Operasjon Unthinkable

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Allierte hærstillinger i Sentral-Europa den 10. mai 1945. Den tallmessige overlegenheten for sovjetiske styrker var omtrent 4:1 i antall soldater og 2:1 i antall panservogner ved slutten av kamphandlinger i Europa.[1]

Operasjon Unthinkable (norsk: «Operasjon Utenkelig») var kodenavnet for to beslektede planer angående en krig mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen. Begge ble laget i tråd med den britiske statsministeren Winston Churchill sine ordre i 1945, og ble utviklet av den britiske hærens planleggingstab ved slutten av andre verdenskrig i Europa.

Den første av de to planene omhandlet et overraskelsesangrep på sovjetiske styrker i Tyskland, med tanke på å «pålegge de vestlige alliertes vilje» på sovjeterne, og tvinge Josef Stalin til å hedre deres felles avtaler angående Sentral-Europa. Risikoen ble vurdert som for stor, og sjansen for suksess vurdert til å være svært liten. Dette førte til at den originale planen ble henlagt, og det ble utarbeidet en ny defensiv plan under navnet «Unthinkable». I den defensive planen var det tenkt at britene skulle forsvare seg mot sovjetiske støt mot Nordsjøen og Atlanterhavet etter at amerikanske styrker hadde blitt trukket ut av kontinentet.

Studien ble den første av flere beredskapsplaner for en krig mot Sovjetunionen.[2] Begge planene ble holdt strengt hemmelig, og ble først tilgjengelig for offentligheten i 1998.[3]

Offensive operasjoner[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige målet for operasjonen ble forklart slik: «å innføre på Russland viljen til USA og Det britiske imperiet. Selv om «viljen» til disse to landene kan være definert som lite mer enn en rettferdig avtale for Polen, og begrenser ikke nødvendigvis grensen for militært engasjement».[4] Navnet «Russland» blir benyttet flittig gjennom dokumentet, siden det tidligere refererte til Det russiske keiserdømmet, et land som var nesten sammenfallende med Sovjet.

Stabssjefene var urolig grunnet at gitt den enorme mengden sovjetiske styrker i Europa ved slutten av krigen, samt med oppfatningen at Sovjets leder Josef Stalin var upålitelig, så fantes det en sovjetisk trussel mot Vest-Europa. Den sovjetiske tallmessige overlegenheten var omtrent 4:1 i antall soldater, og 2:1 i antall panservogner ved slutten av krigshandlingene i Europa.[1] Sovjetunionen hadde enda ikke lansert sitt angrep på japanske styrker, og dermed var en antagelse gjort at Sovjetunionen ville alliere seg med Japan hvis de vestlige allierte angrep.

Den hypotetiske starter på den allierte invasjonen av sovjetkontrollert Europa var den 1. juli 1945.[1] Planen omhandlet et overraskelsesangrep gjort av opp mot 47 britiske og amerikanske divisjoner i Dresden og omegn, midt i den sovjetiske linjen.[1] Dette betydde at nesten halvparten av de rundt 100 divisjonene (2,5 millioner menn) som var tilgjengelig for det britiske, amerikanske, og kanadiske hovedkvarteret ville delta i angrepet.[3]

Planen ble vurdert til å være militært sett ugjennomførlig av den britiske stabssjefkomiteen grunnet de alliertes mindretall tre-mot-en i Europa og Midtøsten – hvor konflikten ble antatt å finne sted. Brorparten av offensive operasjoner ville bli utført av amerikanske og britiske styrker, samt polske styrker i vesten, og opp mot 100 000 tyske Wehrmacht-soldater. Enhver rask suksess ville alene være grunnet overraskelsesmomentet. Hvis en rask seier ikke kunne ble sikret før vinteren var det vurdert til at de allierte ville bli engasjert i en langvarig total krig. I en rapport fra den 22. mai 1945 ble en offensiv operasjon anslått til å være for «hasardiøs».

Defensive operasjoner[rediger | rediger kilde]

På Winston Churchills ordre den 10. juni 1945 ble en oppfølgingsrapport skrevet, og den omhandlet «de tiltak som trengs for å sikre De britiske øyers sikkerhet i en mulig krig med Russland i nær fremtid».[5] De forente staters styrker ble flyttet til Stillehavsteatret for den planlagte invasjonen av Japan, og Churchill var bekymret grunnet at denne reduksjonen i styrker plassert i Europa ville gi sovjeterne en sterk stilling for offensive handlinger. Rapporten konkluderte med at dersom USA fokuserte på Stillehavsteatret ville Storbritannias odds «bli fantasifulle».[6]

Den forente planleggingsstaben avslo Churchills tanke om å beholde brohoder på kontinentet, da det ikke ville ha en operativ fordel. Det ble tenkt at Storbritannia ville bruke dets luftvåpen og marine til å motstå, selv om trusselen fra store rakettangrep ble forutsett, og med ingen andre måter å motstå dette på enn gjennom forebyggende strategisk bombing.

Etterfølgende diskusjoner[rediger | rediger kilde]

Innen 1946 var spenninger og konflikter i utvikling mellom de alliertokkuperte og sovjetokkuperte områdene i Europa. Disse ble sett på som en mulig gnist som kunne antenne en større konflikt. Et område for konflikt var Julisk Venezia (en betegnelse for et område i Sørøst-Europa, i dag delt mellom Kroatia, Slovenia og Italia), og den 30. august 1946 ble uformelle diskusjoner ført mellom britiske og amerikanske stabssjefer angående hvordan en slik konflikt ville utarte, og den beste strategien for å føre en europeisk krig.[7] Igjen ble tanken om et brohode på kontinentet diskutert, med Dwight D. Eisenhower som foretrakk en tilbaketrekning til lavlandene, i stedet for Italia, grunnet deres nærhet til Storbritannia.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Reynolds, s. 250
  2. ^ Costigliola, s. 336
  3. ^ a b Gibbons, s. 158
  4. ^ Operation Unthinkable..., s. «1». Arkivert fra originalen 2010-11-16. Besøkt 25. september 2015. 
  5. ^ Operation Unthinkable..., s. «30 (Annex)». Arkivert fra originalen 2010-11-16. Besøkt 16. november 2010. 
  6. ^ Operation Unthinkable..., s. «24». Arkivert fra originalen 2010-11-16. Besøkt 12. mai 2015. 
  7. ^ Operation Unthinkable..., s. «35». Arkivert fra originalen 2010-11-16. Besøkt 16. november 2010. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker
Dokumenter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]