Olav Ansgar Larssen

Olav Ansgar Larssen
O.A. Larssen (1945)
Født		30. des. 1897 Sandnes
Død		19. apr. 1967 (69 år) Bergen
Beskjeftigelse		Kunstmaler
Utdannet ved		Statens håndverks- og kunstindustriskole
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Sandnes
Olav Ansgar Larssen på Commons

Olav Ansgar Larssen (1897–1967) var en norsk maler. Han signerte maleriene sine med «Ansgar Larssen» eller «OAL».

Han var født på Sandnes i Rogaland og vokste opp der, men bodde lange perioder i Bergen, der han døde i 1967. Hans produksjon omfatter oljemalerier, freskobilder og glassmalerier.

Allerede fra han debuterte i 1923 fikk han gode kritikker av kunsthistorikere, og han ble en anerkjent maler på Vestlandet. Til tross for anerkjennelse og ros ble han ikke omtalt i oversikter over gode, norske malere, og blir det fortsatt ikke. Han omtales som «bergensmaler» eller «vestlandsmaler». Det samme gjelder de fleste andre kunstnerne på Vestlandet i hans tid. De dominerende kunstnere og kunstmiljøer i hovedstaden mente at Larssen og deres andre kolleger på Vestlandet var for påvirket av sin franske læremester André Lhôte og hang igjen i et foreldet syn på bildeoppbygging og fargebruk.

På 2000-tallet ble Larssen og de andre vestlandskunstnernes kunst og utvikling sett på som typisk for det som skjedde i Norge, ikke bare på Vestlandet, i 1920-årene.

Livsløp

Olav Ansgar Larssen ble født på Sandnes og vokste opp der som eneste barn av sin ugifte mor, Sina Oliane Idland (født 1854). I kirkeboken fra 1897, der hans fødsel og dåp er innført, står både mors og fars navn oppført, hun som tjenestepike, og faren Carl Ludvig Larsen som murer. Begge foreldrene var registrert som ugift og begge bodde på Sandnes, men ikke sammen.

Olav Ansgar møtte aldri sin far, men folketellingen for år 1910 viser at han da, 13 år gammel, hadde begynt å bruke farens etternavn, men skrevet med to s-er: Larssen.

I folketellingen for Sandnes for år 1900 står Stina Idlands yrke oppgitt som «husgjerningen», det vil si det ubetalte husarbeidet i samme bygård som hennes mor hadde «privat hotel». Når det under Sinas yrke i folketellingene for årene 1910 og 1920 står «privat understøttelse», er det fordi hun fortsatt ikke hadde betalt arbeid. Olav Ansgars velhavende morbror, forretningsmannen Ole Idland, sørget for at han og hans mor aldri led noen nød.

Kunstnerens mor. Malt da han var 15 år

Larssen syslet en del med tegning og maling i oppveksten hjemme på Sandnes. Som ung gikk han i malerlære hos malermester Magnus Nygaard, samtidig med at han gikk på teknisk kveldskole i Stavanger, der det blant annet ble undervist i tegning.

Han bodde i Bergen i nesten 40 år fra 1920-årene og regnes ofte som «bergenskunstner», selv om han i perioder bodde i Sandnes. Han døde i Bergen, men er begravet på Sandnes gamle kirkegård, i samme grav som sin mor og mormor.

Kunstutdannelse

Larssen fikk sin grunnleggende, formelle kunstutdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo, der han ble opptatt 19 år gammel. Det var hans velhavende morbror som bidro med midler så han kunne reise til Oslo og studere.

Etter å ha studert ved SHKS i 1916–18 og i 1920 begynte han ved Pola Gauguins malerskole, også i Oslo, men han avsluttet studiene der og flyttet til Bergen da han fikk tilbud om å bli Axel Revolds assistent under utsmykningen av Bergen Børs. Dette arbeidet ble utført i perioden 1921–23.

I 1923 var arbeidet med børshallen ferdig, og i likhet med flere andre norske kunstnere, reiste Larssen til Paris for å lære mer. I ett år var han elev hos maleren André Lhôte, som hadde etablert sitt eget akademi der. Lhôte var regnet som en god pedagog. Han lærte elevene å prøve å se de store linjene og ikke fordype seg i detaljer. Han representerte et forsøk på å forene kubismens nye ideer med klassisismens mer tradisjonelle prinsipper i sin malerkunst, og hadde en måteholden og intellektuell innstilling til maleriet. Hans billedspråk ble kalt moderat kubisme. Det innebar at kubismen i hans malerier ikke var så abstrakt som den ble kjent fra for eksempel Pablo Picassos kunst. Lhôte påvirket både Larssen og andre elever når det gjaldt bildeoppbygging og koloritt.

Videre utdannelse fikk Larssen senere gjennom studiereiser til Danmark, England, Frankrike og Spania – og opphold i London og Paris i 1957.

Kunstnerliv

Etter året i Paris returnerte Larssen til Sandnes i 1924. Der fikk han raskt kontakt med et gryende kunstmiljø i Stavanger. De unge kunstnerne han ble kjent med hadde pågangsmot, men de hadde dårlige økonomiske kår og var frustrerte over samfunnets behandling av dem: De fikk få oppdrag, var lite representert på utstillinger og hadde lav omsetning av sin kunst. 17. mai 1925 etablerte de foreningen «De Unge», som skulle arbeide for bedre forhold for unge kunstnere. Fra starten besto den nye foreningen av noen unge malere og billedhuggere – og en poet. Ut fra manglende omtale i aviser og tidsskrifter, ser det ut til at «De Unge» fikk en kort levetid, men de utga et eget julehefte i 1925 og sto selv for alt innhold, både tekst og illustrasjoner, som var utført som tresnitt. Inntektene av salget skulle gå til bedring av medlemmenes forhold.

På et av møtene i «De Unge» uttrykte kunstnerne stor misnøye med Statens Høstutstilling, som de mente favoriserte kunstnere fra Oslo og Østlandet. I løpet av diskusjonen skal Olav Ansgar Larssen ha sagt: «Hvorfor lager vi ikke vår egen vestlandsutstilling?» I enkelte kilder er dette omtalt som utgangspunktet for den senere Vestlandsutstillingen: Den første Vestlandsutstillingen, kalt «Vestlandsmalernes utstilling», ble arrangert allerede i 1922. På utstillingen i 1922 var det kun bergenskunstnere som deltok, så Larssens, og De Unges, forslag gjaldt muligens at det måtte etableres en vestlandsutstilling der også Stavanger-kunstnerne fikk delta. Dette var tanker som kom fra flere hold i årene fra 1922 til 1928.

I 1928 kom Vestlandsutstillingen inn i faste former som en årviss utstilling, med kunstnere fra alle vestlandsfylkene.

Larssen ble med årene nokså alkoholisert. I Bergen var han aktivt med i kunstlivet: Han var en tid styremedlem i Bergen kunstforening og var flere ganger jurymedlem i forbindelse med juryerte kunstutstillinger, som Vestlandsutstillingen. Han manglet ofte penger, men var en hjelpsom og generøs mann, slik blant annet vennen, kunstneren Jacob Weidemann, beskriver, og han hjalp mange unge kunstnere med å komme i gang. Da han en gang hadde solgt et bilde for 500 kroner, ville han at pengene skulle gå til kunstutdannelse på Vestlandet. Beløpet ble grunnstammen i det som ble «Ansgar Larssens fond» i Studieatelieret (senere Vestlandets kunstakademi) i Bergen, til materialhjelp for unge kunstnere. I 1953 hadde fondet vokst slik at tre unge kunstnere kunne få arbeidsstipend.

Kunst

Kunsthistoriker Gunnar Danbolt skrev i katalogen til utstillingen «Bergensmalere i Paris 1920 : la vie moderne» i 2021 at bergenskunstnerne lenge ble sett på som provinsielle av kunstnerne i Oslo, fordi de hadde et annet fargesyn enn dem. Kunstnerkretsen rundt Henrik Sørensen, ofte kalt «Matisse-elevene», mente at det Matisse-inspirerte fargesynet harmonerte best med bruken av fargene man i Norge hadde anvendt i folkekunsten og i middelalderen. Bergensmalerne, som hadde studert en tid hos André Lhôte i Paris, ble i større og mindre grad påvirket av Lhôte og hans fargesyn, mens store deler av kunstmiljøet i hovedstaden betraktet Lhôtes koloritt som unasjonal og unorsk.

Allerede fra debuten i 1923 fikk Larssen gode kritikker av kunsthistorikere, og han ble en anerkjent maler på Vestlandet. Til tross for anerkjennelse og ros ble han ikke omtalt i oversikter over gode, norske malere, og blir det fortsatt ikke. Han omtales som «bergensmaler» eller «vestlandsmaler». Det samme gjaldt – og gjelder – de fleste andre kunstnerne på Vestlandet i hans tid, unntaket er Nikolai Astrup.

Larssens utstillinger ble i hovedsak vist på Vestlandet, og hans verk finnes i flere vestlandske kunstsamlinger. Nasjonalmuseet eier kun hans plakat for Landsutstillingen i Bergen i 1928, til tross for at han også stilte ut i Oslo og deltok på Høstutstillingen to ganger. Det har vært minneutstillinger med hans kunst, både i 1970 og 1986. De ble også arrangert på Vestlandet: i Bergen og Sandnes.

På 2000-tallet ble Larssen og de andre vestlandskunstnernes kunst og utvikling sett på som typisk for det som skjedde i Norge, ikke bare på Vestlandet, i 1920-årene.

Oljemaleri

Min mor. Oljemaleri. 72x78 cm (1933)

Utover i 1930-årene utviklet Larssen billedspråket fra det nøkterne, klassisistiske han hadde lært hos Lhôte, til større ekspressivitet, større fargeglede og enklere komposisjoner.

To sitater som sier mye om Larssens utvikling som maler:

«Hans tidligere bilder hadde en plastisk, halvkubistisk utforming, og de virket ofte litt stive, for eksempel Sommernatt (1917). Etter hvert utviklet han en friskere, ledigere form og større fargeglede som i «Min Mor» (1933), der en kvinne i helfigur sitter og leser en avis. I figurkomposisjoner og portretter viser han seg fra sin sterkeste side. Portrettene av moren, og barnestudiene, avspeiler et fint og vart kunstnertalent.»

Sviu (2025)

«Mot slutten av 1930-årene utviklet AL et mer heftig og fargemettet maleri enn 20 årenes Lhote-inspirerte bilder. Han malte landskaper, bymotiver, portretter og stillebenmotiver med et ofte poetisk og litt melankolsk preg. Malerier som «Ulykke på arbeidsplassen», «Telefonarbeidere» og «Min mor» må regnes som hovedverker i ALs malerier». »

Kjetil Vagle. «Kunstnerpionér fra Sandnes». Sandnesposten 29.12.1997

• Eksempler på Larssens oljemalerier
• 
  Selvportrett (1943)
• 
  Gitar og fabrikker
• 
  Kunstnerens mor (1932)
• 
  Landskap med båt
• 
  Utsikt (1942)
• 
  Torgrim 15 år (1958)

«Freskoepoken»

Etter unionsoppløsningen i 1905, var det mange synlige eksempler på at Norge ønsket å markere sin uavhengighet og skape en felles identitet. Nye offentlige bygninger ble oppført og ga muligheter for monumentale utsmykninger. Kunstnerne fikk ofte store veggfelt å arbeide med, i festsaler og andre møtelokaler, og kunsten ble en integrert del av arkitekturen og det offentlige rom.

Monumentalmalerienes motiver skildret ofte hverdagsliv og hardt arbeid; kraftstasjoner, bygging av telegrafledninger og arbeidere i gang med å bygge byen. Disse store, lett tilgjengelige verkene samlet seg i «En hyldest av norsk næringsliv og norsk arbeidsliv som vi aldri før har sett maken til.»

Maleren Axel Revold vant i 1918 en konkurranse om utsmykking av den store salen i Bergen Børs. Maleriene skulle utføres i al fresco-teknikk. Arbeidet pågikk i perioden 1920–1923. Disse freskene er omtalt som et av hovedverkene i den norske billedkunsten på 1900-tallet og var med på å innlede den såkalte «freskoepoken», som preget norsk kunstliv i første halvdel av århundret.

Larssen ble ansatt som Revolds assistent og flyttet til Bergen. Det var oljemaleri som var Larssens primære medium, men han ervervet seg også kunnskap om, og erfaring med, maling på både tørr murpuss (al secco) og på våt murpuss (al fresco) gjennom studietiden ved SHKS. Denne kunnskapen var det ennå ikke mange som hadde i Norge. Den var derfor ettertraktet og ga ham flere oppdrag:

Larssens freskomalerier

1927: Dette året fikk Larssen i oppdrag å utsmykke veggene i hovedsalen og biblioteksalen i Folkets hus på Høyanger. Freskene hadde motiver fra jordbruk, håndverk og industri. På hver side av scenen i hovedsalen var det malt sosialistledere med rødt flagg. Larssens bilder ble overmalt etter få år, angivelig fordi de flasset. Under okkupasjonen overtok tyskerne Folkets hus. Da var, eller ble, freskene overmalt.

1928: Larssen ble, sammen med maleren Bjarne Lund, engasjert av et bakeri i Olav Kyrres gate i Bergen til å utføre en utendørs freske på murveggen over butikkens inngangsparti, Butikken er nedlagt, men fresken eksisterer fortsatt (pr. 2025) og ble «oppfrisket» for noen år siden.

1938: Larssen ble engasjert til å dekorere veggene i et av Café Olav Kyrres lokaler i Bergen. Dekorasjonen besto av fem store veggfelter, som viser menneskets liv og samfunnets utvikling. Freskene ble positivt omtalt i avisen, og kaféeieren bruker dekorasjonene aktivt i sine annonser i pressen. Kafeen ble nedlagt i 1960-årene og revet rundt 1970.

1952: Av de freskoarbeidene OAL selv utførte, regnes det han malte for Bergen trygdekasse i 1952 som det vesentligste. Bygningen var tegnet av arkitekt Per Grieg, som engasjerte Larssen til å male dette store veggmaleriet. Fresken er 12 meter lang og inneholder bilder av mennesker, planter, dyr og mytologiske vesener. Den dekket opprinnelig den ene langveggen i funksjonærenes spisesal. Grieg omtaler kort denne fresken i boken Bilder i trappen. Han skriver at bildet på skissestadiet var meget lovende, men at Larssen ikke lenger hadde den kraft som skulle til for å fullføre det på samme nivå. Bygget er senere overtatt av det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB). Den opprinnelige trygdekassens spisesal er bygget om til en korridor i fakultetets poliklinikk.

Alle Larssens freskomalerier var profane. Et lite unntak var to små friser over sakristidøren i Sandnes kirke. Da Larssens glassmalerier i Sandnes kirke ble innviet i februar 1923, skrev avisen 1ste Mai: «Det praktfulle arbeide som kunstmaler Olav Larsen her har nedlagt, står forøvrig desværre ikke i den rette harmoni med kirkens indre, som med sin enstonige brune ekemaling virker lite oplivende. Kunstneren har derfor for at bøte av litt på dette gratis malet to friser over indgangsdøren til sakristiet. Paa den ene forestillede lammet og den anden en pelikan som kirkelige symboler.» Disse to frisene forsvant da kirken ble restaurert og utvidet – og sakristiet revet – i 1961. På bilder av kirkeinteriøret fra 1961, sees koret med ensfargete, hvite vegger, også over sakristidøren.

Til forskjell fra staffeli-maleriene var monumentalmaleriene skapt for et bestemt lokale. En ulempe med dette, var at når bygningen eller lokalet forsvant eller ble endret, forsvant også kunsten. For Larssens del førte dette til at kunsten i Folkets hus i Høyanger, freskene i Café Olav Kyrre i Bergen og de små frisene over sakristidøren i Sandnes kirke er gått tapt.

• Eksempler på Larssens freskomalerier
• 
  Freske i trygdekassens spiserom, senere UiB (1952)
• 
  Fem av ni fresker i gamle Folkets Hus, Høyanger (1927)
• 
  Fire av ni fresker i gamle Folkets Hus, Høyanger (1927)
• 
  Møte i Folkets Hus, Høyanger (ca 1930). Bildet viser at freskene er høyt oppe på veggen

Glassmalerier

Korpartiet i Sandnes kirke med alteret og Olav Ansgar Larssens glassmalerier.Foto: Kjersti Kristoffersen

Under sitt Frankrike-opphold i 1923 hadde Larssen med stor interesse studert katedralen i Chartres. Det var særlig glassmaleriene som opptok ham.

Noe senere fikk han selv muligheten til å utføre glassmalerier i tre kirker: Sandnes kirke og Høyland kirke i Rogaland, og Herdla kirke i Hordaland. Disse arbeidene er, i tillegg til fresken for Bergen trygdekasse, regnet som Larssens viktigste monumentale arbeider.

Sandnes kirke

Sandnes kirke var den første kirken Larssen fikk anledning til å utsmykke. Det ser ut til at han selv tok initiativ til utsmykningen: I avisen 1ste Mai sto det i 1920 at det var noen fargede vinduer i koret i Sandnes kirke, og at disses dekorative betydning ikke var stor, men en «ung Sandnes-mand» hadde laget utkast til to nye glassmalerier. Denne unge mannen var Olav Ansgar Larssen. Kirketilsynet drøftet saken og ble enige om å få utkastene sakkyndig bedømt.

Utkastene ble godkjent, og glassmaleriene ble fullført og vigslet 4. februar 1923. For at glassmaleriene med de bibelske motiver skulle komme til sin rett under selve vigslingen, ønsket Larssen å få dempet «det kolde, hvite lys» i vinduene i kirkeskipet. Etter at innvielsen var over, skrev Stavanger Aftenblad at det ble en høytidsstund som de tilstedeværende ville minnes lenge.

Høyland kirke

Korpartiet i Høyland kirke med alteret og Olav Ansgar Larssens glassmalerier. Foto: Ragna B. Skårland

Høyland kirke ligger også i Sandnes kommune. Den ble pusset opp innvendig i 1933, og veggene ble malt. I 1934 hadde menighetsrådet i Høyland funnet midler til å betale en kunstner for utsmykning av koret. Maler og konservator Ulrik Hendriksen, som restaurerte altertavlen samme år, ble forespurt om å komme med et forslag til denne utsmykningen, men han mente det var riktigst at andre kunstnere også fikk være med å konkurrere om oppgaven.

Konkurranse ble utlyst og totalt fire utkast kom inn. Et av disse var fra billedhugger og glasskunstner Ståle Kyllingstad, et annet fra Olav Ansgar Larssen. Komiteen for kirkekunst uttalte at det var Larssens og Kyllingstads utkast som måtte komme i første rekke. Om de to siste utkastene, som var utført av Frank Wathne og Ulrik Hendriksen, uttalte komiteen at de var godt tegnet og godt komponert, men lite skikket til utførelse i glass. Ståle Kyllingstads utkast ble omtalt som det mest interessante, men det ville kreve omarbeidelse for å tilpasses glassmaleriteknikken. Riksantikvaren hadde uttalt at glassmalerienes farger ikke måtte være så voldsomme «at de tar makten fra den nyrestaurerte altertavle.»

Av de to utkastene som ble vurdert som mest aktuelle, var det Larssens som best tilfredsstilte kravet om et dempet fargevalg. Kyllingstads utkast, som ble omtalt som det mest interessante «i flere henseende», ville, ifølge biskopen, på grunn av sitt innhold, passe best i kirkens skip. Resultatet var at Larssens utkast ble valgt for utførelse. Koret har to store, firedelte vinduer. Glassmaleriene har påskebudskapet som motiv. De var ferdige og ble vigslet i 1936.

Herdla kirke

Korpartiet i Herdla kirke med alteret og Olav Ansgar Larssens glassmalerier. Foto: Lisbeth Sture Knudsen

Til 70-årsjubileet i 1933 ble Herdla kirke (i Askøy kommune) pusset opp innvendig. Mindre enn ett år senere brant kirken ned til grunnen. Den ble gjenreist allerede i 1935, og byggekomiteen bestemte da at den skulle få tre glassmalerier i koret. Det var meningen at Frøydis Håvardsholm skulle tegne disse, og at glassmester G. A. Larsen fra Oslo, skulle utføre arbeidet. Håvardsholm kunne imidlertid ikke påta seg oppdraget før året etter, så komiteen henvendte seg til andre kunstnere, og fikk utkast fra malerne Olav Ansgar Larssen og O. B. Eide – og fra glassmester G. Rognaldsen. Larssens utkast ble valgt for utførelse. G. Rognaldsen, som var en erfaren glassmester, uttalte at etter bildene å dømme var Larssens malerier «godt egnet som veggtavler, men de kan ikke utføres i glass slik som de er. De må omarbeides, skal det bli glassmalerier.» Tegningene ble muligens justert, for glassmaleriene ble utført etter Larssens kartonger, av glassmester G.A. Larsen, montert i koret og vigslet i september 1935.

Da krigen kom i 1940, så tyskerne at Herdla lå gunstig til for en flyplass. I sammenheng med dette arbeidet ble det gravd underjordiske ganger i flere retninger på øya. Disse munnet ut i det rommet man mente var tryggest for bomber: 10 meter under gulvet i Herdla kirke. Kirketaket ble revet og veggene gjort lavere, men orgel, inventar og glassmalerier fikk man tillatelse til å ta vare på.

Etter krigen var det på tale å flytte kirken, men den endelige avgjørelsen ble å bygge den opp igjen på samme sted. Den gjenoppbygde kirken ble vigslet 1. april 1951, med Larssens glassmalerier i koret på plass.

Diverse arbeider

Døpefonten i Leikanger kirke, Leikanger. Restaurert av Larssen rundt 1935

Plakat for Landsutstillingen 1928. O.A. Larssen

Larssen hadde ingen fast stilling, han var avhengig av å selge malerier på utstillinger, få oppdrag og prosjekter og ta midlertidige jobber. I én avis står det at han hadde oppdrag som dekorasjonsmaler i Trondheim og Ålesund etter SHKS, i en årsberetning for 1936/-37 at han restaurerte tre-døpefonten i Leikanger kirke i Sogn (se bilde).

I 1928 ble det arrangert en landsutstilling i Bergen, for reiseliv, sport, hotellvesen og husflid. I forkant av utstillingen ble det utlyst en konkurranse om en plakat som skulle informere om utstillingen. Larssen vant konkurransen med en plakat som viste historiske bergensmotiv.

I 1939 deltok han i konkurransen om utsmykning av krematoriet i Stavanger, men nådde ikke helt opp. Han fikk andrepremie for sitt utkast «Cirkelen sluttet», som viste livet symbolisert ved årstidene. Kunsthistoriker Svein Molaug som skrev en kritikk av utkastene i avisen Rogaland, ga Larssens utkast meget god omtale og trakk spesielt frem enkelte deler av motivet: «Studien av en kvinneskikkelse er et lite mesterverk og er av stor stemningsverdi.»

I tillegg til freskene Larssen var med på å utføre, eller utførte selv, var han assistent for konservator Domenico Erdmann, da denne i 1930-årene restaurerte Mariakirken i Bergen og fjernet flere lag med kalk og puss for å avdekke middelalderfreskene i kirken.

Undervisning og formidling

Larssen holdt tegne- og malekurs, enten han bodde i Bergen eller Sandnes:

Våren 1925 sto det i avisen 1. Mai at Larssen hadde fått Sandnes skolestyres tillatelse til å låne tegnesalen til et «tegnekursus for viderekomne».

I 1929 annonserte han og hans kollega Bjarne Lund i Bergens Tidende at de hadde malerskole, med både formiddags- og ettermiddagspartier. Det er ikke kjent hvor lenge tilbudet varte.

Våren 1950 manglet Studieatelieret i Bergen fast lærer, og satte i gang flere tiltak som erstatning. Larssen bidro ved å holde et al-secco-kurs i Rasmus Meyers samlingers kjeller. Dette ble så populært at han gjentok det året etter, men da som et al-fresco-kurs. De fargerike studiene kan fortsatt (per 2025) sees på veggene der i kjelleren.

Larssen var opptatt av å gjøre kunsten tilgjengelig for flest mulig. I tillegg til undervisningen holdt han omvisninger i Bergens kunstinstitusjoner, som Rasmus Meyers samlinger og Bergen Billedgalleri, ofte med fokus på spesielle perioder, teknikker eller malere, gjerne med korte foredrag.

Utstillinger, utvalg

Gruppe- og separatutstillinger

Larssen debuterte som maler på en utstilling i Bergen kunstforening i september 1923. Det var fire utstillere til sammen, men deres arbeider var opphengt som separatutstillinger. Larssens 20 arbeider fylte en hel sal. I omtalen av utstillingen i avisen Arbeidet legger kunsthistoriker Einar Lexow spesielt vekt på at det er en «sikker og bevidst kunstner med ganske bestemte maal, som her møter os.» Anmelderen mener at Larssen som portrettmaler har evner utover det vanlige, og roser både hans koloritt og komposisjon.

«[…] Larsens utstilling, som med sine 20 nr. formaar at fylde en hel sal, er noget av en begivenhet. Jeg mindes ikke ha set en myndigere debutant i de aar, jeg har færdedes i Kunstforeningen – kanske med undtagelse av Alf Rolfsen, en kunstner, med hvem Olav Larsen har mange likhetspunkter. Kan Larsen holde sine løfter, som Rolfsen har gjort det, vil Norge være blit et stort talent rikere.»

E. L…w. (1923)

I 1929 viste galleriet A/S Kunst på Torvalmenningen i Bergen en separatutstilling av Larssens malerier. Utstillingen inneholdt færre enn 15 arbeider. Både verkene og opphengningen fikk svært god kritikk av LHN i Bergens Aftenblad. Omtalen avsluttes med: «Utstillingen vidner om alvorlig og målbevisst arbeide på at skape nye maleriske værdier. Og den vidner om trang til selvstendig produktion».

I 1941 stilte Larssen ut i Kunstnernes Hus i Oslo. Galleriet viste tre parallelle separatutstillinger med vestlandskunstnere: Gerda Knudsen, Thoralf Gjesdal og Olav Ansgar Larssen. Anmelderen i Aftenposten, kunsthistoriker Sigurd Willoch, ga Knudsen best kritikk, men hadde også gode ord om Larssens utstilling.

Etter at Larssen døde, er det arrangert minneutstillinger, i tillegg til at flere av hans verk er blitt vist på kollektivutstillinger, blant annet på Vestlandsutstillingen:

• I 1970 hadde Vestlandsutstillingen en egen utstilling som omfattet seks av Larssens bilder.
• 1986: Retrospektiv minneutstilling i Sandnes kunstforening. «En større presentasjon av hans kunstnerskap fant sted under Sandnes kunstforenings minneutstilling i 1986."
• I 2022 arrangerte KODE utstillingen «Bergensmalere i Paris 1920 : la vie moderne». Kunstnere som ble vist i utstillingen: André Lhôte, Nils Krantz, Gerda Knudsen, Nikolai Astrup, Bernt Tunold, Leon Aurdal, Olav Ansgar Larssen, Bjarne Lund, Borghild Berge Lexow og Ingeborg Zimmer Blaauw.

Kollektivutstillinger

Høstutstillingen

Larssen deltok på Høstutstillingen to ganger; i 1926 med maleriet Telefonarbeidere og i 1933 med maleriene Komposisjon og Gammel kone.

Vestlandsutstillingen

Han satt flere ganger i juryen for «Vestlandsutstillingen» og deltok med egne arbeider på «Vestlandsmalernes utstilling» også før 1928, mens den ennå bare viste kunst av bergenskunstnere. Han ble ofte regnet som en av dem. Han deltok, ifølge vestlandsutstillingen.no som utstiller i disse årene: 1926, 1928–1931 og 1934. I 1935 ble Vestlandsutstillingen avlyst fordi de mest fremtredende kunstnerne valgte å bryte ut og arrangere sin egen utstilling: «Gruppe av Vestlandsmalere». Denne utstillingen var ikke juryert, men basert på direkte invitasjon. Utstillingen, nå med navnet «Gruppe av Vestlandsmalere og billedhuggere», ble arrangert flere år: 1936, 1938 og 1939, og Larssen deltok på denne utstillingen. I 1947 var Vestlandsutstillingen tilbake i det opprinnelige format, og Larssen deltok disse årene: 1952–1953, 1955, 1959–1961, 1963–1965, 1967, 1970 (in memoriam).

Kilder

• Danbolt, Gunnar (2021) La vie moderne : bergensmalere i Paris 1920.
• Sviu, Solveig Tvedten (2025) «maler Ansgar Larssen». I Norsk kunstnerleksikon. ISBN 9788200068105
• Vagle, Kjetil (2005) «Sandneskunstneren Olav Ansgar Larssen 1897–1967». I: Årbok nr. 8, s. 43–51. Sandnes historie- og ættesogelag. ISBN 82-92004-13-0. ISSN 1501-0546
• Vagle, Kjetil (1985) Maleren Olav Ansgar Larssen. Seminaroppgave R.D.H. Sandnes April 1985
• Olav Ansgar Larssen : minneutstilling 14. september–5. oktober 1986. Sandnes kunstforening

Eksterne lenker

• (en) Olav Ansgar Larssen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons