Ottavio De Liva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ottavio De Liva
Født10. juni 1911Rediger på Wikidata
UdineRediger på Wikidata
Død23. aug. 1965Rediger på Wikidata (54 år)
JakartaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1934–)[1]Rediger på Wikidata
Embete
  • Titulær erkebiskop (1962–)
  • katolsk erkebiskop (1962–) Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19461965), Kongedømmet Italia (19111946)Rediger på Wikidata

Ottavio De Liva (født 10. juni 1911 i Sevegliano i Bagnaria Arsa i provinsen Udine i Italia, død 23. august 1965 i Udine) var en italiensk prelat og katolsk titularerkebiskop som virket i Den hellige stols diplomatiske tjeneste. Tidlig i karrieren, i 1950, ble han utvist fra Tsjekkoslovakia som en del av den kommunistiske regjeringens kampanje for å utøve kontroll over kirken.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

De Liva var det sjette av syv barn.[2] Han ble etter de filosofiske og teologiske studier ordinert til prest for bispedømmet Udine den 8. juli 1934[3] av erkebiskop Giuseppe Nogara av Udine.

Pavelig diplomat[rediger | rediger kilde]

Som forberedelse til diplomatisk karriere gikk han inn på Det pavelige diplomatakademi i 1939.[4]

Utvisning fra Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

I 1950, i en periode med intens konflikt mellom den katolske kirken og den kommunistiske regjering i Tsjekkoslovakia, var De Liva, som da bare hadde sekretærs rang, den siste vatikandiplomaten som var igjen i nuntiaturet. Han fungerte da som chargé d'affaires, men den tsjekkoslovakiske regjering var allerede fast bestemt på å avslutte diplomatiske forbindelser, og anerkjente ikke hans status.[trenger referanse]

Han handlet på vegne av Pavestolen der i åtte måneder da regjeringen forsinket å gi visum for å la den nyutnevnte chargé d'affaires slippe inn i landet. Regjeringen startet en pressekampanje med beskyldninger mot ham i slutten av februar. Den 16. mars beordret regjeringen ham til å forlate landet innen tre dager; den anklaget ham for «subversiv, anti-statlig aktivitet», iscenesettelse av falske mirakler, blande seg inn i interne anliggender og «misbruk av sitt offisielle verv».[trenger referanse] Han hadde besøkt Prahas erkebiskop Josef Beran som satt i husarrest gjentatte ganger gjennom flere måneder, og avlag et nytt besøk umiddelbart etter å ha mottatt ordren om å forlate landet. New York Times beskrev De Liva som «en 39 år gammel rund, mild italiener fra Udine». I en støttedemonstrasjon var mye av det diplomatiske korps i Praha tilstede og hilste ham farvel på flyplassen.[5][6][7]

Bonn i Vest-Tyskland, IAEA i Wien[rediger | rediger kilde]

Fra 1950 til 1954 arbeidet han under den amerikanske nuntius erkebiskop Aloisius Muench ved det apostoliske nuntiatur til (Vest-)Tyskland,[8] i Kronberg og så Bad Godesberg der nuntiaturet fikk et mer varig tilhold. Blant de kolleger han overlappet med var Opilio Rossi (1948–1952 i Tyskland).

Han var Den hellige stols faste delegat til International Atomic Energy Agency i Wien fra 1960 til 1962.[3]

Nuntius til Indonesia, titularerkebiskop[rediger | rediger kilde]

Den 18. april 1962 utnevnte pave Johannes XXIII ham til internuntius til Indonesia og titularerkebiskop i Heliopolis i Phoenicia.[9] Han ble bispeviet av kardinal Franz König den 27. mai 1962. Medkonsekrerende biskoper var Udines erkebiskop Giuseppe Zaffonato og kurieerkebiskopen Lino Zanini.

I Indonesia, der det oppstod situasjoner der lokale myndigheter ville stanse den katolske kirkes arbeide, forhandlet han til tider direkte med president Sukarno.[10]

De Liva deltok på den andre og den tredje sesjon av Andre vatikankonsil.

Død[rediger | rediger kilde]

De Liva døde i sitt hjemland på et sykehus i Udine 23. august 1965 i en alder av 54 år.[2][11]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID deliva, besøkt 29. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b «Mostra fotografica in ricordo di monsignor De Liva». Messaggero Veneto. 27. juli 2011. 
  3. ^ a b «The Papal Representatives in Indonesia». Apostolic Nunciature Indonesia. Besøkt 11. juni 2020. 
  4. ^ «Pontificia Accademia Ecclesiastica, Ex-alunni 1900 – 1949» (italiensk). Pontifical Ecclesiastical Academy. 
  5. ^ Schmidt, Dana Adams (17. mars 1950). «Lone Vatican Aide Ousted by Prague». New York Times. 
  6. ^ Schmidt, Dana Adams (19. mars 1950). «Prague Departure Cuts Vatican Link». New York Times. 
  7. ^ De Marchi, Giuseppe (1957). Le nunziature apostoliche dal 1800 al 1956 (italiensk). Ed. di Storia e Letteratura. s. 84. 
  8. ^ Barry, Coleman Janes (1969). American Nuncio: Cardinal Aloisius Muench. Saint John's University Press. s. 90. Besøkt 11. juni 2020. 
  9. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LIV. 1962. s. 412. Besøkt 10. juni 2020. 
  10. ^ Steenbrink, Karel (2015). Catholics in Independent Indonesia: 1945-2010. Brill. s. 417–8. ISBN 9789004285422. Besøkt 12. juni 2020. 
  11. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LVII. 1965. s. 752. Besøkt 10. juni 2020. 
  12. ^ www.catholic-hierarchy.org deliva.html, lest 26. oktober 2021

Litteratur[rediger | rediger kilde]