Ordenen av Gull- og Rosenkorset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ordenen av Gull- og Rosenkorset
(Orden des Gulden- und Rosen Kreutzes)
Orden des Gold- und Rosenkreutz logo.jpg
Logoen til Ordenen av Gull- og Rosenkorset
Grunnlegger(e)Hermann Fichtuld
TypeFrimurerorden
Stiftet1756
OpprinnelseTilsluttet den store nasjonale moderlosjen Til de tre glober
VirkeområdeTyskland
Illustrasjon fra Geheime Figuren der Rosenkreuzer, 1785.

Ordenen av Gull- og Rosenkorset (tysk: Orden des Gulden- und Rosen Kreutzes), også kjent som broderskapet av Gull- og Rosenkorset, var en tysk rosenkorsorden som ble grunnlagt i 1756 av frimureren og alkymisten Hermann Fichtuld.[1] Ordenen var organisert som et høygradssystem i frimureriet, og systemet gjennomgikk revisjoner i 1770 og 1776. Alkymi var et sentralt studieområde blant medlemmene.[2] Store deler av den organisatoriske struktur i denne orden ble senere brukt i Societas Rosicruciana in Anglia (SRIA) og Den hermetiske Orden av det gyldne daggry.[3]

Første gangen benevnelsen Ordenen av Gull- og Rosenkorset ble brukt var likevel utenfor rammene av frimureriet. I 1710 ble det publisert en bok med tittelen Den sanne og fullstendige forberedelsen av broderskapet filosofens sten av Ordenen av Gull- og Rosenkorset.[4] Boken ble utgitt under pseudonymene Sincerus Renatus og S.R. i byen Breslau, som idag er en del av Polen. Dette var syv år før opprettelsen av den engelske storlosje, som er grunnlaget for moderne frimureri. Forfatterens navn skal ha vært Samuel (eller Sigmund) Richter, en luthersk pastor i den lille landsbyen Hartmannsdorf i det nåværende Polen, i nærheten av Landeshut i Silesia. Han studerte protestantisk teologi ved universitetet i Halle.[5]

Ordenen var tilsluttet den store nasjonale moderlosjen Til de tre glober i Berlin, og var en konkurrent til Illuminatus-ordenen. Blant medlemmene var Fredrik Vilhelm II av Preussen, Franz Anton Mesmer, Georg Forster, Johann Christoph von Wöllner og Hans Rudolf von Bischoffswerder.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sincerus Renatus (1710)[rediger | rediger kilde]

Forordet i den lutherske pastorens publikasjon forteller om en hemmelig orden med avdelinger i Nürnberg og Ancona, som i 1710 forlot Europa for å leve videre under tryggere forhold. Aktivitetene til et hemmelig selskap kan naturligvis ikke verifiseres.

Dr. McIntosh påpekte at elementer i publikasjonen kan være inspirert av Julius Sperbers bok Echo der von Gott hocherleuchteten Fraternitet («Ekko av det gudsilluminerte broderskap av den ærværdige Orden») fra 1615, og Michael Maiers Themis Aurea fra 1618.[6]

Enkelte statutter er sammenfallende med den tyske alkymistiske Orden der Unzertrennlichen som ble grunnlagt i 1577. Ordensnavnet Gull- og Rosenkorset ble tidligere brukt av Petrus Mormius i Arcana Totius Naturae Secretissima («naturens totale hemmelighet») fra 1622. Mormius forteller at Fredrik Rose grunnla et hemmelig selskap med tre medlemmer, under navnet «det gyldne Rosenkorset», i Dauphiné i det sørøstlige Frankrike.[6]

Martin Luthers emblem er noen ganger satt i sammenheng med Rosenkorsordenen

Ordenen av Gull- og Rosenkorset var ifølge pastoren en initiatorisk orden som ble grunnlagt i Praha. Ifølge forordet var boken heller ikke hans eget verk, men en kopi av et manuskript skrevet av en kunstprosessor som han ikke ville navngi.

Etter en alkymistisk avhandling om blant annet de vises sten, presenteres ordenens manifest i form av 52 statutter med klare pietistiske trekk.

Manifestet hadde to deler – practica ordinis minoris og practica ordinis majoris. På samme måte var den beskrevne ordenen inndelt i to klart adskilte broderskaper. «Brødrene av Gullkorset» hadde et rødt kors som symbol, mens «Brødrene av Rosenkorset» hadde et grønt kors som symbol (§ 24).

Det hemmelige selskapet var svært hierarkisk, og var sammensatt av indre sirkler med sine gjenkjennelsestegn. Liksom i Rosenkorslosjen i Haag (1622) fikk medlemmene et hemmelig navn etter innvielsen.

Ordenen ble ledet av en imperator som ble valgt på livstid, mens en tidligere forordning om ti års embedstid var blitt forkastet (§ 2). Hvert tiende år endret imperatoren bosted, fornavn og etternavn for å skjule sin identitet for myndighetene (§ 25). Medlemmene reiste mellom ulike land og endret fornavn og etternavn for ikke å gjenkjennes (§ 26). De oppholdt seg aldri mer enn ti år i et land (§ 27). Medlemmer som forlot et sted skulle aldri selge eiendeler, men fordele dem blant fattige (§ 35).

Ordenen var lukket for menn som hadde giftet seg (§ 42). De som ønsket å gifte seg måtte leve et «filosofisk liv» med sine hustruer (§ 17). Et medlem forpliktet seg å velge døden fremfor å avsløre ordenens hemmeligheter (§ 44).

Ordenen skulle ikke ha flere enn 63 medlemmer (§ 1). Den respekterte katolikker som medlemmer, og det var ulovlig å kritisere medlemmenes religiøse tro (§ 2).

Brødre gjenkjente hverandre ved at en av dem sa: Ave Frater!, den andre svarte med Roseæ et Aureæ, og den tredje svarte Crucis. Tilkjennegivelsen ble avsluttet med ordene Benedictus Dominus Deus noster qui dedit nobis signum (§ 11).

Ved tiltredelsen i ordenen sverget den nye broder overfor den evige og levende Gud om aldri å røpe dens hemmeligheter for utenforstående, hvoretter de innviende brødre avsluttet ritualet med ordene Frater Aureæ (vel Roseæ) Crucis Deus sit tecum cum perpetuo silentio Deo promisso et nostræ sanctæ congregationi. (§ 45).

Manuskriptet Testamentum der Fraternitet Roseae et Aureae Crucis, erhvervet i 1735 av Johann Adalbert, prins av Buchau, befinner seg i Østerrikes nasjonalbibliotek i Wien. Teksten inneholder lignende statutter, med visse forandringer. Deriblant er antallet medlemmer økt fra 63 til 77.[7]

Societas Roseæ et Aureæ Crucis (1756)[rediger | rediger kilde]

I 1749 ble boken Aureum Vellus publisert under pseudonymet Hermann Fickuld.[8] Forfatterens egentlige navn var Johann Heinrich Schmidt von Sonnenberg (17001777).[9][10]

Boken beskriver en orden med samme navn som hos Sincerus Renatus, og knytter dens røtter til Ordenen det gylne skinn, som i 1430 var blitt grunnlagt av Filip III av Burgund.

Inspirert av Sincerus Renatus, grunnla Hermann Fickuld deretter i 1756 innenfor rammene av frimureriet et høygradssystem kalt henholdsvis «Societas Roseæ et Aureæ Crucis» og Ordenen av Gull- og Rosenkorset, og for første gang brukes denne benevnelsen innenfor en historisk ramme. Broderskapet hadde losjer i Frankfurt am Main, Marburg, Kassel, Wien og Praha.

«Ordenen av Gullkorset» bestod av fem grader. De innviede i de to første gradene bar et sølvkors, mens de innviede i de tre neste bar et gullkors. De som hadde nådd femte grad, hadde muligheter til å bli opptatt i ordenens indre krets som ble kalt «Gull- og Rosenkorset».[11]

I templene til Ordenen av Gullkorset stod et alter med bibelen, en dødningeskalle og et timeglass. Andre symboler i templene var solen, månen, stjernene, en kvinnelig gudinne som presenterte Pansophia, et kompass, en sirkel og tre kloder.[11]

Under møtene ble det undervist i at de måtte stige syv trinn oppover til «visdommens kilde» som er «universets høyeste arkitekt».[11]

Et sentralt medlem av ordenen var Baron Johann Friedrich von Meinstorff fra Innsbruck, som utad opptrådte under pseudonymet Baron Prugg von Pruggenheim. Riten ble reformert i 1763 og 1766 på bakgrunn av to forordninger av Prugg von Pruggenheim og Hermann Fictuld.

Under ledelse av Dr Bernhard Joseph Schleiss von Löwenfeld (1731–1800) og Joseph Wilhelm Schröder (1733–1788), ble et revidert rituale praktisert mellom 1770 og 1777 i Bayern, Böhmen og Østerrike. Den første frimurerlosjen som tok i bruk det reviderte systemet var «de Tre nøklenes halvmåne» i Regensburg. I 1771 ble den også praktisert av «Håpets losje» i Wien, som senere ble moderlosjen til «de Tre sverdenes losje».

Det gamle systemets Orden av Gull- og Rosenkorset (1776)[rediger | rediger kilde]

Ordenens ritualer og forfatning ble igjen revidert i 1776 av «de Tre sverdenes losje». Riten ble omdøpt til «Det gamle systemets Orden av Gull- og Rosenkorset», og bestod av følgende grader:

Den blå losje av St. Johannes
I º St. Johannes Lærling
II º St. Johannes Svenn
III º St. Johannes Mestermurer
Ordenen av Gullkorset
IV º Zelator (Junior)
V º Theoricus
VI º Practicus
VII º Philosophus
Ordenen av Rosenkorset
VIII º Adeptus Minor
IX º Adeptus Major
X º Adeptus Exemptus
XI º Magister Templi
XII º Magus

Sentrum for ordenens aktiviteter var den store nasjonale moderlosjen Til de tre glober i Berlin. Under frimurerkonventet i Praha i 1777 gjennomgikk ritualene enda en reform, og fra konventets dokumenter vet vi at undervisningen i graden Zelator (Junior), bl.a. bestod av 110 sider fra boken Opus Mago – Cabbalisticum et Theosophicum av George von Welling, som ble publisert i 1719.[12] Denne boken ble avgjørende for Johann Wolfgang von Goethes interesse for Rosenkorsordenens tenkning.[12]

Ritualene og undervisningen i graden Theoricus var inspirert av boken Novum laboratorium medico-chymicum, som ble publisert av Cristoph Glaser i 1677. I graden Magister Templi inngikk bl.a. to bøker av Heinrich Khunrath i undervisningen: Confessio de Chao Physici-Chemicorum Catholico (1596) og Amphitheatrum Sapientiae Aeternae (1609).[13]

I 1785 og 1788 utga medlemmer av denne ordenen publikasjonen Rosenkorsernes hemmelige symboler i det 16. og 17. århundre.[14]

Blant kjente medlemmer av ordenen kan nevnes Fredrik Vilhelm II av Preussen, Franz Anton Mesmer og Georg Forster.

I Frankrike ble ordenen kalt Freres de la rose Croiz d'Or.

Legenden om Ormuz[rediger | rediger kilde]

Et særpreg ved det gamle systemets Orden av Gull og Rosenkorset, var legenden om Ormuz. Legenden ble omtalt av Baron de Westerode – et medlem av den franske frimurerlosjen «Philaletene» (Loge des Philalèthes), i et brev datert 1784 i Ratisbon.[15] Legenden ble senere gjenfortalt innenfor Riten av Misraïm (1805), riten av Memphis (1838) og den primitive Rite av Memphis-Misraim (1899).

Legenden forteller om en egyptisk Serapis-prest fra Alexandria, som i året 46[16] var blitt døpt av evangelisten Markus. Hans navn ble gjengitt som Ormuz, Ormus eller Ormissus. Ormuz skal ha forent kristendommen med de gamle egyptiske mysteriereligionene og grunnlagt Ormuz Orden, som benyttet et rødmalt gullkors som symbol. I året 151 skal den deretter ha blitt forent med Esséerne og endret navn til «Vokterne av Moses, Salomos og Hermes' hemmeligheter». Etter det fjerde århundre hadde denne ordenen aldri mer enn syv medlemmer.

1100-tallet skal den deretter ha opptatt noen få medlemmer av Tempelridderordenen, og da de kristne tapte slaget ved Hattin i 1187, ble dens medlemmer spredt rundt om i verden. Tre av dem grunnla «Ordenen av Orientens murere», og innviet den katolske helgenen Raimundus Lullus.

Lullus skal ha innviet Edvard I av England i ordenen, og derifra fikk den medlemmer blant huset York og huset Lancaster. Den hvite rose og den røde rose som var disse kongehusenes symboler, skal ifølge denne legenden stamme fra Rosenkorsordenen.

Forholdet til Illuminatus-ordenen[rediger | rediger kilde]

Innenfor frimureriet konkurrerte ordenen med Illuminatus-ordenen, som hadde blitt grunnlagt av Adam von Weishaupt i 1776. På sikt kunne ikke begge disse systemene sameksistere, og Ordenen av Gull- og Rosenkorset vant kampen først og fremst gjennom den politiske støtten fra Fredrik Vilhelm II av Preussen. Andre kjente navn er Johann Christoph von Wöllner og Hans Rudolf von Bischoffswerder.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Greer, John Michael (2008). The Element Encyclopedia of Secret Societies (2nd utg.). Harper Collins. s. 367–368. ISBN 978-1-4351-1088-5. 
  2. ^ McIntosh, Christopher. "Charting Rosicrucian Europe" Arkivert 5. september 2010 hos Wayback Machine., Lapis Magazine.
  3. ^ Gilbert, Bro. R. A. "The masonic career of A.E. Waite", Ars Quatuor Coronatorum.
  4. ^ Sincerus Renatus: Die Wahrhaffte und vollkommene Bereitung des Philosophische Steins der Brüderschafft aus dem Orden des Gulden und Rosen Kreutzes, Breslau, 1710
  5. ^ Christopher McIntosh, 1998, side 51
  6. ^ a b Christopher McIntosh 1988, side 52
  7. ^ Christoper McIntosh, side 55
  8. ^ Hermann Fickuld: Aureus Vellus oder Goldenes Vlies, Leipzig, 1749
  9. ^ Frick, 1973, side 313
  10. ^ Faivre, 1994, side 179
  11. ^ a b c Christopher McIntosh 1988, side 53
  12. ^ a b René Le Forestier, 1970, kapittel 3
  13. ^ René Le Forestier, side 543-555
  14. ^ Geheime Figuren der Rosenkreuzer, aus dem 16ten und 17ten Jahrhundert, aus einem alten Mscpt. Zum erstenmal ans Licht gestellt, Altona, 1785 (1. del), 1788 (2. og 3. del)
  15. ^ Claude-Antoine Thory, bind 1, side 336
  16. ^ I Royal Masonic Cyclopaedia (1877) av Kenneth R. H. Mackenzie, nytrykk Dewey, juli 2002, ISBN 0766126110, er årstallet feilaktig gjengitt som året 96, istedenfor det korrekte året 46.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Antoine Faivre: Access to Western esotericism, State University of New York Press, oktober 1994, ISBN 0791421783, ISBN 978-0791421789
  • René Le Forestier: La Franc-Maçonnerie templière et occultiste aux XVIIIe et XIXe siècles, Aubier-Montaigne, Paris, 1970
  • Karl R.H. Frick: Die Erleuchteten: Gnostisch-theosophische und alchemistisch-rosenkreuzerische Geheimgesellschaften bis zum Ende des 18. Jahrhunderts, ein Beitrag zur Geistesgeschichte der Neuzeit, Akademische Druck und Verlagsanstalt, Graz, 1973, ISBN 3201008346, ISBN 978-3201008341; andre utgave Marix Verlag, 31. januar 2005, ISBN 3865390064, ISBN 978-3865390066
  • Christopher McIntosh: The Rosicrucians: the history, mythology, and rituals of an esoteric order, Weiser Books 1988, ISBN 0877289204, 2. reviderte utgave, Red Wheel/Weiser, oktober 1998, ISBN 0877289204, ISBN 978-0877289203
  • Claude-Antoine Thory: Acta Latomorum, ou chronoligie de l'histoire de la franche-maçonnerie Française et étrangère avec un supplément, Durfart, Paris, 2 bind, 1815