Ola Thommessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Olaf Anton Thommessen)
Hopp til navigering Hopp til søk
For informasjon om den nålevende Venstre-politikeren, se Olaf Henning Thommessen. For komponisten, se Olav Anton Thommessen.
Ola Thommessen
Ola Thommessen.jpg
Født23. sep. 1851Rediger på Wikidata
BorreRediger på Wikidata
Død10. feb. 1942Rediger på Wikidata (90 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, redaktør, journalistRediger på Wikidata
Barn Rolf ThommessenRediger på Wikidata
Parti Venstre, Frisinnede VenstreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Norsk KvinnesaksforeningRediger på Wikidata
Karikatur av Andreas Bloch i «Korsaren» fra 1905. Stortingspresident Berner beskytter Amandus Schibsted i Aftenposten og Nils Vogt i Morgenbladet mot Olaf Thommessen fra Verdens gang.

Olaus Anthon Thommessen Holtan[1] (kjent som Olaf Thommessen, også Olav eller Ola) (født 23. september 1851 i Borre, død 10. februar 1942 i Oslo) var en norsk journalist og politiker. I oppveksten var Bjørnstjerne Bjørnson ett av hans idoler, og de to ble siden nære venner.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sammen med blant andre Arne Garborg gikk Thommessen på Heltbergs studentfabrikk, og tok i 1870 en heller dårlig artium. Først begynte han på filologistudiet for å studere norsk, men studiet ble for langvarig og kostbart. I stedet fullførte han jusstudiet på halvannet år og ble cand. jur. 1877.[3]

Redaktøren[rediger | rediger kilde]

Han ble ansatt i avisen Verdens Gang i 1876. Fra 1878 til 1910 var han også redaktør i avisen, og gjorde den til det mest innflytelsesrike dagblad for venstresiden i Norge. Gjennom sine sterkt politiske og polemiske lederartikler var han for en tid den mest innflytelsesrike personlighet i norsk presse.

Thommessen stod for de franske frihetsidealene, var en sterk motstander av embetsstanden og gikk i bresjen for parlamentarisme, pressefrihet og trykkefrihet. Han moderniserte pressen med bruk av bilder og korte artikler, gravejournalistikk og kriminalreportasjer om drap og sex. Selv skrev han korte, fyndige kommentarer. Portrettintervjuene var signert Christian Krohg, Sven Elvestad og Olaf Bull, og særlig Krohg var frekk. Notorisk er intervjuet med Sigbjørn Obstfelder.[4] Obstfelder skrev gjennom fem år på et tilsvar, formet som en kriminalnovelle som foreligger i tre versjoner, der Obstfelder fantaserer om en mørk natt å gå hjem til Krohgs bolig i Skovveien med en ladd revolver for å skyte ham. Thommessen ville ikke sette det på trykk «av hensyn til min gode venn Krohg»,[5] og Obstfelder døde uten å få det offentliggjort.[6] Hvis folk ikke ville stille opp, forbløffet Krohg både dem og leserne med å skrive fiktive intervjuer. Thommessen trykket dem.[7] 

Han var aktiv under sprengningen av partiet Venstre i 1880-årene, hvor han var en av førerne for fraksjonen «det rene Venstre». Etter valgene i 1888, der Thommessen støttet Johan Sverdrup, begynte vittighetsblader å kalle ham «værhanen».[8]

Han knyttet senere sterke forbindelser til Christian Michelsen og ble en av lederne for partiet Frisinnede Venstre som ble dannet i 1909. Thommessen var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.[9]

Etter en konflikt med den økonomiske ledelsen i Verdens Gang forlot han redaksjonen og startet bladet Tidens Tegn, hvor han var redaktør og utgiver frem til sønnen Rolf Thommessen overtok i 1917.

Feiden med Hamsun[rediger | rediger kilde]

Thommessen i 1928.

En lite flatterende karikatur av Thommessen er hovedperson i Knut Hamsuns roman Redaktør Lynge fra 1893. Året før hadde den tyske forfatteren Felix Holländer antydet at Hamsun i novellen Hazard stjal fra Dostojevskijs roman Spilleren, og at Sult minner tilsvarende om Bondestudentar. Thommessen sørget derfor for at Arne Garborg var den som anmeldte Redaktør Lynge: «...hvis han havde levet i et andet Land, saa vilde han have maattet staa til Ansvar for sin Bedrift foran Mundingen af en Revolver[10]

Garborgs anmeldelse sluttet med utsagnet at «det er for pøbelen Redaktør Lynge er skrevet». Men Thommessen hadde vært Hamsuns store forbilde, i Sult omtalt med ærestittelen «Kommandøren».[11] Da Hamsun utsatte Ibsen og andre kjente norske forfattere for bitende kritikk, protesterte imidlertid Thommessen og kalte i avisen Hamsun en «humbugmaker». I tillegg følte Hamsun seg også sveket av redaktøren. I 1892 var Hamsun blitt anklaget for plagiat, og selv om Thommessen visste at Hamsun hadde skrevet sin novelle før Dostojevskij skrev Spilleren, forble han taus. Hamsun opplevde at den ene personen som lett kunne ha hjulpet ham, unnlot å gjøre det. Kort tid etter ble Redaktør Lynge utgitt. Hamsun skrev til sin forlegger Gustav Philipsen:[12] «...jeg har alligevel rammet den Humbug, han repræsenterer, og det var min Mission.» Men det ser ut til at partene etter hvert ble forsont, for Verdens Gang skrev særdeles positivt om Hamsuns neste utgivelse, Ny Jord.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]