. På omtrent samme tid, rundt 1844, annonserte de sine funn. De oppfant en maskin som ekstraherte fibrene fra trevare, nøyaktig som med tøyfiller, og framstilte papir fra det. Fenerty bleket også tremassen, slik at papiret ble hvitt. Dette innebar en ny æra for papirproduksjon. Ved slutten av 1800-tallet benyttet bortimot alle papirfabrikker i Vesten trevare for å produsere papir.[50] Keller er også kjent for en trekuttemaskin som ble benyttet til å ekstrahere fibre for å lage cellulose. I motsetning til Fenerty tok han patent på oppfinnelsen.[52]

Sammen med oppfinnelsen av den praktiske fyllepennen, masseproduserte blyanter og den dampdrevne, roterende trykkpressen i samme periode førte papir gjort av tremasse til en betydelig omforming av 1800-tallets økonomi og samfunn i de industrialiserte landene. Med innføringen av billig papir ble skolebøker, skjønnlitteratur, tidsskrifter og aviser gradvis tilgjengelig fram mot år 1900. Billig, treholdig papir betydde også at det å skrive dagbok eller brev ble en hyppig aktivitet hos mange. Ved 1850-tallet hadde tradisjonelle yrker som skriver eller sekretær opphørt å være høystatusyrker.

Det opprinnelige treholdige papiret var surt grunnet bruken av alun. Surt papir forvitret og gikk i oppløsning over tid. Dokumenter som er skrevet på mer kostbart klutepapir, er langt mer holdbare over tid. Masseproduserte billigbøker er fortsatt lagd av det billige mekaniske papiret, men utgiverne kan i dag velge å bruke syrefritt papir for mer kostbare bøker. Den dag i dag kalles billigbøker i USA for pulp fiction etter den tremasse, wood pulp, som de var produsert av.

Papirproduksjon i Norge[rediger | rediger kilde]

Naturlige vilkår for papirproduksjon i Norge: nok råvarer i form av trær, vannkraft i form av fosser – og arbeidskraft.

Før slutten av 1600-tallet ble alt papir i Norge innført fra utlandet. I 1744 nedla kong Christian VI forbud mot import av papir til landet, og de som brøt forbudet, ble straffet med bøter eller straffearbeid. Forbudet ble imidlertid etter noen år erstattet av tollregler. Likevel var tilgangen begrenset, og norske papirmøller hadde vanskeligheter med å dekke etterspørselen. Lenge eksporterte Norge store mengder kluter, tauverk, fiskegarn og andre råemner til land som produserte papir, men etter hvert trengte landet det selv, og det ble innført eksportforbud. Mens forbruket av papir økte, ble filler mangelvare. I 1844 ble det oppdaget hvordan man kunne produsere papir fra tre, men de første forsøkene var av dårlig kvalitet. Papiret var sprøtt og gulnet raskt. Ved å sette til kjemikalier ble kvaliteten noe bedre. Mot slutten av 1800-tallet ble trevirke som råstoff etter hvert enerådende.[36]

Ved begynnelsen av 1700-tallet var det antagelig mer enn hundre møllehjul langs Akerselva. Den første som produserte papir i Norge, var Ole Bentzen (1654–1734) på Bentse Brug. Han hadde studert i både Nederland og England. Med Gerhard Treschow som investor og nederlandske arbeidere kom produksjonen i gang i 1696. Bentse Brug var opprinnelig navnet på ei kornmølle som lå mellom Bjølsenfossen og Bentsebrua, på vestsiden av Akerselva, den gang i Aker utenfor Kristiania. Bentzen og Treschow røk uklar, og Treschow fortsatt alene, etter at Bentzen var presset ut. Han solgte papirmølla i 1717 og siden skiftet anlegget eiere en rekke ganger, noe som kan bevitnes i de forskjellige vannmerkene.[53][54]

Bentse Brug i 1902.

Norges første papirmaskin, produsert i London, ble installert av Bentse Brug i 1838. Det ble den tredje papirmøllen i Norden, etter papirfabrikkene i Helsingør i Danmark og Falun i Sverige. I 1863 etablerte Bentse Brug det første tresliperiet i Norge. Samtidig hadde Norge blitt en av verdens største eksportører av slipemasse og cellulose. Det var god tilgang på råvarer i Norge, etablert infrastruktur og nok av arbeidskraft. Bentse Brugs papirmølle hadde i 1880 rundt to hundre ansatte. Vanligvis var det tretti hester som fraktet varer til og fra anlegget. Ved storfrakt ble det tidvis benyttet opptil hundre hester. Papirproduksjonen langs Akerselva var over da Bentse Brug ble nedlagt i 1898. Vannkraften var begrenset, muligheten for utvidelser begrenset og transport uten jernbane eller havn vanskelig. Likevel eksisterte det i 1896 rundt tyve papirfabrikker i Norge. Noen tiår senere var det rundt hundre, men fra 1970-tallet har utviklingen gått mot stadig færre og større fabrikker.[36]

En av papirprodusentene var Vestfos Cellulosefabrik ved tettstedet Vestfossen i Øvre Eiker. Den ble anlagt alt i 1886, men de første 25 årene ble det bare produsert cellulose for salg, hovedsakelig norsk tremasse som råvare for engelske papirfabrikker. Først etter 1905 kom det store gjennombruddet for papirindustrien i Norge. I 1912 sto den nye papirfabrikken ved Vestfos Cellulosefabrik ferdig, og tusenvis av tonn med papir ble produsert der fram til 1970.[55][56]

Follum industriområde ved Hønefoss

I de siste tiårene har norsk papirproduksjon fått stadig vanskeligere konkurransevilkår. Likevel har papirforbruket per person økt i samme takt som bruttonasjonalproduktet, både i Norge og i utlandet. Moderne papirproduksjon krever store mengder energi, vann og trevare. Alt dette er tilgjengelig i Norge, og papirproduksjon er således velegnet for landet. Likevel begynte det en omstillingsprosess på 1970-tallet, noe som ble mer merkbart på 1980-tallet, da datamaskinene for alvor slo igjennom.[57] Elektroniske medier utkonkurrerer papir, hevdet konsernledelsen ved Norske Skog i 2011 som begrunnelse for å legge ned papirfabrikken Follum ved Hønefoss, til tross for produktutvikling, kostnadsreduksjoner og energieffektiviseringer.[58]

Til tross for økt eller stabilt forbruk av papir er skogmengden i Norge ikke dalende, men økende. Grunnen er at en betydelig andel av råstoffet til papir er såkalt sagbrukflis, som kommer fra avfall.[57]

Inntil 1980-tallet var produksjon av papir sterkt forurensende og med ansvar for at Glomma og Drammenselva ble hardt tilgriset og Iddefjorden nesten gjort død. Klor, som tidligere var en nødvendighet i produksjonen, har fra rundt midten av 1990-tallet ikke vært nødvendig. Tidligere ble det benyttet mye olje for å produsere varme til å tørke papir, men i dag benyttes det overskuddsvarme fra masseframstillingen.[57]

Det er betydelig forskning på nye framstillingsformer. I Norge samarbeider NTNU med Papir- og Fiberinstituttet (PFI) i Trondheim.[59] Papir produsert av genmodifiserte trær er allerede en realitet.[60]

Papirfabrikker i Norge i nyere tid[rediger | rediger kilde]

Denne oversikten viser noen av de større papirfabrikkene i Norge, med angivelse av sted og produktgruppe, og sortert etter når de ble opprettet:[61]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Burns, Robert I. (1996): «Paper comes to the West, 800−1400» i: Lindgren, Uta: Europäische Technik im Mittelalter. 800 bis 1400. Tradition und Innovation (4. utg.), Berlin: Gebr. Mann Verlag, ss. 413–422, ISBN 3-7861-1748-9. s. 417f.
  2. ^ Tschudin, Peter F.(1996): «Werkzeug und Handwerkstechnik in der mittelalterlichen Papierherstellung» i: Lindgren, Uta: Europäische Technik im Mittelalter. 800 bis 1400. Tradition und Innovation (4. utg.), Berlin: Gebr. Mann Verlag, ISBN 3-7861-1748-9. s. 423−428
  3. ^ Burns (1996), s. 419
  4. ^ «Papyrus definition». Dictionary.com.
  5. ^ Tsien, Tsuen-Hsuin (1985): «Paper and Printing» i: Joseph Needham: Science and Civilisation in China, Chemistry and Chemical Technology, bind 5 del 1, Cambridge University Press. s. 38.
  6. ^ David Buisseret (1998): Envisaging the City, U Chicago Press, ISBN 9780226079936. s. 12
  7. ^ Veps og bier lager sine bol ved å gnage løs vedfibrer fra tregjenstander og tygge dem sammen til et slags papir som de bruker til byggemateriale; jfr Stikkeveps hos snl.no
  8. ^ «eNewsletter». World Archeological Congress. August 2006.
  9. ^ Det dreier seg om en type tykk stiv silke som snarere går under navnet 绢 juàn - det er funnet vel bevarte eksempler fra ca. 300 f.Kr. av slike silkemalerier, som «Frue nedstigende med drage og føniks» (人物龙凤图, Rénwù lóngfèng tú, funnet i 1949 i et gravkammer fra Chu-dynastiet i Chenjiadashan ved Changsha) og «Mann ridende på en kjempedrage» (人物御龙帛画, Rénwù yù lóng bóhuà, funnet 1973 i en grav fra samme tid i Zidanku ved Changsha; Deng Ming: Chinese Painting, Shanghai Press & Publishing Development Company, 2010, s. 8-10, ISBN 978-1-60652-153-3
  10. ^ a b Tsien, Tsuen-Hsuin (1985): «Paper and Printing» i: Joseph Needham: Science and Civilisation in China, Chemistry and Chemical Technology, bind 5, del 1, Cambridge University Press, s. 40 benytter seg av Wade-Giles-romanisering.
  11. ^ Deng Ming: Chinese Painting, Shanghai Press & Publishing Development Company, 2010, s. 8, ISBN 978-1-60652-153-3
  12. ^ Ronald G. Knapp: Things Chinese: Antiques - Crafts - Collectibles, Tuttle Publishing:Tokyo /Rutland, Vermont /Singapore, 2011, ISBN 978-0-8048-4187-0, s. 36-37
  13. ^ a b c Tsien, Tsuen-Hsuin (1985): «Paper and Printing» i: Needham, Joseph: Science and Civilisation in China, Chemistry and Chemical Technology, bind 5, del 1, Cambridge University Press. s. 122
  14. ^ Tsien, Tsuen-Hsuin (1985): «Paper and Printing» i: Needham, Joseph: Science and Civilisation in China, Chemistry and Chemical Technology, bind 5, del 1, Cambridge University Press
  15. ^ a b c d Tsien, Tsuen-Hsuin (1985): «Paper and Printing» i: Needham, Joseph: Science and Civilisation in China, Chemistry and Chemical Technology, bind 5, del 1, Cambridge University Press. s. 123
  16. ^ «Chinese 1 Kuan Ming-banknote from the 14th century. The oldest known banknote type in the world» Arkivert 18. januar 2014 hos Wayback Machine., fra nettstedet matinmarkka.com
  17. ^ The Construction of the Codex In Classic- and post classic-Period Maya Civilization Arkivert 17. oktober 2002 hos Wayback Machine., Maya Codex and Paper Making
  18. ^ a b c All About Paper, HQ PaperMaker
  19. ^ 한지(韓紙), hanji Arkivert 7. september 2009 hos Wayback Machine., The Academy of Korean Studies
  20. ^ a b The History of Paper, Silk-road.com
  21. ^ Akira Yoshizawa, Jugaadu of Origami – to fold paper in Japanese Arkivert 24. april 2012 hos Wayback Machine.
  22. ^ A History of Woodcut Printing Arkivert 9. mai 2012 hos Wayback Machine., The Print Perspective 7. september 2010
  23. ^ Meggs, Philip B. (1998): A History of Graphic Design. John Wiley & Sons, Inc. ISBN 0-471-29198-6; s. 58
  24. ^ Quraishi, Silim (1989 ): «A survey of the development of papermaking in Islamic Countries» i: Bookbinder, 1989 (3), s. 29-36.
  25. ^ a b Fischer, Steven R. (2004): A History of Writing, London: Reaktion Books, ISBN 186189101. s. 264
  26. ^ Al-Hassani, Woodcock & Saoud (2006): 1001 Inventions, Muslim heritage in Our World, FSTC Publishing, opptrykk 2007, s. 218-219.
  27. ^ Den berømte moskeen Kutubiya har sitt navn etter denne gaten.
  28. ^ Diana Twede (2005): «The Origins of Paper Based Packagin»g Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF) i: Conference on Historical Analysis & Research in Marketing Proceedings 12, s. 288–300 [289]
  29. ^ Mahdavi, Farid (2003): «Review: Paper Before Print: The History and Impact of Paper in the Islamic World by Jonathan M. Bloom» i: Journal of Interdisciplinary History (MIT Press) 34 (1): 129–30, doi:10.1162/002219503322645899
  30. ^ a b c d e f Safita, Neathery de (2004): A Brief History Of Paper Arkivert 22. august 2018 hos Wayback Machine.
  31. ^ Som kjent mente muslimene det samme om Koranen
  32. ^ Silos = Santo Domingo de Silos
  33. ^ «The Hand-Made Paper», Paper and Watermark Museum, Fabriano, Italia
  34. ^ «Historie ručního papíru». Arkivert fra originalen 1. mars 2009. Besøkt 5. mai 2012. 
  35. ^ Dartford: Cradle of Britain's Papermaking Industry[død lenke]
  36. ^ a b c d e Noraker, Anne Marit: «Papirets historie», Oslo kommune byarkiv. Merk at norsk tegnsett ikke virker i denne kilden, noe som gjør tolkningen noe besværlig.
  37. ^ Gjøvikli, Laura: Papirets historie Arkivert 31. januar 2010 hos Wayback Machine., skoleoppgave på videregående skole.
  38. ^ Se People of the Millenium Arkivert 3. mars 2012 hos Wayback Machine. for et oversyn. I 1999 rangerte A&E Network Gutenberg som nummer 1 på en rangering av tusenårets viktigste mennesker. I 1997 plasserte magasinet Time–Life Gutenbergs oppfinnelse som den aller viktigste i det andre millennium. Det samme er resultatet av en rekke andre rangeringer. Eksempelvis heter det i oppslaget om «Johann Gutenberg» i Catholic Encyclopedia at hans oppfinnelse er uten parallell når det gjelder kulturell innflytelse i kristen tid.
  39. ^ McLuhan, Marshall (1962): The Gutenberg Galaxy: The Making of Typographic Man (1. utg.). University of Toronto Press. ISBN 978-0802060419
  40. ^ Wolf, Hans-Jürgen (1974): Geschichte der Druckpressen (1. utg.), Frankfurt/Main: Interprint, s. 67f: «...en trykkeripresse rundt 1600, med antatt arbeidsdag på 15 timer, var på mellom 3200 og 3600 trykk per dag...»
  41. ^ Dal, Erik (1987): «Bücher in dänischer Sprache vor 1600» i: Gutenberg-Jahrbuch 62, s. 37-46
  42. ^ Lucas, Adam Robert (2005): «Industrial Milling in the Ancient and Medieval Worlds. A Survey of the Evidence for an Industrial Revolution in Medieval Europe» i: Technology and Culture 46 (1): 1–30, doi:10.1353/tech.2005.0026. S. 414f.: «All our evidence points to non-hydraulic hand production, however, at springs away from rivers which it could pollute.»
  43. ^ Thompson, Susan (1978): "Paper Manufacturing and Early Books" i: Annals of the New York Academy of Sciences 314: 167–176, doi:10.1111/j.1749-6632.1978.tb47791.x. S. 169: «European papermaking differed from its precursors in the mechanization of the process and in the application of water power. Jean Gimpel, in The Medieval Machine (the English translation of La Revolution Industrielle du Moyen Age), points out that the Chinese and Arabs used only human and animal force. Gimpel goes on to say : ‘This is convincing evidence of how technologically minded the Europeans of that era were. Paper had traveled nearly halfway around the world, but no culture or civilization on its route had tried to mechanize its manufacture.’»
  44. ^ Burns, Robert I. (1996): «Paper comes to the West, 800−1400» i: Lindgren, Uta: Europäische Technik im Mittelalter. 800 bis 1400. Tradition und Innovation (4. utg.), Berlin: Gebr. Mann Verlag, ISBN 3-7861-1748-9. s. 414f.: «Indeed, Muslim authors in general call any «paper manufactory» a wiraqah – not a «mill» (tahun)»
  45. ^ Burns (1996), s. 417
  46. ^ Stromer, Wolfgang von (1960): «Das Handelshaus der Stromer von Nürnberg und die Geschichte der ersten deutschen Papiermühle» i: Vierteljahrschrift für Sozial und Wirtschaftsgeschichte 47: 81–104
  47. ^ a b c Göttsching, Lothar; Pakarinen, Heikki (2000): «‘1’ Recycled Fiber and Deinking Papermaking» i: Science and Technology 7 Finland: Fapet Oy, ISBN 952-5216-07-1. s. 12–14
  48. ^ Koops, Matthias (1800): Historical account of the substances which have been used to describe events, and to convey ideas, from the earliest date, to the invention of paper. London: Printed by T. Burton
  49. ^ Carruthers, George (1947): Paper in the Making. Toronto: The Garden City Press Co-Operative.
  50. ^ a b Burger, Peter (2007): Charles Fenerty and his Paper Invention. Toronto: Peter Burger. ISBN 978-0-9783318-1-8; s. 30-32
  51. ^ Georgetown Arkivert 27. februar 2014 hos Wayback Machine. hos internationalpaper.com
  52. ^ Burger, Peter (2007), ss. 28, 33-34
  53. ^ Bentse Brug, Lokalhistoriskwiki
  54. ^ Fageraas, Knut Bech et al. (2006): Masse Papir. Norske papir- og massefabrikker gjennom 150 år, Norsk skogmuseum, Elverum. ISBN 82-90660-28-6. s. 110-112
  55. ^ Vestfos Cellulosefabrik, Lokalhistoriewiki.no
  56. ^ Papirfabrikken ved Vestfos Cellulose Arkivert 28. august 2012 hos Wayback Machine., Øvre Eiker Kulturminneråd august 2011
  57. ^ a b c Om papir, NTNU
  58. ^ Gustavsen, Øyvind; Ekroll, Henning Carr (25. november 2011): Norske Skog vil legge ned papirfabrikken Follum, Aftenposten
  59. ^ Papir- og Fiberinstituttet (PFI), offisiell nettsted, men mangler norsk utgave.
  60. ^ Thoresen, Jan (11. juni 2002): Genmodifiserte aviser, Dagbladet
  61. ^ Per R Lauritzen og Leif Ryvarden, SkogNorge fra Buskerud til Vest-Agder, Gyldendal Norsk Folrak 2009. ISBN 978-82-05-37907-7.
  62. ^ Årstall for svenske SCAs overtakelse av anlegget etter kjøp fra Mölnlycke AB.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burns, Robert I. (1996): «Paper comes to the West, 800−1400» i: Lindgren, Uta: Europäische Technik im Mittelalter. 800 bis 1400. Tradition und Innovation (4. utg.), Berlin: Gebr. Mann Verlag, ISBN 3-7861-1748-9, s. 413–422
  • Febvre, Lucien; Martin, Henri-Jean (1997): The Coming of the Book: The Impact of Printing 1450-1800, London: Verso, ISBN 1-85984-108-2
  • Lucas, Adam Robert (2005): «Industrial Milling in the Ancient and Medieval Worlds. A Survey of the Evidence for an Industrial Revolution in Medieval Europe» i: Technology and Culture 46 (1): 1–30, doi:10.1353/tech.2005.0026
  • Stromer, Wolfgang von (1960): «Das Handelshaus der Stromer von Nürnberg und die Geschichte der ersten deutschen Papiermühle» i: Vierteljahrschrift für Sozial und Wirtschaftsgeschichte 47, s. 81–104
  • Stromer, Wolfgang von (1993): «Große Innovationen der Papierfabrikation in Spätmittelalter und Frühneuzeit» i: Technikgeschichte 60 (1): 1–6
  • Thompson, Susan (1978): «Paper Manufacturing and Early Books» i: Annals of the New York Academy of Sciences 314, s. 167–176, doi:10.1111/j.1749-6632.1978.tb47791.x
  • Tsien, Tsuen-Hsuin (1985): Paper and Printing, Joseph Needham, Science and Civilisation in China, Chemistry and Chemical Technology, bind 5 del 1, Cambridge University Press
  • Bloom, Jonathan (2001): Paper before print: the history and impact of paper in the Islamic world. Yale University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Papirets_historie&oldid=24147054»