Ocean Ranger
Ocean Ranger var en flyttbar halvt nedsenkbar plattform som sank i kanadiske farvann den 15. februar 1982.
Den var i gang med å bore en brønn for å lete etter olje i Newfoundlandsbankene, 267 kilometer øst for St. John's, for Mobil Oil of Canada, Ltd. (MOCAN) med en besetning på 84 om bord da den sank. Ingen overlevde.
Plattformen[rediger | rediger kilde]
Ocean Ranger var designet av ODECO Engineers Incorperated i USA. Den ble bygget av Mitsubishi Heavy Industries i Hiroshima i Japan, og levert i 1976. Den ble bygget for ODECO International i New Orleans og det norske rederiet Fearnley & Eger [1]
Den ble bygget etter regelverket til American Bureau of shipping (ABS) fra 1973. Den var opprinnelig flagget i Panama, men så overført til USA.[2]
På ulykkestidspunktet var Ocean Ranger verdens største halvt nedsenkbare plattform med en kapasitet til å bore på 460 meters dyp og ned til 7600 meter. Den var godkjent for «unrestricted ocean operations», som betydde at den kunne operere hvor som helst og hadde den høyeste godkjenningen som fantes med vindstyrker på 190 kilometer i timen og bølger på 34 meter. Den var 121 meter lang, 80 meter bred, hadde en høyde på 103 meter, en vekt på 25 000 tonn og fløt på to 122 meter lange pongtonger som lå 24 meter under vannoverflaten. Til forankring brukte den 12 ankre på 20 tonn.[3]
Ulykken[rediger | rediger kilde]
Plattformen opererte i operasjonsdypgang. En bølge slo inn et kuøye 28 fot (sju meter) over middelvannstand. Kuøyet var ikke beskyttet mot bølgelaster.[4]
Vann strømmet inn i ballast-kontrollrommet.[5] Det var mangler ved designen som gjorde at en ikke kunne fjernovervåke vannstanden i ballasttankene.[6] For å operere det måtte mannskapet hyppig bevege seg opp og ned. Det medførte at det innarbeidet seg en rutine med at mannhull (åpninger i skroget som blir stengt med luker) ble stående oppe.[7]
Vannet medførte også en krengning av plattformen.
Mannskapet forsøkte å rette opp plattformen igjen ved ukyndig manuell åpning av ventiler, som medførte vannfylling av babord pontong.[8] Ballastsystemet var ifølge granskingen, unødig komplisert.[9] Med den følge at krengningen økte.
Den økte krengningen medførte at kjettingkassene ble fylt med vann. Kassene hadde ikke noen værtett forsegling.[10]
Det manglet også permanent utstyr til å pumpe bort vannet.[11]
Dersom mannskapet hadde stengt mannhullene, kuttet strømmen til ballastventilene ville trolig Ocean Ranger ha overlevd stormen.[12]
Evakueringen[rediger | rediger kilde]
Klokken 01.30 meldte radiooperatøren at de gikk til livbåtene og at det ikke ville bli sendt flere radiomeldinger. Kort tid etter ble plattformen evakuert. Plattformen sank mellom klokken 03.07 og 03.13. En av plattformens livbåter med 36 mann ble satt på vannet. Et forsyningsskip lokaliserte livbåten. De fikk kastet over en line til livbåten og etter flere forsøk klarte en mann om bord på livbåten å få festet denne. På grunn av høy sjø var den eneste mulighet til evakuering ved å bruke linen. Flere av de som var om bord på livbåten kom seg opp på livbåtens dekk. Det kom for mange opp på dekket og livbåten kantret. Det ble sett minst 20 mann i vannet. Det er usikkert om de som ble sett i vannet hoppet, eller om de kom fra livbåtene som kantret. Ingen av standbybåtene klarte å plukke opp noen fra havet. En redningsflåte og liner ble kastet ut fra forsyningsskipet, men ingen av dem som lå i vannet ble reddet.[13]
I rekonstruksjonen av ulykken kom man fram til at livbåt 1 ikke var mulig å frigjøre da bølger slo den mot plattformen, livbåt 2 var ikke mulig å frigjøre på grunn av krengningen av plattformen, livbåt 3 klarte man ikke å frigjøre og båten ble skadet da den ble slått mot plattformen av store bølger, livbåt 4 ble senket ned til havoverflaten, men ble knust mot plattformen av bølgene og livbåt 5 kom ned på vannet og kantret. Når livbåt 5 ble rettet opp under aksjonen etter ulykken falt det ut syv eller åtte omkomne og inne i livbåten fant man ytterligere 20 omkomne som var festet i seler. Livbåten hadde en stor sprekk i skroget og et hull i baugen. De overbygde livbåtene ble låret fra daviter og var festet foran og akter. De var bygget i fiberglass og ble ødelagt av sammenstøtene med ankerwirer og plattformen. Det var ingen tegn til at noen av flåtene som var på plattformen ble brukt.[14]
Granskingen og tiltak etter ulykken[rediger | rediger kilde]
Etter ulykken ble det nedsatt en «Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster», som kom med tre hovedrapporter i 1984 og 1985. Det var en internasjonal granskingskommisjon, der Torgeir Moan deltok fra Norge. Gruppen konkluderte med 66 anbefalinger. De tekniske anbefalingene var:[15]
1. Alle boreplattformer skal sikre åpninger som leder til kritisk utstyr som påvirker stabiliteten eller sikkerheten.
2. Alle kuøyer skal ha beskyttelse som hurtig kan settes foran i dårlig vær.
3. Alt utstyr skal vurderes i en systemanalyse for å påvise sårbarheten til utstyret.
4. Kjettingkasser skal utstyres alarm for og sikres mot vanninntrengning.
5. Pumpene skal være kapable til å pumpe ut tilstrekkelig vann i et verst tenkelig tilfelle av en ulykke.
6. Sensorene for måling av væskenivået i tanker må forbedres når plafformen ikke er på rett kjøl.
7. Omregningstabeller må lages for nøyaktig bestemmelse av tanknivået når plafformen ikke er på rett kjøl.
8. Ventilene for sjøkistene må kunne lukkes fra et nivå over værdekket.
9. Alle boreplattformer må utstyres med fjernstyrt overvåking av dypgang.
10. Plattformene må utstyres med måleutstyr for måling av linestrekk, og at dette skal oppbevares.
11. Alle plattformer må utsettes for en fireårlig vektkontoll.
12. Forbedring av regnemetodene for stabilitetsanalyser.
Etter ulykken ble det gjort endringer i regelverkene til blant annet Sjøfartsdirektoratet og DNV.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- The Report of the Royal Commission (Canada) on the Ocean Ranger Marine Disaster. Ottawa: Canadian Government Publishing Centre. 1984. Den er vist til som granskingsrapporten.
- Marine Casualty Report: Mobile Offshore Drilling Unit (MODU) Ocean Ranger, O.N. 615641, Capsizing and Sinking in the Atlantic Ocean, on 15 February 1982 with Multiple Loss of Life (PDF). Washington, D.C.: U.S. Coast Guard. 1983.
- Moan, Torgeir (2018). Life cycle structural integrity management of offshore structures, Structure and Infrastructure Engineering, side 2–17.
- Heffernan, Mike (2009). Rig: An Oral History of the Ocean Ranger Disaster. Creative Publ. ISBN 978-1-897174-41-8..
- Susan Dodd (2012) The Ocean Ranger: Remaking the Promise of Oil, Fernwood: Halifax. ISBN 978-1552664643
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Granskingsrapporten side vii.
- ^ Granskingsrapporten side vii.
- ^ Smith-Solbakken, Marie & Weihe, Hans-Jørgen Wallin. (2018, 14. mars). Ocean Ranger-ulykken. I Store norske leksikon.Hentet 23. januar 2020 fra https://snl.no/Ocean_Ranger-ulykken
- ^ Granskingsrapporten side 139.
- ^ Granskingsrapporten side 140.
- ^ Granskingsrapporten side 140.
- ^ Granskingsrapporten side 139.
- ^ Granskingsrapporten side 140.
- ^ Granskingsrapporten side 139.
- ^ Granskingsrapporten side 140.
- ^ Granskingsrapporten side 140.
- ^ Granskingsrapporten side 139.
- ^ Smith-Solbakken, Marie & Weihe, Hans-Jørgen Wallin. (2018, 14. mars). Ocean Ranger-ulykken. I Store norske leksikon. Hentet 23. januar 2020 fra https://snl.no/Ocean_Ranger-ulykken
- ^ Smith-Solbakken, Marie & Weihe, Hans-Jørgen Wallin. (2018, 14. mars). Ocean Ranger-ulykken. I Store norske leksikon. Hentet 23. januar 2020 fra https://snl.no/Ocean_Ranger-ulykken
- ^ Granskingsrapporten side 141ff.