Oppløsningen av Østerrike-Ungarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fordelingen av folkeslag i Østerrike-Ungarn

Oppløsningen av Østerrike-Ungarn kom som en følge av at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var på den tapende siden under første verdenskrig. Siden middelalderen hadde det habsburgske Østerrike stadig utvidet sitt territorium, hovedsakelig på bekostning av Det osmanske rike, og derved underlagt seg mange slaviske folkeslag og var i praksis blitt et multinasjonalt rike.

Etter første verdenskrig ble det lagt til grunn at folkeslagene underlagt Østerrike-Ungarn skulle få selvstendighet, og det omfattende territoriet keiserriket ble følgelig splittet opp i mange nye stater. Dette ble regulert av Saint-Germain-traktaten (1919) for den østerrikske delen og Trianon-traktaten (1920) for Ungarn.

Nye stater[rediger | rediger kilde]

Østerrike, Ungarn og Tsjekkoslovakia ble nye stater bestående utelukkende av deler av territoriet til Østerrike-Ungarn, mens andre deler av riket kom under Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere omdøpt til Jugoslavia), Romania og den nyopprettede republikken Polen.

Delingen av riket fulgte hovedsakelig etniske grenser, men tilgodeså for det meste de slaviske folkene, slik at store minoriteter av tyskere, ungarere og italienere havnet under "fremmed styre". Dette gav noen år senere Adolf Hitler påskudd til å annektere Sudetenland i Tsjekkia.

Langt senere, dvs. i 1990-årene, medførte etniske spenninger til at flere nye stater med bakgrunn i Østerrike-Ungarn ble opprettet. Disse er: Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro.