Ortopedisk medisin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Ortopedisk medisin er et klinisk undersøkelses- og behandlingssystem for muskel- og skjelettlidelser, basert på den engelske ortopeden James Cyriax’ banebrytende arbeid. Systemet er videreført med hensyn til dagens forskning og viten.

«Klinisk ortopedisk medisin» må ikke forveksles med ortopedisk kirurgi, som er en legespesialitet og primært behandler ben- og leddskader med operative metoder (f. eks. behandling av brudd, kikkhullsundersøkelse av ledd eller innsetting av leddproteser).

Utdanningen i ortopedisk medisin er åpen for både leger og fysioterapeuter. Den organiseres av nasjonale og internasjonale organisasjoner tilknyttet OMI (Orthopedic Medicine International). For best mulig å kunne hjelpe pasientene anser vi det som avgjørende at leger og fysioterapeuter har en felles faglig basis. Både undersøkelse, diagnosestilling og behandling skjer i tett samarbeid mellom lege og fysioterapeut.

Klinisk ortopedisk medisin bygger bl.a. på:[rediger | rediger kilde]
  • funksjonell og topografisk anatomi
  • forståelse av referert smerte (smerte som føles et annet sted enn dens årsak) basert på strukturenes opprinnelse i fosterlivet
  • kunnskap om hvordan de forskjellige sykdommene oppstår og utvikles
  • nøyaktig og systematisk opptak av sykehistorie og klinisk undersøkelse.

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Ved første besøk blir det tatt opp en grundig sykehistorie. Undersøker vil blant annet finne ut når og hvordan skaden oppsto, hva som forbedrer eller forverrer plagen, om smerten er lokal eller om den er referert osv. Ved diagnostisering blir sykehistorien vurdert sammen med den kliniske undersøkelsen som består av et visst antall tester, både aktive, passive og isometriske tester for hvert ledd. Basisundersøkelsens tester baserer seg på:

  • Færrest mulig tester og mest mulig informasjon.
  • At andre som undersøker tester og finner de samme funn (intertester reliabilitet).
  • At man tester den struktur man ønsker man skal teste (validitet).

Etter basisundersøkelsen kan det bli aktuelt å utføre tilleggstester eller ytterligere utrede pasienten. Diagnostiske ultralyd og behandling som injeksjoner med lokalbedøvelse er vanlig for ytterligere avklaring.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Ut ifra en nøyaktig diagnose vil behandler kunne gi adekvat behandling for den skadde struktur. Både ved diagnostisering og behandling er det viktig at det er et samarbeid mellom lege og fysioterapeut. Derfor er det viktig at begge yrkesgrupper har samme kunnskapsbakgrunn. Visse lidelser reagerer best på legens tilnærming, noen har best effekt av fysioterapi, og noen responderer på en kombinasjon av legens tilnærming og fysioterapi.

Tverrfriksjoner[rediger | rediger kilde]

Tverrfriksjoner er en spesifikk massasjeteknikk hvor man masserer på tvers av vevets fiberretning. Hensikten er å gjenskape normal bevegelighet i den affiserte struktur. Teknikken fører til bedre gjennomblødning, modellering av arrvev og smertelindring.

Mobilisering og manipulasjoner[rediger | rediger kilde]

Dersom bevegelsen i et ledd er nedsatt pga. adheranser, kapsulære kontrakturer, protrusjoner, eller leddmus, og pasienten selv ikke lykkes i å gjenskape bevegelsen, vil det være nødvendig å bruke passiv mobilisering eller manipulasjon for å gjenskape den fysiologiske bevegelsen. Passiv mobilisering kjennetegnes ved gjentatte passive bevegelser med varierende bevegelsesutslag som er innenfor de fysiologiske bevegelser og pasientens toleranse og kontroll. Manipulering utføres ved at leddet bringes til ytterstilling og det gis et lite overtrykk eller overtøyning med høy fart og lite bevegelsesutslag.

Traksjon[rediger | rediger kilde]

Under traksjon separeres leddene. I klinisk ortopedisk medisin blir traksjon ofte benyttet ved såkalte «bløte» disk-protrusjoner for å reponere nukleus, og ved artritter hvor man tøyer leddnære strukturer som kapsel og leddbånd.

Tøyninger[rediger | rediger kilde]

Tøyninger blir brukt for å øke bevegelsesutslag i ledd og leddnære strukturer ved f.eks. hofteleddsartrose og «frozen shoulder» (adhesiv kapsulitt). Tøyninger blir også brukt ved for kort muskulatur.

Trykkbølgebehandling[rediger | rediger kilde]

Radial og fokusert trykkbølgebehandling spesielt på senefester, sener, leddbånd og muskler.

Invasive prosedyrer[rediger | rediger kilde]

Injeksjoner i ledd, slimposer, seneskjeder, rundt sener, rundt nerver/nerverøtter (blokader) og epiduralt. Infiltrasjoner i senefester og leddbånd. Tappinger av slimposer og ledd. Sklerosering. Kalkskylling. «Dry needling».

Andre metoder[rediger | rediger kilde]

Både leger og fysioterapeuter har grunn- og videreutdanning som gjør at de fort bruker andre behandlingsformer i tillegg til de ovennevnte behandlingsformer, f.eks. medikamentell behandling, trening, ryggskole, McKenzie øvelser, rehabilitering, elektroterapi osv.

Forebygging[rediger | rediger kilde]

Forebygging i klinisk ortopedisk medisin har til hensikt å forhindre at belastningslidelser oppstår, forhindre viderutvikling og tilbakefall. I forbebyggende klinisk ortopedisk medisin legges det vekt på riktig bruk av kroppen (arbeidsteknikk) og tilpasning av redskaper, stol, bord etc. til menneskets fysiologi og anatomi.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Videreutdanningen i Klinisk ortopedisk Medisin er åpen for leger og fysioterapeuter. For bedre å kunne hjelpe pasientene anser vi det som svært viktig at leger og fysioterapeuter har samme utdanning som basis for undersøkelser og behandling. I Norge er det utdanningsorganisasjonen http://www.ominorden.com/nb[død lenke] som driver utdanningen. Man kan bygge på denne videreutdanningen med en mastergrad i England gjennom Society of Muskuloskeletal Medicine (SOMM).

Organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]