Ole Lånke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ole Lånke
Født14. juni 1760
Lånke i Nord-Trøndelag
Død10. april 1844 (83 år)
Lånke i Nord-Trøndelag
Yrke Gårdbruker
NasjonalitetNorge
Stortingsrepresentant
1821–1823
ValgkretsNordre Trondhjems amt

Ole Olsen Lånke (født 14. juni 1760 i Lånke i Nord-Trøndelag, død 10. april 1844) var en norsk gårdbruker og politiker.

Han ble født på gården Søndre Geving i Lånke sogn i Stjørdal som sønn av gårdbruker Ole Olsen Geving (Slungård) og Berit Hemmigsdatter Bye. Etter at faren døde i 1775, giftet moren seg på nytt med Nils Hjelseng, som drev gården videre. Ole Lånke fikk skjøte på gården av stefaren i 1793 og solgte den til svogeren i 1799.[1] Han giftet seg i 1799 med Marit Bersvendsdatter, enke på gården Store Lånke, som Ole Lånke bygslet inntil han fikk skjøte på den i 1838. Hennes datter fra første ekteskap var gift med eidsvollsmann og stortingsmann Petter Johnsen Ertzgaard fra Stjørdal. Ole og Marit Lånke fikk to sønner; den ene vokste opp, men døde tidlig og etterlot seg hustru og små barn. Ved siden av gårdsdriften var Ole Lånke snekker og glassmester.[2]

Lånke påtok seg en rekke tillitsverv i hjembygda. Han var innvalgt på Stortinget fra Nordre Trondhjems amt 1821–1823, og satt i fem stortingskomiteer. Han hadde imidlertid forfall til Stortinget i 1822 på grunn av sykdom, og sorenskriver Peder Klykken møtte som suppleant.[2][3]

Lånke var en flittig brevskriver og dikter.[2] Han bidro med sin kunnskap om selbudialekten til John Neergaards agitasjonsskrift Ola-boka fra 1830.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]