Orientalsk geithams

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Orientalsk geithams
Orientalsk geithams pollinerer Drimia maritima
Nomenklatur
Vespa orientalis
Linnaeus, 1771
Populærnavn
Orientalsk geithams
Hører til
stikkvepser,
broddvepser,
Vepser
Økologi
Habitat: På land; underjordiske bol
Utbredelse: Nord-Afrika, sørøstligste Europa (inkl. flere øyer), Asia til Nord-India. Innført Madagaskar og Sør- og Mellom-Amerika; har spredt seg til Mexico.

Orientalsk geithams, Vespa orientalis, er en stor og kraftig stikkeveps, i nær slekt med vår geithams (V. crabro) og den enda mye større japanske kjempeveps (V. mandarina). Den hører naturlig hjemme i Nord-Afrika, det sørøstligste Europa og østover i Asia til det nordlige India – og er innført til Madagaskar og i Sør- og Mellom-Amerika. Den kan omdanne solenergi til elektrisitet, som en solcelle – og er det første insekt hvor denne evnen er påvist.

Vespa orientalis

Utseende[rediger | rediger kilde]

Orientalsk geithams er på størrelse med vår geithams og er som denne en kraftig veps. Dronningene blir opptil 35 mm, mens arbeiderne (=hunner med uutviklede kjønnsorganer) og hannene (dronene) blir ca. 25 mm. Kroppen er mørkt rødbrun med gule striper, og motsatt vår geithams er bakkroppsspissen mørk. Hannenes antenner har 13 ledd; hunnenes har 12. Som sine slektninger har den et bredt hode med kraftige kjever og store øyne, og hunnene (dronningene og arbeiderne) har stikkebrodd. Både hodet og bakkroppen er bevegelige, så den kan bite og ev. stikke om den blir grepet.

Utbredelsen. Arten er innført på Magadaskar og i Sør- og Mellom-Amerika.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Arten hører hjemme i subtropene. I Nord-Afrika finnes arten vestover til Algerie, og mot sørøst til Afrikas horn – og i Europa i Hellas, Bulgaria og Sør-Italia inkl. øyer som Kreta, Kypros og Sicilia. I Asia forekommer den østover til det nordlige India.[1].

Livsløp og levevis[rediger | rediger kilde]

Livsløpet er typisk for eusosiale stikkeveps i områder med utpregede årstider, men arten lever i såpass varme strøk at sommersesongen er betydelig lengre enn i f.eks. Norge. Bare dronningene overvintrer, etter å ha paret seg med dronene høsten før. Om våren grunnlegger så dronningen et nytt samfunn (bol). Bolet er gjerne underjordisk – som hos vår jordveps, sjeldnere i hule trær og andre steder over bakken (andre geithamser bygger som regel bol over bakken). Etter å ha laget noen få celler legger hun ett egg i hver. Når de klekkes, forer hun larvene med insekter og andre smådyr. Egg, larver og pupper er forsvarsløse, så når dronningen er ute for å finne mat eller byggematerialer, er det lille vepsesamfunnet meget sårbart.

De nye vepsekullene blir til arbeidere. De overtar innsamlingen av mat, etter hvert også byggearbeidet og stellet og matingen av avkommet. Fra da kan dronningen helt og holdent konsentrere seg om å legge egg. Nå vokser bolet hurtig hvis forholdene ligger til rette, men får ikke så mange individer som hos enkelte andre stikkeveps. På det meste, ved overgangen sommer–høst, kan bolet romme opptil 900 celler[2]. Ved et studium av egyptiske biefiender fant forskerne at bestanden av orientelsk geithams økte utover i oktober, og at over halvparten av årets observasjoner ble gjort i november – men en annen undersøkelse viste at bestanden var størst i juli.[3]

Sent i sesongen slutter dronningen å produsere nye arbeidere: Heretter utvikler avkommet seg til befruktningsdyktige hanner og hunner. Disse parer seg så. Vepsesamfunnet kjenner ingen «droneslag» som hos honningbier. Men nå dør den gamle dronningen, og uten larver kan ikke vepsene nyttiggjøre seg insekter og annen proteinholdig føde. Heldigvis for dem kan det nå være overflod av overmodne frukter og bær. Men vepsesamfunnet går i oppløsning. Også dronene og arbeiderne dør utover høsten. De unge, befruktede hunnene finner derimot et sted de kan overvintre. De blir neste sesongs dronninger.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Det brede hodet og de sterke kjevene er typiske for slekten Vespa.

Som andre geithamser er arten et energisk insekt, som er på vingene mye av dagen for å finne mat. Den tar mange slags insekter og andre smådyr – som gresshopper og fluer, og også såpass forsvarsdyktige insekter som andre stikkeveps. For å drepe byttet bruker dem som regel de sterke kjevene, sjelden stikkebrodden. Den kan også skjære ut kjøtt fra kadavere – eller fra kjøttpålegg o.l. Som hos andre geithamser er næringsutvekslingen mellom voksne og larver gjensidig: Voksne stikkeveps kan ikke fordøye proteinholdige stoffer, men larvene kan, og de utskiller en næringsrik væske, som de voksne vepsene drikker av. I tillegg tar de til seg fruktsaft, sevje, honning, nektar og andre søtsaker når slike er å oppdrive. De kan bidra til pollinering.

Som flere andre geithamser tar denne arten gjerne honningbier. Dette har gjort den dårlig likt blant birøktere, og i USA frykter en at den skal spre seg nordover fra Mexico[4]. Den ikke bare tar bier enkeltvis. De kan også angripe bikubene, og tilmed utrydde et helt bifolk – både voksne bier, avkom og honning kan gå med. På Kypros har biene (underarten Apis mellifera cypria av honningbie) lært å forsvare seg mot de langt større og kraftigere inntrengerne ved å klamre seg tett inntil bakkroppen på dem. Insekter puster gjennom spirakler (ånderør), og stikkeveps har de fleste av disse på bakkroppen. Dermed blir de langsomt kvalt.[5][6] (japanske honningbier kan bruke samme metode for å drepe en enda farligere fiende, den japanske kjempeveps).

Solskinnsdyr[rediger | rediger kilde]

Mens vår geithams ofte er aktiv i skumringen og om natten, er den orientalske mest aktiv midt på dagen, når solen er mest intens. Dette gjelder all slags utearbeid, både når den er på jakt etter mat og når den bærer ut jordpartikler under utvidelsene av bolet. Dette har vært kjent iallfall siden 1990[7] Men i 2010 oppdaget forskere at det mest aktive stoffskiftet hos disse solskinnsdyrene foregår i bakkroppen. Den mørke delen fanger opp den intense solstrålingen. Solstrålene omdannes så til elektrisk energi, ved hjelp av stoffet xanthopterin i det gule tverrbåndet, Det later til at bakkroppen fungerer som en solcelle.[8]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.google.no/search?q=%22oriental+hornet%22+ants&tbm=isch&source=iu&imgil=22dDzIBt2xHC1M%253A%253Bhttps%253A%252F%252Fencrypted-tbn3.gstatic.com%252Fimages%253Fq%253Dtbn%253AANd9GcQLPrnI8TZ1itNsXFFMa2p_N2cbo41d159vUOIGb5qdIcFYxOM4LQ%253B640%253B430%253BK66-KP5IHIN2TM%253Bhttp%25253A%25252F%25252Fwww.vespa-crabro.de%25252Foriental-hornet.htm&sa=X&ei=QuHTUvrHDsyN4gSfjYH4CA&ved=0CFcQ9QEwDA&biw=960&bih=462#facrc=_&imgdii=_&imgrc=22dDzIBt2xHC1M%253A%3BK66-KP5IHIN2TM%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.vespa-crabro.de%252Fvespa-orientalis%252Fv_orientalis_distribution.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Fwww.vespa-crabro.de%252Foriental-hornet.htm%3B640%3B430
  2. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. august 2014. Besøkt 24. september 2014. 
  3. ^ Nageh S.M. Omran m.fl.: Predators of Honeybee and its Impact on Activities of Honeybee Colonies under Conditions of South Valley, Egypt, Research Journal of Agriculture and Biological Sciences, 7(1): 79-88, 2011, ISSN 1816-1561; http://www.aensiweb.com/rjabs/rjabs/2011/79-88.pdf[død lenke]
  4. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. august 2014. Besøkt 24. september 2014. 
  5. ^ Honey bees mass to smother foes; http://www.cosmosmagazine.com/news/1589/honey-bees-mass-smother-foes.
  6. ^ http://mnhn.academia.edu/GargominyOlivier/Papers/1666751/A_new_enemy_of_honeybees_in_Europe_the_Asian_hornet_Vespa_velutina._in
  7. ^ Jacob S. Ishay & Samuel (Muly) Elly Lior 1990: Digging Activity by The Oriental Hornet (Vespa orientalis; Hymenopetra, Vespinae) is Correlated with Solar Radiation; http://link.springer.com/article/10.1007%2FBF02350275#page-1
  8. ^ http://www.environmentalgraffiti.com/animals/news-amazing-oriental-hornet-living-solar-cell

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Orientalsk_geithams&oldid=23180388»