Operaball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Romerske masker fra antikken (mosaikk)
Karneval i Venezia 1760. Maleri av Giovanni Domenico Tiepolo
Maskeball i Panthéon i London 1770.
Middelalderball på Eglinton slott, Skottland 1839

Operaball er en balltradisjon som eksisterer i Wien, Budapest, Praha, Oslo, med flere i karnevalstradisjonen, ofte med maskerade. Lignende balltilstelninger kalles også maskeball eller Wienerball etter Wienerkongressen i 1814. Et høydepunkt regnes i Biedermeier-perioden mellom 1814 og 1848. Pariserballene med mer inspirerte mange norske studenter på 1850-tallet til maskeradeball i Gamle Logen i Christiania, og Kunstnerforeningen laget sine karnevalsball ifra 1863.

Operaballet i Wien er det mest kjente av wienerballene.

Historiske forløpere til dagens maskeball[rediger | rediger kilde]

Ved de gamle grekernes festivaler til ære for Dionysus ble det festet i store masker. Dagens karnevaltradisjon har en mulig sammenheng med romerske saturnalia og bacchanaler. Ved den romerske festen Navigium Isidis, ble seilesesongen åpnet ved en maskeparade bak en "Carrus Navalis" (skipsvogn), som kan sammenlignes med karnevalsopptogene - og kan være et alternativt opphav til ordet karneval.

Maskeradeballene knyttes tradisjonelt til karnevalet i Venezia. Den eldste skriftlige kilde på karnevalet i Venezia er fra 1082, under dogen Vitale Falier som omtaler il carnevale venezia.Venezia hadde årlige feiringer av Vitale Michiel IIs seier over Ulrich II fra Tavern, patriark av Aquileia, i 1162. Ulrich ble tatt til fange men senere satt fri mot en årlig ofring av 12 brød, 12 griser og 1 okse. Det ble en årlig tradisjon å slakte 12 griser og en oksen på Markus-plassen siste dagen før fasten som kan være en forløper til senere karnevalsfeiring.

Eldste referanse til maskerade i Venezia er en lov fra mai 1268 angående maskerte menn som hadde kastet duft-egg (eggeskall fylt med rosevann) i Venezia. Maskeball ble store offentlige fester i renessansen i Italia (italiensk: maschera) på 1500-tallet med utviklede danser, spesielt populære i Venezia.

Fakkelballet: Ved et kostymeball (morisco) 28. januar 1393 kom kong Karl VI i Paris med fire hoffmenn utkledd som ville skogsmenn (temaet var Bal des sauvages). Kostymene kom for nære faklene, og danserne tok fyr – senere omtalt som «Bal des Ardents». Kongens bror fikk alvorlige brannskader og fem hoffmenn døde. Hendelsen kan ha inspirert novellen «Hop Frog» av Edgar Allan Poe.

Le Bal des Ardents (miniatyr, rundt 1450).

Hoffmaskerade (Masque) var omfattende tilstelninger med dans, kostymer og masker på hoffene i Europa i det 15. og 16. århundre og en direkte forløper til barokkopera.

1600- og 1700-tallet[rediger | rediger kilde]

  • Frem til puritanere stengte teatrene i England i 1642 var masque regnet som den høyeste kunstformen. Handlingen var ofte klassisk eller allegoriske tema, og etterpå ble tilskuerne invitert til å danse. Masque er idag kanskje det minst kjente av tidens kunstformer, da lite dokumentasjon har blitt overlevert, det er få tekster og musikken var ikke nedtegnet. Masque foranlediget fremveksten av engelsk opera. Se også ridotto
  • 1607 karnevalsunderholdningen Il Stiava av Francesca Caccini førte til at hun ble ansatt hos Medici-familien
  • 1615 Il ballo delle zigane av Francesca Caccini ble fremført på Pitti palasset
  • Mellom 1660 og 1780 var det populært med maskeball med tyrkiske kostymer i Paris – Mascarade Turque eller Turqueries.
  • 15. januar 1661 holdt overinspektør Fouquet et kjent kostymeball i sitt hotel Emery i Paris
  • i 1662 ble det holdt en Carrousel de Louvre foran Tuileriene, med Ludvig XIV kledd som romersk keiser med en solfigur i hånden
  • I maskeradetradisjonen danset Ludvig XIV i ballett på Versailles til musikk av Jean-Baptiste Lully.
  • Etterfølgeren til solkongen, Ludvig XV (1715–1737) av Frankrike, arrangerte helnatts maskeradeball i Paris
  • London:fra 1710 laget John James Heidegger maskeradeball ved Haymarket Theatre
  • 18. mars 1711 ble den franske kommandanten Francisco Duclerc myrdet av en maskeradegruppe i Qitanda gaten i Rio de Janeiro
  • Operaballet i Paris ble til ved en kongelig resolusjon den 31. desember 1715
  • Tiggeroperaen av John Bay fra 1728 beskriver dans i "fransk stil", som er en henvisning til en cotillon der "lavklasseborgere" imiterer moten til den velstående overklassen[1]
  • 1. august 1740 ble det holdt en Masque om Alfred den store i Cliveden, England. Til denne anledningen ble sangen Rule, Britannia! urfremført.
  • 1741-45 Christoph Gluck fremførte operaen Artesanse ved åpningen av karnevalet i Milano, og skrev en ny opera til hvert karneval de neste fire årene.
  • i februar 1748 holdt studentene ved det franske akademi i Roma et karnevalsopptog på mardi gras: «Caravane du Sultan à la Mecque», med ball på den franske ambassaden på kvelden.
  • 1750 skrev Gluck operaen Ezio til karnevalet i Prag
Maskerade i karnevalsopptoget i Roma 1748, maleri av Joseph-Marie Vien
Antrekk fra karnevalet i Roma 1748, Joseph-Marie Vien
  • i 1766 brakte franske dansemestre cotillon til London (etter 7-års krigen)
  • På 1770-tallet gikk Londonere på Teresa Cornelys maskerader i Carlisle House ved Soho Square, og senere på Pantheon.
  • «Masquerade dances» var populære i kolonitidens Amerika på 1700-tallet
  • Marie Antoinette elsket musikk og gikk incognito da hun tok på seg maske ved maskeradeball i Paris
  • I 1773 gjorde keiser Frans Josef II Wiener Hofburg tilgjengelig for borgerball
  • Sverige fikk ikke Operahus før 1782, før det holdt de til i Bollhuset
  • Redoutensaal i Wiener Hofsburg ble bygget i 1705 som Operahus og har huset mange maskeradeball «Redoutes».
  • På karnevalet 3. mars 1783, fremførte Mozart „Masquerade“ – et pantomimestykke med selvkomponert musikk – i pausen i Redoutensaal i Hofburg i Wien
  • 16. mars 1793 ble kong Gustav III skutt og drept på Operaball i Stockholm, hendelsen inspirerte Giuseppe Verdis Opera Et Maskeball og Eugene Scribes opera Gustav III.
  • Venezia ble del av Østerrike da Napoleon skrev Campo Formio avtalen 17. oktober 1797, og etter østerrikerne inntok byen 18. januar 1798 stanset karnevalsfeiringen i Venezia. Det ble arrangert noen private fester, men tradisjonen med karneval i Venezia ble først gjenopptatt i 1979
  • Etter den franske revolusjon ble det flere offentlige ball. I 1790 var det rundt 400 ball i Paris

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

  • Den store balltradisjonen i Wien blomstret fra slutten av 1700-tallet, og et høydepunkt var Wienerkongressen 1814–1815. Det var dengang store beslutninger ble tatt på ballsaler, ikke møtesaler. Det var flere danser enn politiske møter, «kongressen satt ikke, den danset» og diplomaten Prince de Linge sa: «Le congres danse, mais il ne marche pas.»
  • Johann Strauss d.e. (1804–49) og Josef Lenner (1801–1843) regnes som viktige grunnleggere av wienertradisjonen.
  • Ferdinand Denis skrev en opera basert på Entrudo (portugisisk for karneval) i 1816
  • Operaballene i Paris ble holdt i Operaen i rue de Richelieu 1794-1820
  • Operaen i Paris, rue de Richelieu, ble revet etter Karl Ferdinand, hertug av Berry (nevøen til Louis XVI) ble myrdet på vei ut av Operaen søndag 13. februar 1820, og resten av karnevalet mandag og tirsdag 14 og 15. februar ble avlyst.
  • Operaballet i Paris holdt til i Opéra le Peletier 1821-1874 og i Opéra Garnier 1875-1903. Det har ikke vært holdt operaball i Paris siden rundt 1920, da gulvet som ble lagt i salen var utslitt
  • Ved Paris-karnivalet i 1829 innførte Duchess de Berri (1798–1870) dansen galopp til ballsalene i Paris
  • Les trois Bals hadde premiere på karnevalet i Paris 6. februar 1839. Stykket, en komedie i tre akter av Jean-François-Alfred Bayard, er av interesse fordi det dokumenterer karnevalet i Paris på den tiden.
  • i 1840 holdt den italienske ambassadefruen et karnevalsball på Hotell Italia i Rio de Janeiro. De spilte vals, habanera, kvadrilje og schottische
  • i 1846 arrangerte skuespillerinnen Clara Delmastro et karnevalsball i São Januário teatret i Rio med masker og kostymer, som regnes som Brasils første private karnevalsball
  • revolusjonsåret 1848 førte til en nedgang i wienerballene,
  • Napoleon III møtte sin Eugenie på et ball i 1852, og bryllupet ble kunngjort på ballet i Tuileires 12. januar 1853. Paret brukte en formue på ballselskap
  • i 1854 ble a german cotillion (kotiljong) gjeninnført av Mr 88William Colford Schermerhorn]] i New York som et kostymeball med tema Louis XV.[2]
  • Da operahuset i Wien åpnet i 1854, erklærte keiser Franz Josef at Operahuset skulle benyttes til Opera, ballett og – å feire Operaball
  • i 1862 mottok Theater an der Wien en kongelig tillatelse til å arrangere ball igjen, mens i 1877 ga keiseren tillatelse til å arrangere soirée i operahuset i Wien.
  • i 1872 arrangerte Karl Schwender et ball i Wien for tiggerantrekk og filler, som kalles Lumpenball.
  • i 1873 skrev Johan Svendsen Norsk Kunstnerkarneval til et ball i Gamle Logen i regi av kunstnerforeningen. På ballet året etter ble Svendsens Festpolonaise urfremført.
  • Fin-de-siècle: i andre halvdel av 1800-tallet utviklet valsen seg under «valsekongen» Johann Strauss d.y. (1825–1899), med brødrene Josef Strauss (1827–1870) og Eduard Strauss (1835–1916) og Carl Michael Ziehrer.
  • 1875, 7. februar, var første Operaball i Opera Garnier som hadde åpnet måneden før, med 8000 deltagere.
  • i 1880, 8. januar, inviterte prins Alexander von Battenberg til det første Wienerballet i Sofia i Bulgaria
  • 1887, komponisten og legen Alexander Borodin døde ved midnatt natt til 28. februar 1887 på et kostymeball i Russland, 53 år gammel.

Operaball i Oslo på 1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Under store deler av 1800-tallet fantes både karneval og maskeball i Christiania. Maskerader var kommet riktig på moten i Christiania i 1850-årene; i februar-mars lokket avisenes avertissementer med stadig nye maskeball. Men det ble studentenes og kunstnernes karneval som kom til å bli de store begivenheter, og de konkurrerte sterkt om rangen.[5] Hvordan et karneval ble arrangert, får man et bilde av i et brev fra Sofie Aars (senere fru Aubert) til sin mor, fra Christiania i 1859: Først reiste hun ut til noen venner og ble malt og på alle måter forvandlet til en gammel trollkjerring, så dro hun på karneval:

SitatDa vi kom ind i Salen reed Heroldene netop ud og det var med Nød at jeg undgik et Spark af disse vældige Dyre, der gjorde de tusing Spring og Manøver. Og saa begav vi oss da paa Vandring ud i Salen, vhord der hersked den mest broged Vrimmel af alle muelige Dragter - Dominoer, Natten Dronninger, Gefions Skjoldmøer, Bondepiger fra alle Verdens Riger, Matroser i Overflod og alle muelige Slags Folk; men ikke en eneste gammel, rynket stygs Stakkel lik mig. Maaske var det Aarsagen til den stormende Lykke jeg gjorde.... Vi ventede og ventede på Lancersen, som skulde være det første Optog; men det varede baade vel og længe inden det høie Hof lod sig tilsyne. Endelig gav Trompeterstød og Fanfarrer tilkjende at det høitdelige Tog nærmede sig - Snorer blev spændt utd for at gjøre Plads og jeg fik Tag i en, saa jeg stod lige ved. Musiken spilte op truelig sagte og høitdelig og det var virkelig et imponedrende Skue da disse sexten Par i de prægtigste Dragter af Fløiel og Silke, funklende af Diamanter og med øie vaiende Fjære, sagtelig svævedi ind og under de dbeste omlimetner indtog sine Pladse.Sitat

Efter opptoget gikk de så ned og så «en taalelig moersom Comedie og hørte en taalelig moersom Opera». Det var lagt et veldig arbeide i dette studenterkarneval. Senere kom også kunstnerne med sitt kunstnerkarneval og de hadde i sine rekker både aktører og skribenter, sangere og musikere, og ikke minst: dekoratører.

Kunstnerkarneval[rediger | rediger kilde]

Det første kunstnerkarneval fant sted i Logen den 26. februar 1863. I 1873 hadde Johan Svendsen komponert sin Festpolonese (Op.12), som ble urfremført i 1874, da han var formann i Kunstnerforeningen. Mentz Schulerud skriver: «Mens 1870-årene hadde elsket å forkle seg til maskeball, krevde 80-årene at man skulle kaste masken. Nakne bacchanter kom frem fra skogbrynet og skremte både nymfer og andre, dog nymfene minst.».[6]

Det årlige kunstnerkarnevalet ble i årene fra 1905 holdt i RokokkosalenGrand Hotel. Før hadde det vært ulike steder, som Losjens store sal og Dramatikken (Centralteateret). Glanstida for karnevalet var før første verdenskrig. I 1914 var det hele 1 200 deltagere på karnevalet. I 1919 fortsatte karnevalene, og mens kunstnerforeningen holdt møter på studentersamfundet var det karneval på Grand. Karnevalet i 1931 var på Bristol, og i 1932 var det tilbake på Grand med tema "Kongressen danser". Men i den nye krisetid på 30-tallet slukner karnevalsgleden. Danseskolene holdt ofte avslutningsball på Grand. Det var veldedighetsball og Balselskabet Foreningen hadde i mange år avslutningsballet sitt her, men det var stillstand i 1940-45 og færre ball. Selskabet ble besluttet oppløst i 1956. Rokokkosalen ble totalskadet i en storbrann på Grand Hotel i 1957.

Ballselskabet Foreningen[rediger | rediger kilde]

Rococcosalen på Grand Hotel åpnet i 1894.

9. desember 1905 skrev den første svenske ministeren i Norge, Ernst Günther at han tok inn på Grand Hotel. Samme aften ble han buden på ballet til ballselskabet Foreningen: det første ballet til kong Haakon VII i Christiania.

SitatPå denna bal dansades ännu icke de nu moderna danserna utan gamaldags vals, polka, fransäs og til och med lancier. Jag hade redan då upphört att dansa, men då jag blev anmodad att i en lancierkvadrilj dansa vis-a-vis konungen och drottningen, ansåg jag mig icke kunna vägra att efterkomma denna anmodan, ehuru jag var medveten om min okunnighet om turerna. Lyckligtvis fick jag tilfälle att uppbjuda en dam – den lika vackra som älskvärda fru Dorothea Løvenskiold – som välvilligt förklarade att hon nog skulle sörja för min instruksjon om turerna. Redan i början av dansen visade det sig emellertid att icke heller kungen och drottningen kunde turerna, varför kvadriljen ofta ”gick sönder”, men kungen förstod att ta situasjonen humoristisk, så att vi dansade i alla fall och hade mycket rolig, och vår munterhet spred sig också til de åskådare, som samlat sig omkring för att åtse den kungliga kvadriljen. Kungen deltog med liv och lust i dansen, och jag kunde icke underlåta att i hans hurtiga maner se en viss likhet med hans morfar Carl XV.Sitat

Tidligere ordfører i Oslo og Grand-patriot Rolf Stranger fortalte fra sine unge år tidlig på 1900-tallet:

SitatMen Rococcosalen, det var naturligvis det gjeveste – å få komme på avslutningsball der! Som kavaler!

Når danselærer Engh og hans danskfødte hustru født Glückstad holdt avslutningsball i Rococcosalen trengtes det kavalerer – og jeg var en av dem. Han, i sin elegante fløyelsjakke, hun i sin staselige kjole, førte opp – i polonaisen. Og siden var det først og fremst vals, naturligvis, enkevalsen. Det var jo Enke-feber i den tid da Ingolf Schanches Danilo på Nationaltheateret slet ut den ene enke efter den annen …”

Turdanser? ”Naturligvis, francaise, og lancier, vi figurerte og så over mot vår vis-a-vis. Og så var det da polka og mazurka og rheinlender og pas de quatre. Og det nyeste nye: ”Washington Post”. Siden kom enda nyere – one-step, det var så amerikansk og radikalt moderne at mange mødre og fedre syntes det var rent for galt. Men siden kom two-step og Boston og den synkoperte cake-walk i 2/4 takt og ragtime og jazz og jeg vet ikke hva – og på toppen av det hele kom Per Krogh og hans søster Nana og Jean Heiberg og Lucy Vidil hjem fra Paris med tango’en like før verdenskrigen –”

"Per Krohg og Lucy Vidil danset tango på Bokken Lassons Chat Noir i 1913-14, og tangofeberen gikk over byen og landet; i pressen ble det livlig diskutert om ikke dette egentlig var en direkte usedelig dans. Per og Nana Krohg danset også cake-walk som oppvisning på Grands kunstnerkarneval – det var nesten like stor sensasjon som tango. Dansegleden – dansegalskapen! sa byens rystede fedre og tanter – utfoldet seg ingensteds så frigjort som på Speilen og især i Rococcosalen, på kunstrernes karneval, på baller og i de store selskaper."

"Veldedighetsball var den gang ennå et begrep – det mest kjente var Petra Sands soireer til inntekt for hennes barnehjem. Da møttes byens kjentfolk i Rococcosalen til det første foreningsball. Der gikk det altsammen meget stilfullt og verdig for seg, og de nye løsslupne danser, som den farlig sanselige tango, hadde ikke trengt seg inn her, hvor major Damm førte en streng kommando. Ikke ennå."

"Men den mest celebre og mest eksklusive årlige begivenhet var naturlivis avslutningsballet i ”Balselsakabet Foreningen” , som hadde vårt unge kongepar som sine høye beskyttere. Så sant de kunne, var både kong Håkon og dronning Maud til stede, og dronning Maud åpnet alltid ballet ved å lede polonaisen. Ballselskapet var så fornemt og eksklusivt at det ikke nyttet å søke om medlemskap – man kunne bare håpe på den skjebnens og styrets gunst som bestod i at man en vakker dag fikk en diskret henvendelse om at man kunne bli medlem, om man ønsket det. For en ung mann som Rolf Stranger var det en virkelig stor stund, da den dag opprant, og en enda større stund naturligvis når man siden kunne tre inn i Rococcosalen til det første foreningsball. Der gikk det altsammen meget stilfullt og verdig for seg, og de nye løsslopne danser, som den farlig sanselige tango, hadde ikke trengt seg inn her heller.
Sitat

Selskabet av den 28.dec 1838[rediger | rediger kilde]

Det første danseselskapet i Gamle Logen ble dannet 28.december 1838. I 1841 fortsatte foreningen som Balselskabet Foreningen. De hadde dansetilstelninger i lille sal flere år før store sal stod ferdig (i 1844). Danseselskapet er udødeliggjort ved Henrik Wergeland sitt skuespill "selskapet Kringla".[7],

I 1860 skriver Yngvar Nielsen " Fire Gange hver Vinter kom dertil endnu balselskabet Foreningens Fester. Der maatte man være med for at kunne henregnes til den selskabelige Kreds. Foreningen var Kringla og havde overlevet Wergelands Dage. Sjælen i dens Ledelse var Ceremonimester Harald Holst, Universitetssekretærens høitidelige og formelle Broder. Disse Baller gaves i Frimurerlogens lille Sal og var altid meget pene. Kong Carl kom der gjerne, naar han var i Byen"[8] Balselskabet Foreningen fortsatte med ball, men nedgangstidene begynte etter første verdenskrig, ballene ble mindre hyppige og det var ingen aktivitet under krigen. Balselskabets styre vedtok å oppløse selskapet i 1956.

Wiener Operaball og videre[rediger | rediger kilde]

Første ball i Staatsoper i Wien var 12. desember 1877.[9][10] Etter første verdenskrig tok den unge republikken Østerrike overraskende fort opp de keiserlige balltradisjonene og arrangerte republikkens første operaball 21. januar 1921, kalt Redoutes. Fra 1935[11] ble det første offisielle Operaballet i Wien arrangert. Stolene tas bort fra orkesterplass og det legges dansegulv fra scenen og ut i salen. Det er 5000 deltagere.

Wiener Musikverein eier sitt eget konserthus med samme navn. Det åpnet i 1870 og huser Wiener Konsertverein sitt årlige ball der alle salene i bruk. Idag er det over 400 formelle ball i Wien hvert år (sesongen fra 11. november til feitetirsdag før askeonsdag, med fastelavenshelgen som høydepunkt). I 2010 fikk Wien sin balltradisjon formell registrering i UNESCOS verdensarvliste[12]

Maskerade[rediger | rediger kilde]

Bruken av masker (fra latin masca – spøkelse) har vært et kjennetegn på karneval og operaball. Tradisjonelt var det tillatt å gå med masker mellom Sankt Stefandagen, 26. desember, og frem til fasten (midnatt på feite-tirsdag før askeonsdag). Masken tilslørte ansiktet, bæreren ble anonym og sosiale forskjeller ble utvisket. Selve masken bærer en personlighet, mange former har egennavn, også kjent fra commedia del'arte tradisjonen. Bruken av masker ble regulert i Venezia, det har vært ulike forordninger siden 1200-tallet (første skiftlige kilde er fra 1268).

  • Et bemerkelsesverdig maskeradeball,[13] Le Bal oriental, ble holdt med 1200 gjester i Palazzo Labia i Venezia den 3. september 1951, med Carlos de Beistegui som vert – også kalt «Le Bal de Siècle».
Venezia carnevale 13.jpg

Betegnelser[rediger | rediger kilde]

  • På Island kalles fastelaven for maskadagur
  • I Sør-Tyskland og østerrike kalles maskeradeball for redoutes (it.ridotto)
  • På portugisisk (som i Brasil) kalles karneval også for Entrudo
  • I Sveits, Tyskland (Hessen, OberLausitz), vestlige Østerrike og Liechtestein kalles karnevalstiden for Fastnacht eller Fasching (Bayern). Begrepet fünftes Jahreszeit, den femte årstid brukes også.
  • Et kostymeball med slitte klær (tiggere) kalles Lumpenball, mens en kostymefest kalles Gschnas i Østerrike

Noen kjente ball[rediger | rediger kilde]

Komposisjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Penguin Classics, John Gay, The Beggar's Opera, Ed. Loughrey & Treadwell 1986, p 74.
  2. ^ Lloyd R. Morris, Incredible New York: Life and Low Life of Last Hundred Years 1979:17-19.
  3. ^ Bibliothèque pour rire, Le bal Musard, par Louis Huart, avec 60 vignettes de Cham, Paris 1850.
  4. ^ Gravure extraite de La Semaine illustrée, 24 février 1860, page 312.
  5. ^ Wallem, F.: Det Norske studentersamfund gjennom hundrede år 1813-1913, Aschehoug 1916
  6. ^ Norsk Kunstnerliv* Mentz Schulerud Cappelen 1960
  7. ^ Henrik Wergeland (1839). Selskabet "Kringla" (norsk). Christiania. 
  8. ^ Yngvar Nielsen (1910). «Nokre klipp frå boka "En Christianiensers erindringer fra 1850- og 60-aarene"». Besøkt 24. desember 2011. 
  9. ^ 1877
  10. ^ Hofopern Soirée
  11. ^ http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&aid=nfp&datum=19350127&seite=09
  12. ^ Unesco Arkivert 21. september 2011 hos Wayback Machine.
  13. ^ Le Bal Oriental 1951
  14. ^ http://www.bonbonball.at
  15. ^ Handlingen i denne operaen er lagt til karnevalet i Paris. I scenen Largo al quadrupede høres koret som synger le cortège du Bœuf Gras. Originalteksten på italiensk finnes i artikkelen Promenade du Bœuf Gras au Carnaval de Paris, section Le Bœuf Gras au XIXe siècle.
  16. ^ Nils Grinde "Halfdan Kjerulf. Nordmann og europeer. En komponist og hans tid", Musikk husets forlag Oslo 2003
  17. ^ CD Oslo Filharmoniske orkester Simax PSC 1233 Kulturspeilet

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Balsdon. J. P. V. D. (2002): Life and Leisure in Ancient Rome, Phoenix Press, ss. 124-125
  • Felix Czeike. Ball at Court , Vienna Historical Encyclopedia, Volume I. Publishing & Kremayr Scheriau, Vienna 1992. P. 237 ISBN 3-218-00543-4
  • Princess Nora Fugger. The glory of the imperial era . Amalthea Verlag, Wien, 1989. P. 175 ISBN 3850021327
  • André Warnod, Les bals de Paris, Paris, Crès & Cie, 1922
  • François Gasnault, Les bals publics à Paris de 1830 à 1870 (thèse de l'École nationale des chartes), 1980, 4 volumes et 1 album. Publication : Guinguettes et lorettes : bals publics et danse sociale à Paris entre 1830 et 1870, Paris, Aubier, 1986 (ISBN 2-7007-2206-X)
  • Jean-Louis de Faucigny-Lucinge Legendary Parties, Vendome Press 1987
  • Maria Chiabò, Federico Doglio (a cura di), Il Carnevale: dalla tradizione arcaica alla traduzione colta del Rinascimento, convegno di studi, Roma 31 maggio/4 giugno 1989, Centro studi sul teatro medievale e rinascimentale, Union Printing Editrice, 1990
  • Alessandro Ademollo, Il carnevale di Roma nei secoli XVII e XVIII.: Appunti storici con note e documenti, A. Sommaruga, 1883
  • Fulvio Roiter: Karneval. Maskenspiele in Venedig, Schroll, Wien 1991, ISBN 3-7031-0669-7

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]