Om morgenen den 25. februar 1848
| Om morgenen den 25. februar 1848 | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Rune Christiansen | ||
| Utgitt | 2002 | ||
| Forlag | Oktober forlag | ||
| ISBN 978-82-495-0118-2 | |||
Om morgenen den 25. februar 1848 er ei samling «essays og notater» av Rune Christiansen, utkommet på Oktober i 2002. Samlinga består av i alt 34 tekster over 110 sider; de fleste tekstene er følgelig korte, noen kan rubriseres som essay, andre må heller kalles fragmenter. Dikt eller prosadikt forekommer også. De fleste tekstene er opptrykk eller omarbeidde versjoner av tekster som tidligere har vært publisert i ulike antologier og tidsskrifter i perioden 1994 til 2002.
Åpningsessayet «I min tid» viser hvordan det for forfatteren ikke eksisterer noen samtid; den som befinner seg i litteraturen lever i mange ulike tidsaldre på en gang. Christiansen framsetter det paradokset at den forfatteren som ønsker oppmerksomhet i sin tabloide samtid og være synlig i nyhetsbildet, er dømt til å forlate litteraturen.
«På jorden» inneholder deler av en poetikk, der Christiansen drøfter erindringens og minnets betydning for den poetiske praksisen. Her bruker han eksempler fra de to franske poetene James Sacré og Claude Royet-Journoud. Også «Uvirkelighet i begge tilfeller» er et essay om poesi – Stéphane Mallarmés For en grav til Anatole.
I «Ingens psykoanalyse» hyller han den engelske dramatikeren og nobelprisvinneren Harold Pinter, og forsøker å sette ord på hva som gir stykkene hans «en så ubønnhørlig og urovekkende kraft».
«Noe av noe mer» er et kort essay om Kjell Askildsens to novellesamlinger Et stort øde landskap og Hundene i Tessaloniki. «Shane og jeg» oppgis å være notater under arbeidet med Motormelkeveien (diktsamling fra 1995). Her slår han til lyd for dikt som tar utgangspunkt i det konkrete bildet, og tar avstand fra en abstraherende poesi.
«Kubricks vei» er en omtale og vurdering av den engelske filmskaperen Stanley Kubricks produksjon. Christensen holder Paths of Glory fra 1957 for å være Kubricks beste; i motsetning til i de ekstremt estetiserende seinere filmene som han er mest kjent for, viser han her et sant engasjement.
I «To steder, ett sted» sammenlikner han den argentinske forfatteren Julio Cortázars novellekunst med Michelangelo Antonionis film Blow-Up, som bygger på en Cortázar-novelle. Han mener at de begge lar en indre og en ytre virkelighet flyte over i hverandre, og at det er den ytre som kommer i drift når de ikke kan forenes.
«I farvellet» og «Alt samtidig alle steder» handler om to romanforfattere som Christiansen setter høyt – henholdsvis Marguerite Duras og J.M.G. Le Clézio.
Tittelen på denne essaysamlinga er et sitat fra Gustave Flauberts roman Bouvard og Pécuchet.