Olav Sletto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Olav Sletto
Født21. juni 1886[1]Rediger på Wikidata
HolRediger på Wikidata
Død24. okt. 1963Rediger på Wikidata (77 år)
Beskjeftigelse SkribentRediger på Wikidata
Barn Eva SlettoRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Olav Sletto (født 1886 i Hol, død 1963) var en norsk forfatter, lærer og folkehøgskolestyrer. Han gav ut mellom 40 og 50 bøker, og var dertil svært aktiv som foredragsholder.

Liv[rediger | rediger kilde]

Olav Slettos mor var Anne Jensdotter Sletto (1867–1946). Hun var 19 år gammel og ugift da dikteren ble født. Ifølge et seiglivet rykte skulle faren være Bjørnstjerne Bjørnson, men dette er blitt avvist av lokalhistorikere.[2] Eva Amhjell har skrevet boken Anne Sletto - et kvinneportrett om Olav Slettos mor.[3]

Han vokste opp hos besteforeldrene på Sletto i Hol i Hallingdal, en gård som ligger høyt oppi lia med utsyn mot Hallingskarvet og Sangenuten. Selv har han gitt uttrykk for at disse storslåtte omgivelsene hadde mye å si for hans utvikling som dikter. Som smågutt var han gjerne gjetergutt.[4]

Etter hvert ble det folkehøgskole på Voss 190203 fulgt av lærerskole på Notodden. Etter lærerskolen hadde han et stipendopphold i Tyskland og Danmark. I København møtte han bl.a. Georg Brandes. Han livnærte han seg ved forskjellige lærerjobber kombinert med foredragsreiser, og i 1911 giftet han seg med Karin Bryde fra Sandefjord. De ble bl.a. foreldre til skuespillerinnen Eva Sletto.

I 1917 ble han lærer ved Buskerud FolkehøgskoleFiskum. I 1923 ble han skolestyrer ved Romerike FolkehøgskoleÅrnes, en stilling han hadde inntil skolen ble okkupert av tyske soldater under andre verdenskrig.

I 1941 fikk Sletto slag, og fra 1944 fikk han invalidepensjon. Han ble innvilliget Statens kunstnerlønn under krigen, og igjen i 1960.

Fra 1946 til han døde var han bosatt på Geilo.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Sletto debuterte i 1908 med romanen Dei gamle, «en fin og stillferdig skildring av den trygge ro i det gamle bondesamfunnet». Men sine betydeligste ting skrev han etter 1930.[5] Han huskes særlig for sin mytologiske syklus om Loke (191518), sine historiske romaner fra kirkehistorien (192024) og den historiske romansyklusen Soga om Røgnaldfolket (194346). Per-bøkene (1939–42) og Olver-syklusen (195456) er delvis selvbiografiske.

Perbøkene[rediger | rediger kilde]

Olav Sletto var godt inne i folketradisjonene og spilte selv litt hardingfele. Han skal ha spilt svært musikalsk, men syntes ikke han kunne bruke tid på å utvikle seg som spelemann. Hovedpersonen i de såkalte Per-bøkene er imidlertid spelemann. Her skildres bl.a. dans, spel og spelemannsopplæring med bakgrunn i førstehånds kjennskap til emnet. Per-bøkene er især verdsatt for sine barneskildringer.

Gildet og Broder Hans[rediger | rediger kilde]

I 1932, hundre år etter Bjørnsons fødsel i 1832, kom boka Gildet. Forbildet er tydeligvis Platons Symposion (Gjestebudet). Fire karer stifter en slags klubb som de kaller Klunken. De fire gir seg selv greske navn, og boka handler om et gjestebud der temaet er Bjørnstjerne Bjørnson. Alle har forberedt seg til samværet, og Bjørnson blir belyst fra ulike synsvinkler. Boka gir i sum et interessant bilde av Bjørnsons innsats med vekt på ætt og arv og sentrale emner i hans diktning, bl.a. hvordan kristendommen er behandlet i diktningen. Dramaet Over Evne 1 får en innsiktsfull tolkning. Det er ikke kristendommen i seg selv som er over evne, men den edle presten Sang som fristes til å overstige de grenser som er satt for menneskene. Over Evne 1 leses altså som en tilnærmet klassisk hybristragedie. Bjørnsons kristendomssyn, slik det framstilles i boka, synes til slutt å falle sammen med budskapet i Bård skolemesters vise i En glad Gut (1860): «Elsk din næste, du kristen sjel». I resonnementet trekkes også den sene boka Paa Guds veje (1889) inn.

En av de fire forteller om en audiens hos den aldrende Bjørnson i 1908. Skildringen bygger på et autentisk møte mellom Bjørnson og Sletto.

Gildet lar det framgå at Bjørnson var bundet til rullestol, og at han må ha snakket mye om fransk diktning, bl.a. om Victor Hugo. Han var tindrende klar, og framstilles bl.a. slik:

«Lippone er faste. Underlippa jamvel tung. Men det er noko kjenslefylt og levande over munnen som talar. Røysti er klaar og formar ordi vent. Kvart ord blir sendt ut av ei vidunderleg hag tunge. Naar ordi lyder i romet, er det som dei er nye og brukte for aller fyrste gongen.».[6]

Samtalen kommer inn på en prest som offentlig har beskyldt Bjørnson for å hate kristendommen. Dette har åpenbart gjort den gamle vondt, og følgende ord lyder fra Bjørnsons munn:

«Hvordan skulde jeg hate Kristi Kjærlighets-evangelium – jeg – som selv ikke hadde stort annet å bære ut i alt jeg skrev?»[7]

I 1948 kom dokumentarromanen Broder Hans. Hovedpersonen er Hans Nielsen Hauge, som framstilles med god kjennskap til Hauges liv og virke, og med særlig vekt på hans tilknytning til Hallingdal.

Fantasy[rediger | rediger kilde]

Han er også blitt nevnt som en «glemt» norsk fantasy-forfatter.[8][9]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Dei gamle – (1908)
  • Sanddal – (1910)
  • Smaaord – (1912)
  • Tenaren – (1913)
  • Um Tyskland – (1914)
  • Loke-verket (1915–1918):
    • Loke
    • Domen
    • Millom eldar
    • Skyming
  • Dagning – (1920)
  • Geisli – (1920)
  • Stefanus – (1921)
  • Porten – (1922)
  • Signum Christi – (1923)
  • Fatum – (1924).
  • Elveland (1924)
  • Ambrosius-trilogien:
  • Uppetter glasberget – (1929)
  • Glør – (1930)
  • Dagrit – (1931)
  • Gildet (1932)
  • Odel – tre skuespill Gamle Vehall, Skrinet, Flaum (1934)
  • Domhuset – mysteriespel (1936)
  • Per-bøkene:
    • Per Spegil – (1939)
    • Per Sjøl – (1940)
    • Per Stavlang – (1941)
  • Per Spelmann – (1942)
  • Soga um Røgnaldfolket:
    • Under Solhov – (1943)
    • Ættbunden – (1944)
    • Jordfast – (1946)
  • Fyrste Glimt – (1949)
  • Broder Hans – (1948)
  • Skrinet skal opnast um hundre år – (1951)
  • Olver-bøkene:
    • Boki um Olver – (1954)
    • På høgt berg – (1956)
    • Upp bakke og ned dal – (1957)
    • Under Helgafjell – (1958)
    • Då tedde ei eldborg – (1961).
    • På Alderstun – (1963)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Olav_Sletto[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Bjørnson bodde i Paris på det aktuelle tidspunkt og kan derfor umulig være faren. Et annet rykte går ut på at det skulle være Bjørnsons sønn, Erling, som var faren. Den som er innskrevet som far, er landarbeider Johannes Kristianson Lundeby (1862–1900) fra Vestfold. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. mai 2008. Besøkt 25. mai 2008.  Olav Sletto-selskapet – Kåre Olav Solhjell: «Olav Sletto, ein gåtefull diktar»]
  3. ^ Eva Beate Strømsted: Den store historien om de små. Artikkel i Tønsbergs Blad Pluss 22. august 2015 side 2-5
  4. ^ Jf. Ei bok om Olav Sletto av Johs A. Dahle
  5. ^ Beyer og Beyer 1978, Norsk litteraturhistorie s. 359
  6. ^ Sletto 1932, Gildet s. 38
  7. ^ Sletto 1932,Gildet s. 41.
  8. ^ Agnes Bøttcher: Fantasy, litteratur og den norske virkeligheten i Vinduet (2003) Arkivert 11. februar 2007 hos Wayback Machine.
  9. ^ Øyvind Myhre: Magiske verdener : fantasi-litteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams, Cappelen, 1979 (s. 115). Myhre karakteriserer romanen Skrinet skal opnast um hundre år (1951) som «reinhøvlet Swords & Sorcery».

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]