Okse og esel
Okse og esel har siden tidlig kristen tid vært faste bestanddeler i billedfremstillinger knyttet til Jesu fødsel. De er faste bestanddeler som figurer i de julekrybber som ble utviklet siden middelalderen.
Kilder[rediger | rediger kilde]
Den lukanske julefortelling (Lk 2,1–20) nevner riktig nok en fórkrybbe som det nyfødte barnet blir lagt i, men ingen dyr. Det er først i det antagelig rundt år 600 tilkomne Pseudo-Matteus-evangeliet, en utbrodering av fødselsberetningene i Matteus- og Lukasevangeliene, at man kan lese:
- «Den tredje dag etter Herrens fødsel forlot Maria hulen og gikk til en stall.
Hun la guttebarnet i en krybbe, og en okse og et esel tilbad ham.
Da gikk i oppfyllelse det som var blitt utsagt ved profeten Jesaja:
«Oksen kjenner sin eier, og eselet sin herres krybbe.» (Pseudo-Matteus, kapittel 14)[1]
- Tertia autem die nativitatis Domini egressa est Maria de spelunca et ingressa est stabulum
et posuit puerum in praesepio, et bos et asinus adoraverunt eum.
Tunc adimpletum est quod dictum est per Isaiam prophetam dicentem:
«Cognovit bos possessorem suum et asinus praesepe domini sui.»
Som bestanddel av Legenda aurea (1200-tallet) fikk Pseudo-Matteus stor innflytelse på senmiddelaldersk ikonografi.
Oksen og eselet i krybben er imidlertid eldre enn Pseudo-Matteus-evangeliet. De nevnes allerede i de eldste kjente fremstillinger av julens hendelser (fra 300-tallet) og knytter da direkte an til typologisk utlegning av Jesaja Jes. 1,3 og på kirkefedrenes parenese.
Betydning[rediger | rediger kilde]
De tilsynelatende dumme dyrene, oksen og eselet, som siden 300-tallet tilhører julenattsbildet, kjenner sin Herre og det sted hvorfra de får sin næring. De er i dette klokere enn menneskene, som til tross for all sin forstand er blinde for dette. «En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke.»[2]
Kirkefedrene utlegger motivet allegorisk mer spesifikt: Oksen står for Israels Folk, eselet for hedningefolkene. Jødedommen kjenner riktignok sin Herre, men kjenner det ikke igjen i det lille barnet; hedningene derimot vender seg mot den riktige tro. Gregor av Nyssa videreutvikler tanken: Guds Sønn ligger midt i mellom de lovbundne jøder, og de til hedendom og avgudsdyrkelse bundne ikke-jøder - og Gud befrir dem fra deres laster. Først fra 400-tallet - etter konsilet i Efesos - dukker Maria opp i meditasjonene om selve krybben. Fra 500-tallet trer dyrene noe i bakgrunnen, og Maria med barnet blir julebildets midtpunkt. Disse tradisjoner munner så på 500-tallet ut i Pseudo-Matteus-evangeliet.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Text Pseudo-Matthäus
- ^ Nettbibelen, Jes 1,3
- ^ Julia Ricker: Woher kommen Ochse und Esel? Monumente 6, 2015, s. 53.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Heinrich u. Margarete Schmidt: Die vergessene Bildsprache Christlicher Kunst. München: Beck. 2007. s. 86-93. ISBN 978-3-406-54768-3
- Joseph Ziegler: Ochs und Esel an der Krippe. Biblisch-patristische Erwägungen zu Is 1,3 und Hab 3,2 (LXX). Volltext