Osteoporose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Osteoporose
ICD-10-kode M81.9
ICD-9-kode 733.0
ICPC-2 L95
DiseasesDB 9385
MedlinePlus T37
eMedicine med/1693 

Osteoporose, også kalt "benskjørhet" eller "lav benmasse", er en risikofaktor for brudd og defineres som en systemisk skjelettsykdom. Den kjennetegnes ved redusert knokkelstyrke på grunn av redusert bentetthet (BMD= Bone Mineral Density). WHOs operasjonelle definisjon på osteoporose er en benmasse 2,5 standardavvik eller mer under gjennomsnittet for friske, unge, voksne kvinner (T-score ≤÷2,5).

Pasienter med osteoporose vil fungere normalt helt til de får brudd (etablert osteoporose). Siden tilstanden øker faren for brudd skal det mye mindre av slag og fall til for å få et brudd. Det kan være smertefullt å ha flere brudd som tilheles langsomt på grunn av lite kalsium i skjelettet.

Det er først og fremst kvinner som rammes av osteoporose. Normalt er en kvinnes skjelett på sitt sterkeste rundt 25-35 års alder. Bentettheten holder seg så omtrent konstant med balanse mellom nedbryting (resorpsjon) og nydannelse (ossifikasjon/osteogenese) i omtrent 10 år. Så følger en periode med bentap på ca. 0,3-0,5% pr. år. Etter overgangsalderen øker gjerne bentapet hos kvinner sterkt på grunn av bortfall av østrogenproduksjon – hos enkelte opptil ti ganger, dvs. 3 til 5% pr år i en periode på fra 5 til 7 år. Norsk Osteoporoseforening definerer benskjørhet som tap av benmasse større enn 25%.

Forstadiet til osteoporose er «lav benmasse» og kalles osteopeni. Osteopeni er definert som benmasse i området mellom 1 og 2,5 standardavvik under gjennomsnittet ((÷1> T-score >÷2,5)

Presentasjon[rediger | rediger kilde]

De vanligste bruddene ved osteoporose er:

  • Kompresjonsfraktur, som er en sammentrykning av en ryggvirvel slik at den blir lavere og ofte kileformet (spissen av kilen forover).
  • Hoftebrudd, herunder lårhalsbrudd (fractura colli femoris)
  • Håndleddsbrudd, som er brudd nederst i spolebenet (radius).

Diagnose[rediger | rediger kilde]

Osteoporose kan sees på røntgenbilder ved at kontrasten mellom benvev og annet vev blir mindre enn normalt. For å diagnostisere osteoporose må man bruke spesielle røntgenbaserte målemetoder for måling av bentetthet (DEXA (DXA), SXA, QUS, pQCT, RA, DPA, SPA. pDXA)

Forebygging[rediger | rediger kilde]

Faktorer som bidrar til å opprettholde bentettheten i skjelettet:


Faktorer som bidrar til å redusere bentettheten i skjelettet:

Behandling[rediger | rediger kilde]

I behandling av osteoporose er primæranbefalingen fra helsemyndighetene bruk av kosttilskuddene kalsium og vitamin D, samt medikamentell behandling med bisfosfonater. Sekundært anbefales SERM (Selective Estrogen Reseptor Modulators) eller østrogentilskudd (til kvinner). I tillegg er nå et PTH-basert medikament som stimulerer oppbyggingen av benvevet tilgjengelig på markedet.

  • Østrogen kan være aktuelt, særlig ved samtidig behandling av overgangsplager/hetetokter.
  • Fosamax er en medisin som reduserer osteoporose. Dette er et av få medisiner som er tilgjengelig på blå-resept.
  • Trening med turgåing eller annen bruk av armer og ben gir betydelig økning av benmassen. Økt muskelmasse virker beskyttende på benbygningen.

En studie ved Universitetet i Rostock, Tyskland indikerer at fysikalsk behandling som inkluderer slyngebehandling og slyngetrening kan gi pasienter med osteoporose høynet livskvalitet, betraktelig smertereduksjon og forbedret funksjon i hverdagen.[1]

Astronauter mister fort kalsium fra benbygningen fordi det blir lite trykk langs de lange knoklene. Under lange romferder har det blitt praktisert å sette bena under press for kunstig å skape trykk langs knoklene. Det er ikke kjent at slik behandling er forsøkt som behandling for osteoporose.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Folkehelseinstituttet - Faktaark om benskjørhet og brudd