Okkupasjonen av Al-Haram i 1979

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Noen av de arresterte okkupantene.

Okkupasjonen av Al-Haram begynte da flere hundre bevæpnede religiøse opprørere inntok og tok kontroll over Al-Haram (også kjent som den store moskeen) i Mekka om morgenen 20. november 1979. Al-Haram er den største moskeen i verden og omgir islams helligste sted, kaba. Det var 50.000-100.000 bedende muslimer til stede. Moskeen ble frigjort etter to ukers kamp og de fleste opprørerne drept i kamp eller henrettet. De offentlige henrettelsene av over 60 personer var den til da mest omfattende i landets historie.[1] Okkupasjonen var en vesentlig hendelse for den internasjonale, militante islamismen. Det var en av de mest dramatiske episodene i Saudi-Arabias moderne historie. Et stort antall gisler ble drept i kampene. Detaljene og omstendighetene er bare delvis kjent.[2] Regimet strammet etter hendelsen inn styringen av landet og begrenset vestlig innslag i offentligheten.[3]

Forløp[rediger | rediger kilde]

Tidlig på dag 20. november 1979 (den første dagen i år 1400 etter islamsk kalender[4]) gikk flere hundre[5][6][7] bevæpnede religiøse opprørere inn i moskeen Al-Haram og tok kontroll. Det var omkring 50.000 bedende muslimer på området (andre kilder oppgir at 100.000 pilegrimer var inne på området[8]) som har kapasitet til flere hundre tusen. Mange pilgrimmer hadde overnattet inne på området og tatt med seg madrasser, kofferter og andre eiendeler. En del hadde også med seg kister med nylig avdøde familiemedlemmer. Noen kister inneholdt i stedet forskjellige slags håndvåpen.[9] Pilgrimene ble innledningsvis innesperret av okkupantene som hadde låst portene med kjetting.[6] De fleste ble sluppet ut etter at okkupantene hadde holdt en tale, mens en del ble holdt som gisler under hele aksjonen. Okkupantene plasserte snikskyttere i minaretene.[9]

Okkupantene erklærte en av deres egne, Muhammad ibn Abd Allah[4] (også omtalt som Mohammed Abdullah al-Qahtani[9]) som en mahdi, en islamsk messias. Saudi Arabias ledende teologer, ulema, erklærte okkupantene som ateister og forrædere mot islam. Okkupasjonen varte i to uker. Alle de omkring 350 angriperne ble drept eller tatt til fange, 63 av disse ble senere halshugget offentlig flere steder i landet.[4][10] Andre kilder oppgir at 117 okkupanter ble drept i kamp, mens 127 av sikkerhetsstyrkene og militære ble drept i kamp. Henrettelsene skjedde på ordre fra kong Khaled.[11] Mekka var stengt for ikke-muslimer og det kom ut lite informasjon om hva som egentlig foregikk.[8] Det pågikk byggearbeid (utført av bin Laden-familiens entreprenørselskap) på moskeen på den tiden noe som gjorde det lettere for angriperne å smugle inn våpen. Den første informasjonen om dramaet kom fra USAs utenriksdepartement, til stor irritasjon for saudiske myndigheter. Amerikanske myndigheter antok at det dreide seg om en fortsettelse og utvidelse av den iranske revolusjonen, sunniekstremismen (som senere blant annet ble til al-Qaeda) var ukjent på den tiden. Khomeini skyldte på sin side på amerikanerne og sionistene. USAs ambassade i Islamabad ble angrepet og brent av bevæpnede islamistiske studenter fra Quaid-i-Azam-universitet.[5] En vakt ble drept og ambassadepersonalet reddet så vidt livet etter å ha gjemt seg inn i den brennende ambassaden i fem timer. USAs ambassade i Tripoli (Libya) ble inntatt av studenter og libyske sikkerhetsstyrker 2. desember.[12]

Røyk stiger opp fra moskeene under kampene for å gjenerobre stedet.

Lederne i de fleste muslimske land sendte støtteerklæringen til Saudi-regimet. Saudiene avviste påstander fra Khomeini om at USA og Israel sto bak. Ulema erklærte at bruk av makt innenfor det hellige området var tillatt[4] (våpen og voldsbruk er i utgangspunktet forbudt på området ifølge hadith og de saudiske soldatene som skulle frigjøre moskeene nølte med å bruke våpen[5]). Moskeen ble frigjort av landets militære med støtte av pakistanske spesialstyrker.[10] Saudi-Arabia skal også ha fått bistand fra Frankrikes spesialstyrker til å frigjøre moskeen og arrestere opprørerne.[13] De franske kommandosoldaten konverterte symbolsk til islam for å kunne gå inn i moskeen.[6] Da det saudiske regimet innledet motangrepet ble alle telefonlinjer til utlandet stengt. Det ble brukt tåregass, artilleri og pansrede kjøretøy for å gjenerobre moskeen.[4][9] Noen kilder oppgir at det ble brukt giftgass eller nervegass mot okkupantene.[14][15] Moskeen er på flere hundre tusen kvadratmeter med en labyrint av korridorer og flere tusen rom i kjelleren. Sikkerhetsstyrkene brukte tegninger fra bin Ladens selskap til orientering i det store komplekset.[5]

Moskeen var 8. desember delvis reparert og 1 million troende gikk til bønn der samme dag.[4]

Okkupantene og deres motiver[rediger | rediger kilde]

Juhayman al Uteybi i saudisk fangenskap. Han ble offentlig halshugget 9. januar 1980 sammen med over 60 andre.

Okkupantene var sunnimuslimer fra flere ulike land inkludert Saudi-Arabia, Egypt, Jemen, Kuwait, Irak, Sudan, Canada og USA,[8] de fleste kom fra ulike saudiarabiske stammer.[4] Saudi-Arabias raske utvikling og urbanisering ble fulgt fremvekst av pietistiske, isolasjonistiske salafistiske bevegelser. Disse bevegelsene fanget også opp misnøye med at mange europeerne og amerikanerne slo seg til i landet for å arbeide i oljeindustrien. Gruppen som stormet moskeen var en radikal fraksjon av den store, pietistiske organisasjonen al-Jamaa al-Salafiyya al-Muhtasiba (JSM, «Salafigruppen som gjør rett og forbyr galt») etablert i Medina på 1960-tallet. JSM var i utgangspunktet ikke en politisk bevegelse. Spenningen mellom JSM og det islamske establishment toppet seg i 1977 da ledende islamske lærde konfronterte JSM, og førte til en splittelse i JSM der de mest standhaftige gikk under jorden under ledelse av Juhayman al Uteybi.[2]. Den radikale fraksjonen kalte seg «ikhwan» («brorskap»)[2] og ble ledet av Uteybi (også kjent som Juhayman al-Oteibi [6] og hans svoger Muhammad ibn Abd Allah[4]).

Uteybi selv var leder av Uteyba-stammen i Najd, der hans bestefar skal ha vært sentralt i den første ikhwan på 1920-tallet (ikke riktig ifølge Hegghammer[2]). Uteybi hadde tjenestegjort i Saudi-Arabias nasjonalgarde fra 1955 til 1973 der han skal ha fått tak i våpen gjennom sympatisører.[16] Uteybi ble født på 1930-tallet i en beduinfamilie i Uteyba-stammen (eller Utayba) det vestlige Najd. Hans far Muhammad bin Sayf kjempet sammen med opprørslederen Sultan bin Bijad. Uteybi var stolt av farens bedrifter. Uteybi sluttet etter fire år i grunnskolen og skal ha vært delvis analfabet eller dyslektiker. Etter tjeneste i nasjonalgarden bosatte han seg i Medina og gikk en periode ved Dar al-Hadith som er en skole som spesialiserer seg i hadith.[2] Det samlede antallet er uklart og oppgis som flere hundre eller så mye som 500.[16][17]

Fordi de fleste opprørerne ble drept og involverte personer inkludert saudiske ledere ikke snakket om hendelsen, har detaljene vært lite kjent for offentligheten. Al-Uteybi og flere av hans følgere var elever av Abdelaziz bin Baz som senere ble stormufti av Saudi-Arabia.[6] Uteybi med flere ble anholdt i 1978 anklaget for kjetteri, men sluppet fri etter forhør av ulema fordi de bare ble oppfattet som ufarlige tradisjonalister.[16] Opprørerne var islamske fundamentalister med ambisjoner om å gjenskape et forestilt før-moderne samfunn i profetens ånd upåvirket av vestlig materialisme.[13] De anklaget Saudi-Arabia for manglende religiøs renhet og strenghet, og krevde en moralsk renselse av landet: slutt på korrupsjon og alkohol, strenge tiltak mot radio, TV og ansettelse av kvinner.[4] Thomas Hegghammer beskriver opprørerne som "ekstreme pietister" og ikke som globale jihadister.[18]

Den store moskeen (al-Haram) med Kaba under hajj. De høye minaretene ved inngangen ble skadet under kampene i 1979.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

De samlede dødstallene er uklar og kan ha vært over tusen.[8] Kronprins Fahd var ansvarlig leder for myndighetens motangrep og ble skarpt kritisert for sin manglende evne til å beskytte de hellige stedet. Som konge tok Fahd tittelen «beskytter av de to hellige byer».[6]

Hendelsen var et sjokk for den islamske verden og ydmykende for det saudiske regimet. Det saudiske regimet strammet etter hendelsen styringen av landet blant annet ved å begrense ikke-islamsk innflytelse og skjerpet politikken basert på den strenge wahabbismen.[10] Regimets innstramming etter hendelsen innebar blant annet at kvinner ble fjernet fra TV, teatrene ble stengt og landets mest konservative predikanter fikk store tilskudd fra staten.[13] Tidligere CIA-sjef Michael Hayden mener det saudiske regimet «inngikk en pakt med djevelen» med sin sterkt konservative reaksjonen på hendelsen.[19]

USAs myndigheter trodde Juhayman al Uteybi var sjia og agent for ayatollah Khomeini[13] som hadde tatt makten tidligere samme år. Tidligere i november hadde USAs ambassade i Teheran blitt okkupert. Angrepet og okkupasjonen av moskeen omtales som den første internasjonale islamistiske aksjonen og som en inspirasjon for al-Qaeda. Osama bin-Laden omtalte blodbadet som en vesentlig grunn til at han la Saud-familien for hat. Han var sjokkert over at regimet skjendet det hellige stedet.[8] Til en venn skal bin Laden ha sagt at han var inspirert av okkupantene og at «these men were true Muslims and had followed a true path».[20] På samme måte som Uteybi beskriver al-Qaeda den saudi-arabiske staten som en uislamsk institusjon. Uteybi uttalte at landets ledere som enkeltpersoner ikke kunne erklæres som kafir så lenge de kalte seg muslimer. Al-Qaeda begrunner sine voldelige angrep på både enkeltpersoner og myndigheter gjennom takfir.[2] En amerikanske borger blant opprørerne ble senere sluppet fri av myndighetene i landet.[7][8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Benjamin, Daniel & Steven Simon: The Age of Sacred Terror. New York: Random House, 2002.
  2. ^ a b c d e f Hegghammer, Thomas og Stephane Lacroix (2007). «Rejectionist islamism in Saudi-Arabia: The story of Juhayman al-Utaybi revisited». Int. J. Middle East Stud (vol 39): 103–122. 
  3. ^ https://www.hoover.org/research/year-changed-world
  4. ^ a b c d e f g h i Ochsenwald, William (1981). «Saudi Arabia and The Islamic Revival». International Journal of Middle East Studies (Vol. 13, No. 3): 271–286. 
  5. ^ a b c d «1979: Remembering 'The Siege Of Mecca'». NPR.org (engelsk). 20. august 2009. Arkivert fra originalen 3. februar 2017. Besøkt 11. februar 2017. 
  6. ^ a b c d e f Peer, Basharat (16. april 2012). «Modern Mecca». The New Yorker. Besøkt 11. februar 2017. 
  7. ^ a b Bergen, Peter L. (2006). The Osama Bin Laden I Know: An Oral History of Al Qaeda's Leader. Simon & Schuster. ISBN 9780743278928. 
  8. ^ a b c d e f «How Mecca Uprising Helped Give Birth to al Qaeda». Wall Street Journal. 18. september 2007. ISSN 0099-9660. Besøkt 28. januar 2017. 
  9. ^ a b c d Trofimov, Yaroslav: The Siege of Mecca: The Forgotten Uprising in Islam’s Holiest Shrine and the Birth of al-Qaeda. New York: Doubleday, 2007.
  10. ^ a b c National Geographic, september 1980, vol 158, nr 3, s.313.
  11. ^ «Saudis behead zealots». The Victoria Advocate. 10. januar 1980. Besøkt 7. august 2012. 
  12. ^ «It Ain’t 1979 Anymore». Foreign Policy. Besøkt 17. februar 2017. 
  13. ^ a b c d Lippman, Thomas W. (21. oktober 2007). «A Missing Link in Terror's Chain». The Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 28. januar 2017. 
  14. ^ Nance, M. (2016). Defeating ISIS: Who they are, how they fight, what they believe. Skyhorse Publishing, Inc..
  15. ^ «1979: Remembering 'The Siege Of Mecca'». NPR.org (engelsk). 20. august 2009. Arkivert fra originalen 17. oktober 2017. Besøkt 16. oktober 2017. 
  16. ^ a b c Crooke, Alastair (2015). «You Can't Understand ISIS If You Don't Know the History of Wahhabism in Saudi Arabia». New Perspectives Quarterly (vol 32, nr 1): 56–70. 
  17. ^ Shane, Scott (25. august 2016). «Saudis and Extremism: ‘Both the Arsonists and the Firefighters’». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 11. februar 2017. 
  18. ^ Hegghammer, Thomas (2008). «Islamist Violence and Regime Stability in Saudi Arabia». International Affairs (Vol. 84, No. 4): 701–715. 
  19. ^ McGreal, Chris (9. mars 2016). «America’s former CIA chief: ‘If we don’t handle China well, it will be catastrophic’». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. februar 2017. 
  20. ^ Burke, Jason (28. oktober 2001). «The making of the world's most wanted man: Part 1». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. februar 2017.