Operasjon Pastorius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rettssak mot nazi-spion
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Operasjon Pastorius var en mislykket tysk etterretningsplan for sabotasje inne i USA under andre verdenskrig. Operasjonen ble opprettet i juni 1942 for å rettes mot strategiske amerikanske økonomiske mål. Operasjonen fikk navn etter forslag fra admiral Wilhelm Canaris, sjef for det tyske Abwehr, og fikk navn etter Francis Daniel Pastorius, leder av den første organiserte bosettingen av tyskerne i Amerika.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, etterfulgt av Nazi-Tysklands krigserklæring mot USA fire dager senere[1] (og USAs krigserklæring mot Tyskland i) godkjente Hitler en plan om å sabotere den amerikanske krigsinndustrien, så vel som å foreta terrorangrep på sivile mål for å demoralisere sivilbefolkningen i USA.[2] oppdraget ble ledet av admiral Canaris, sjef for det tyske Abwehr. Canaris fortalte at under første verdenskrig organiserte han sabotasje av franske installasjoner i Marokko, og organiserte tyske agenter til å plante bomber i New Yorks våpenfabrikker, inkludert ødeleggelse av ammunisjonslagre på Black Tom Island. Han håpet at Operasjon Pastorius ville ha den samme type suksess som den han hadde i 1916.[3]

Agenter[rediger | rediger kilde]

Operasjon Pastorius rekrutterte åtte tyskere som hadde bodd i USA. To av dem, Ernst Burger og Herbert Haupthall var amerikanske statsborgere. De andre, George John Dasch, Edward John Kerling, Richard Quirin, Heinrich Harm Heinck, Hermann Otto Neubauer, og Werner Thiel, hadde arbeidet på ulike arbeidsplasser i USA. Alle åtte ble rekruttert i Abwehr's militære etterretningsorganisasjon og fikk tre uker med intensiv opplæring i sabotasje i den tyske overkommandos skole på en eiendom på Quenz innsjø i nærheten av Berlin, Tyskland. Agentene ble instruert i produksjon og bruk av eksplosiver, tennhetter, lunter og ulike former for mekaniske, kjemiske og elektriske forsinkelsesenheter. Mye tid ble brukt på å utvikle komplette bakgrunns historier om tiden i USA. De ble oppmuntret til å snakke engelsk, og å lese amerikanske aviser og magasiner, så ingen ville fatte mistanke om ble avhørt om deres tid USA.[4]

Oppgave[rediger | rediger kilde]

Amagansett Coast Guard station i Atlantic Avenue Beach i Amagansett, New York. Stasjonen ble flyttet i 1966 til en privat bolig for å beskytte den mot riving. I mai 2007 ble bygget flyttet tilbake til i nærheten den opprinnelige plassering.

Deres oppgave var å organisere sabotasjeangrep på amerikanske økonomiske mål:

Agentene ble også bedt om å spre en bølge av terror ved å plante eksplosiver på broer, jernbanestasjoner, ferskvannanlegg, jødisk-eide bedrifter og offentlige steder. De fikk falske fødselsattester, personnummer Social Security-kort, vernepliktsbok, nesten 175 000 dollar i amerikanske penger og førerkort. De ble satt ombord i to ubåter for å landsettes på USAs østkyst

Før oppdraget startet var det i fare for å bli kompromittert da George Dasch, leder av teamet, etterlot sensitive dokumenter på et tog, og en av agentene, sterkt beruset annonsert til gjestene på en bar i Paris at han var hemmelig agent.[6]

Natt til 12. juni 1942 kom den første ubåten til USA, U-202,[7] landet i Amagansett, New York om lag 115 km øst for New York på Long Island, i det som i dag er Atlantic Avenue Beach. Den fraktet, Dasch og tre andre sabotører (Burger, Quirin, og Henck). Laget kom i land iført tyske marineuniformer, slik at hvis de ble tatt, ville de bli klassifisert som krigsfanger snarere enn spioner.[8][9] De tok også med seg eksplosiver, lunter og tennhetter og begravde dem sammen med sine uniformer, tok på seg sivile klær for å begynne på en forventet toårig sabotasjeoppgave av amerikanske installasjoner knyttet til krigsindustrien.[10] Da Dasch ble oppdaget midt i sanddynene av John C. Cullen fra den amerikanske Kystvakten, grep Dasch Cullen i kragen og stappet 260 dollar i Cullen's hånd.[11] Cullen rapporterte dette møte til sin overordnede etter at han kom tilbake til stasjon. En væpnet kystvaktpatrulje returnerte til området. Tyskerne som nå var trette etter sin Atlanterhavstur var borte. De hadde tatt et Long Island Rail Road tog fra Amagansett stasjonen til Manhattan, New York City, hvor de sjekket inn og bodde på et hotell. Kystvakten oppdaget da tysk utstyr gravd ned på stranden og rapporterte dette til president Franklin D. Roosevelt og FBI. En massiv menneskejakt etter de tyske agenter ble gjennomført, men de visste ikke nøyaktig hvor tyskerne hadde tatt veien.

De andre fire medlemmer av det tyske teamet, ledet av Kerling landet uten problemer i Ponte Vedra Beach, Florida, sør for Jacksonville den 16. juni 1942. De kom med U-584, en annen ubåt.[12] Denne gruppen kom i land iført badedrakter, men hadde tyske marineluer. Etter å ha kommet på land kastet de sine luer, tok på seg sivile klær, og startet sin oppgave ved å gå ombord i et tog til Chicago, Illinois og Cincinnati, Ohio.[13]

De to lagene skulle møtes 4. juli på et hotell i Cincinnati for å koordinere sin sabotasjevirksomhet.[14]

Oppgaven forrådt[rediger | rediger kilde]

Dasch innså at oppdraget ville bli avslørt etter møtet med kystvakten. Han var overbevist om at han kunne bli avslørt av en av sine egne. Dagen etter landingen i Amagansett henvendte han til seg Burger, det mest oppvakte og disiplinerte medlem av teamet på hotellrommet de to mennene delte. Han gikk bort til vinduet og åpnet det bredt og sa: «Du og jeg kommer til å ta en prat» Dasch svarte: «Og hvis vi er uenige, er det bare en av oss som vil gå ut av døren—den andre vil havne ut av dette vinduet». Han sa åpenbart sannheten. Burger hadde ingen intensjon om å gjennomføre oppdraget. Han hatet nazistene og ønsket Burger på sin side og ville oppgi hele planen til FBI. Burger smilte. Etter å ha tilbrakt sytten måneder i en nazistisk konsentrasjonsleir var hans egne følelser om oppdraget mindre enn varmt. Han hadde også hatt planer om å forråde oppdraget. De ble enige om å overgi seg til USA umiddelbart.

Rystet, men ikke motløs, ba Dasch Burger til å bli værende, og holde et øye på den andre. Den 15. juni ringte Dasch til New York-kontoret av FBI fra en telefonkiosk på Manhattans Upper West Side, forklarte hvem han var, og ba om å formidle informasjon til FBI's direktør J. Edgar Hoover. Da FBI-agenten ville prøve å finne ut om han snakket med sn gal, hengte Dasch på røret. Fire dager senere tok han toget til Washington, D.C. og sjekket inn på Mayflower Hotel. Dasch gikk så til FBI's hovedkvarter med en koffert full av pengene og bad om å få snakke med direktør Hoover. Dasch gikk fra kontor til kontor, og til slutt fikk han møte assisterende dorektør D. M. Ladd, en agent som hadde ansvar for menneskejakten, fikk lov å oppholde fem minutter av hans tid. Dasch ble sint etter å ha gjentatt sin historie og avvist som en gal av mange agenter. Han ble til slutt overbevist om at FBI mistrodde ham og dumpet gruppens hele budsjett på 84 000 dollar på skrivebordet til assisterende direktør D. M. Ladd.[15] Nå ble han tatt på alvor og avhørt i flere timer.[16]. Foruten til Burger visste ingen av de andre tyske agentene at de ble forrådt. I løpet av de neste to ukene ble Burger og de seks andre arrestert.

Politiets bilder[rediger | rediger kilde]

  • George John Dasch
    George John Dasch
  • Ernst Peter Burger
    Ernst Peter Burger
  • Herbert Haupt
    Herbert Haupt
  • Heinrich Heinck
    Heinrich Heinck
  • John Kerling
    John Kerling
  • Herman Otto Neubauer
    Herman Otto Neubauer
  • Richard Quirin
    Richard Quirin
  • Werner Thiel
    Werner Thiel

Rettssak og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Av frykt for at en sivil domstol ville være for mild ustedte president Roosevelt Executive Order 2561 den 2. juli 1942 som opprettet en militærdomstol[17] for å reise tiltale mot tyskerne.[18] som opprettet en syv-manns militærdomstol. Tyskerne ble anklaget for følgende straffbare handlinger:

  • 1) Brudd på Krigsloven;
  • 2) Brudd på Artikkel 81, gi opplysninger til fienden;
  • 3) Brudd på Artikkel 82, drive spionasje og
  • 4) Konspirasjon for å begå lovbrudd påstått i de tre første punkter.

Rettssaken ble holdt i Assembly Hall 1 i femte etasje i Justisdepartementets bygning i Washington D.C. den 8. juli 1942.[19] Forsvarsadvokater for de anklagede var Lauson Stone og Kenneth Royall. De forsøkte å få saken prøvd i en sivil domstol, men ble avvist av USAs høyesterett i Ex parte Quirin, 317 USA 1 (1942), en sak som senere ble omtalt som en forløper for prøving av militære saker imot eventuelle ulovlige stridende mot USA

Rettssaken for de åtte tiltalte endte 1. august 1942. To dager senere ble alle ble funnet skyldig og dømt til døden. Roosevelt omgjorde Burger's dom til livsvarig i fengsel og Dasch til 30 år fordi han hadde gitt informasjon om de andre. De andre ble henrettet 8. august 1942 i den elektriske stol i tredje etasje i District of Columbia fengsel og gravlagt i en ukjent grav i Blue Plains-området i Anacostia i Washington.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Svikten i Operasjon Pastorius førte til at Hitler tok til motmæle mot Admiral Canaris og ingen flere forsøk ble gjort på sabotasje inne i USA i løpet av de resterende årene av krigen. Tyskerne sendte bare en gang senere agenter til USA med ubåter, i november 1944, som en del av Operasjon Elster landsatte en tysk ubåt, U-1230 to RSHA-spioner utenfor kysten av Maine for å samle etterretninger om Manhattanprosjektet og sabotere det, samt dusinvis av amerikanske amunisjondfabrikker. FBI tok begge agenter etter kort tid. Disse agentene fikk fengselsstraff stedet for dødsdom.[20]

I 1948 benådet president Harry S. Truman Dasch og Burger på betingelse av at de ble deportert til den amerikanske sonen i det okkuperte Berlin. De ble ikke ønsket velkommen tilbake i Tyskland, da de ble ansett som forrædere som hadde forårsaket sine kameraters død[21] Selv om de hadde blitt lovet benådning av Hoover i bytte for sitt samarbeid, døde begge menn uten noen gang å å få det. Dasch døde i 1992 i en alder av 89 år i Ludwigshafen, Tyskland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.history.com/this-day-in-history/germany-declares-war-on-the-united-states. 
  2. ^ Alex Abella, Scott Gordon (januar 2003). Shadow Enemies: Hitler's Secret Terrorist Plot Against the United States. The Lyons Press. s. 17. ISBN 1-5857-4722-X. ]
  3. ^ John Craig (2. februar 2004). Peculiar Liaisons in War, Espionage, and Terrorism of the Twentieth Century. Algora Publishing. s. 170. ISBN 0-8758-6331-0. 
  4. ^ Francis MacDonnell (2. november 1995). Insidious Foes: The Axis Fifth Column and the American Home Front. Oxford University Press. s. 131. ISBN 0-1950-9268-6. 
  5. ^ Horseshoe Curve, NRHS - Railfan's Guide to the Altoona Area Arkivert 11. januar 2006 hos Wayback Machine.(Requires Java 1.6 as of 1 January 2009]
  6. ^ Dobbs, Michael (februar 2004). Saboteurs: The Nazi Raid on America. Knopf. ISBN 978-0-375-41470-1. 
  7. ^ http://uboat.net/boats/u202.htm. 
  8. ^ Judicial Review for Enemy Fighters: The Court’s Fateful Turn in Ex parte Quirin, the Nazi Saboteur Case Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine.
  9. ^ Noah Feldman (8. november 2010). Scorpions: The Battles and Triumphs of FDR's Great Supreme Court Justices. Hachette Book Group USA. s. 186. ISBN 0-4465-8057-0. Besøkt 25. juli 2013. 
  10. ^ Federal Bureau of Investigation:George John Dasch and the Nazi Saboteurs, FBI Famous Cases
  11. ^ Elke Frenzel, Hitler's Unfulfilled Dream of a New York in Flames Der Spiegel 16 September 2010
  12. ^ http://uboat.net/boats/u584.htm. 
  13. ^ Kevin Dougherty (5. april 2011). «Hitler sent German U-boat carrying secret agents to terrorise New York during World War Two (but it got wedged off Long Island)». Daily Mail. Besøkt 26. juli 2013. 
  14. ^ Page 130, The Florida Historical Quarterly, Volume 49
  15. ^ Richard Goldstein (13. april 2010). Helluva Town: The Story of New York City During World War II. Free Press. s. 40. ISBN 1-4165-8996-1. 
  16. ^ Damn Interesting Operation Pastorius
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. august 2016. Besøkt 21. februar 2017. 
  18. ^ http://jacksonville.com/news/metro/2010-07-12/story/agents-picked-ponte-vedra-landing-point-1942. 
  19. ^ Joseph E. Persico (22. oktober 2002). Roosevelt's Secret War: FDR and World War II Espionage. Random House. s. 204. ISBN 0-3757-6126-8. 
  20. ^ Francis MacDonnell (2. november 1995). Insidious Foes: The Axis They Came to Blow Up America Column and the American Home Front. Oxford University Press. ISBN 0-1950-9268-6. 
  21. ^ «Shoot or hang themselves?» (15). 6. april 1998. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Operasjon_Pastorius&oldid=24083920»