Nyserotslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nyserotslekta
Veratrum lobelianum som finnamrksnyserot er en underart av
Veratrum lobelianum som finnamrksnyserot er en underart av
Vitenskapelig(e)
navn
:
Veratrum
L.[1], 1753
Norsk(e) navn: nyserotslekta
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Underklasse: Enfrøbladete planter
Orden: Liljeordenen
Familie: Giftliljefamilien
Habitat:
Utbredelse:

Nyserotslekta er en planteslekt på 51 mer eller mindre sikre arter[1], der bare underarten av én art vokser naturlig i Norge. Denne underarten heter finnmarksnyserot (Veratrum lobelianum subsp. misae)[2]. Tidligere trodde man at denne var en underart av hvit nyserot (Veratrum album)[2], en ren art som også dyrkes i hager og lignende. Svart nyserot (Veratrum nigrum) dyrkes også i hager. Alle artene i denne slekta er ekstremt giftige.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Plantene en finner i Norge er relativt høye. De er fra 50 cm og opp. Hvit nyserot er funnet med en høyde opp til på 1,5 m[3]. Bladene sitter skruestilt nederst på stilken[3], mens blomsterstanden sitter i en topp øverst[3]. Dette med skruestilte blader er et viktig kjennetegn mot gulsøte (Gentiana lutea), som har motsatte blader[4]. Denne forvekslingen har gitt flere alvorlige forgiftninger nedover i Europa, da gulsøte blir høstet som medisinplante, og disse to plantene blir forvekslet.[4] Bladene til nyserot er brede til smale elliptiske med dype bueformede nerver,[3] der nervene nesten danner renner i bladene.[3] Ellers er plantene flerårige.[5]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Finnmarksnyserot er vanligst i Finnmark fra litt lenger sør enn Tanafjorden og nordover til Mehamn[6]. Men det er også noen få spredte funn ved Berlevåg og Vadsø[6]. Mens hvit nyserot er sjelden forvillet fra Trøndelag og sørover[7].

På verdensbasis er artene i nyserotslekta relativt vanlig og spredt over nesten den hele nordlige halvkule[1].

Historie, tidligere bruk og litt om dagens bruk[rediger | rediger kilde]

Nyserot var kjent for sin giftighet allerede i oldtiden, den er så giftig at ekstrakt av den ble brukt som pilgift[8]. Nyserot var også en attraktiv droge allerede i antikken[5]. I oldtidens Egypt het nyserot «Somphia»[4]. Under romertiden var den kjent som «Veratrum»[4], som er dagens vitenskapelige slektsnavn, mens keltere brukte ordet «Laginon»[4]. Artene i nyserotslekta var velkjent for giftighet og sin medisinske virkning.[4]. Dioskorides beskrev hvordan den ble brukt som nyse–, brekkmiddel, til abort og som gift mot gnagere, men han beskrev også den åndedrettslammende virkningen plantene har[5][4]. I folkemedisinen ble ble ekstrakter av rotstokken brukt mot podagra[4], reumatisme[4] og trigeminusnevralgier[4]. Denne ekstrakten ble også brukt mot eksterne parasitter som lus, lopper og lignende[4]. Pulver av plantedeler fremkaller fort nysing, og ble brukt på begynnelsen av 1900-tallet[4]. Dette ble senere omtrent totalt forlatt på grunn av risikoen for forgiftning[4]. Deler av den har også blitt brukt mot fluer[8]. Rota til nyserot skal visst også ha vært til bruk som en slags snus av enkelte samer[4].

I begynnelsen av 1984 ble det slått flere ganger opp i dagspressen, at det ble solgt giftig «snuff»-pulver[9]. Mange pakker ble trukket fra markedet av myndigheter som kontrollerer dette (aka Mattilsynet)[9]. I noen partier var det pulver fra røttene til nyserot, men også pulver fra rota til julerose, noen saponinholdige droger, trestøv og oppmalt pepper[9]. Slikt nysepulver har forårsaket flere forgiftninger[9]. Dette gjelder spesielt pulverpartier som inneholdt nyserot[9]. Hvis pulveret kom i øyene ble det observert oppkast, nummenhet, sikling, og i noen tilfeller også bradykardiog blodtrykksfall[9]. Rennende øyne og betennelser ble også observert. Etter tømming av mage og tarm-kanalen og annen symptomatisk behandling varte smertene i flere timer[9].

Gift og giftvirkning[rediger | rediger kilde]

Forgiftningssymptomer[rediger | rediger kilde]

Noe få minutter etter å ha inntatt en giftig dose igjennom munnen vil en føle en brennende og prikkende følelse i hele munnen og nedover i svelget.[9] Slimhinnene blir irriterte av giften. Irritasjon av slimhinnene i nesen frembringer nysing. Etter dette blir en nummen og føler ruhet og tørke i munnen.[9] Denne prikkingen og nummenheten begynner med fingre og tær, og sprer seg innover mot hjertet og lungene.[9] Dette utvikler seg til å bli nesten det samme forgiftningsbildet som hos storhjelm og andre i samme slekt.[9] Etter prikkingen begynner, så kommer det en voldsom oppkast og diaré.[9] Så begynner kroppstemperaturen å synke, og en føler seg kald.[9] Ved alvorlige forgiftninger ser en arytmi, lavt blodtrykk og kollaps, men er forblir ved bevissthet like inntil døden inntreffer.[9] Dette kan skje så fort som tre timer etter inntak.[9] Utsikten for å overleve forgiftningen er normalt dårlig,[9] og behandling består for det meste å dempe symptomer etter beste evne. Oksygenmangel på grunn av perioder med helt eller delvis pustestans kan forårsake permanente hjerneskader. Dette er den eneste formen for varige mén som overlevende pasienter risikerer å pådra seg.[9]

Mottiltak ved forgiftning[rediger | rediger kilde]

Det viktigste en kan gjøre er å få den som har spist plantemateriale i nyserotslekta til å kaste opp. Desto kortere tid plantemateriale er i kroppen, desto likere.[9] Mot alt for sakte puls (bradykardi) kan en gi atropin.[9] Atropin kan også brukes mot mulige kramper.[9] Ellers korttidsvirkende barbiturater, samt å holde pasienten varm.[9] Motgift er ikke kjent.[9]

Giftstoffer og giftighet[rediger | rediger kilde]

Artene i nyserotslekta inneholder flere alklaoider som er oppbygd av steroider. Disse har derfor ganske lik oppbygning og alle er meget giftige. 1 til 2 g av tørket rot regnes som dødelig for voksne personer[5][9][4][8]. Det samlede alkaloidinnholdet er målt til 1,3 % i røtter, 1,6 % i rotstokk og opp til 1,5 % i blader[4]. Når alkaloidene er oppbygd på denne måten er de veldig lipofile, altså at de løses lett i fettvev. Noe også den tidligere bruken tilsier, slik som smertelindring ved reumatisme.

Protoverin[rediger | rediger kilde]

Protoverin i fargekoder, der OH-grupper er markert i grønt.


Protoverin har LD50-verdi målt til:

Ellers så har protoveratrin-A C27H43NO9 som kjemisk formel, og den nøyaktige molekylmassen er 525,293782 g/mol[11]. Protoverinens OH-grupper kan reagere med diverse alifatiske– og aromatiske– syrer, og danne estere. Mange ganger er disse esterene mye giftigere enn protoverin alene, selv om syra er relativt ufarlig, slik som eddik, smørsyre og benzosyre.

Den biologiske giftvirkningen til disse alkaloidene er, at de åpner natrium-kanalene i nervecellene, så de ikke får bygd opp aksjonspotensialet.[9] Altså giften i praksis blokkerer nervesignaler.


Protoveratrin-A[rediger | rediger kilde]
protoveratrin-A som er en ester av selve protoveratrin-basen er markert med svart. Alkaloidbasen er esterifisert med eddik med rødt, 2-metylsmørsyre er markert i grønt og 2-hydroksi-2-metylsmørsyre er markert i blått.


Protoveratrine-A har LD50-verdier målt til:

Mens de laveste dødelige dosene (LDLO) er:

Ellers så har protoveratrin-A C41H63NO14 som kjemisk formel, og den nøyaktige molekylmassen er 793,424856 g/mol[13].

Germerin[rediger | rediger kilde]

germin hvor selve alkaloidbasen er markert i svart, som er esterifisert med 2-metylsmørsyre er markert i rødt og 2-hydroksi-2-metylsmørsyre er markert i grønt


Germerin har LD50-verdier målt til:

Mens de laveste dødelige dosene (LDLO) er:

Ellers så har germerin C37H59NO11 som kjemisk formel, og den nøyaktige molekylmassen er 693,408812 g/mol[15].

Jervin[rediger | rediger kilde]

jervin


Jervin har LD50-verdier målt til:

Ellers så har jervin C27H39NO3 som kjemisk formel, og den nøyaktige molekylmassen er 425,292994 g/mol[17].

Kyklopamin[rediger | rediger kilde]

kyklopamin


Kyklopamin har LD50-verdier målt til:

Ellers så har kyklopamin C27H41NO3 som kjemisk formel, og den nøyaktige molekylmassen er 411,31373 g/mol[19].

Bilde av et lam med kyklopi

Kyklopamin er funnet i arten Veratrum californicum og Veratrum virride.[9] Cyclopamin gir misdannelser hos fostere, der mødrene blir utsatt for dette stoffet under graviditeten. Misdannelsen er at fosteret ofte bare har ett stort øye. Altså kyklopi. Stort sett så blir da barnet eller fosteret dødfødt.

Arter[rediger | rediger kilde]

Dette er listen over alment aksepterte arter:

  • Veratrum albiflorum Tolm.
  • Veratrum album L.
  • Veratrum anticleoides Takeda & Miyake
  • Veratrum atroviolaceum Loes.
  • Veratrum bohnhofii Loes.
  • Veratrum californicum Durand
  • Veratrum dahuricum O.Loes.
  • Veratrum dolichopetalum O.Loes.
  • Veratrum eschcholtzii
  • Veratrum fimbriatum A.Gray
  • Veratrum formosanum O.Loes.
  • Veratrum grandiflorum O.Loes.
  • Veratrum hybridum (Walter) J.H.Zimmerman ex Zomlefer
  • Veratrum insolitum Jeps.
  • Veratrum lobelianum Bernh.
  • Veratrum longibracteatum Takeda
  • Veratrum maackii Regel
  • Veratrum maximum (Nakai) M.N.Tamura & N.S.Lee
  • Veratrum mengtzeanum O.Loes.
  • Veratrum micranthum F.T.Wang & Tang
  • Veratrum nigrum L.
  • Veratrum oblongum O.Loes.
  • Veratrum oxysepalum Turcz.
  • Veratrum parviflorum Michx.
  • Veratrum puberulum Loes.
  • Veratrum shanense W.W.Sm.
  • Veratrum schindleri O.Loes.
  • Veratrum shueshanarum S.S.Ying, 1988
  • Veratrum stamineum Maxim.
  • Veratrum taliense O.Loes.
  • Veratrum tonussii Poldini
  • Veratrum versicolor Nakai
  • Veratrum virginicum (L.) W.T.Aiton
  • Veratrum viride Ait.
  • Veratrum woodii Robbins ex Alph.Wood

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «GBIF nyserotslekta L.». GBIF. Besøkt 5. desember 2020. 
  2. ^ a b «Artsnavnebaese Søk». Artsdatabanken. Besøkt 5. desember 2020. 
  3. ^ a b c d e Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 884. ISBN 82-521-6029-8. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  5. ^ a b c d Høeg. Ove Arbo, Christophersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. s. 317 og 341. ISBN 82-7010-156-7. 
  6. ^ a b «Artskart finnmarksnyserot». Artsdatabanken. Besøkt 5. desember 2020. 
  7. ^ «Artskart hvit nyserot». Artsdatabanken. Besøkt 5. desember 2020. 
  8. ^ a b c Nielsen, Harald og Sivertsen, Bente (1979). Giftplanter (norsk). Norge: J. W. Cappelens forlag as. s. 38. ISBN 82-02-04225-9. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y Frohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 0-88192-750-3. 
  10. ^ «ChemIDplus Substance Name: Protoverine». ChemIDplus. Besøkt 11. desember 2020. 
  11. ^ «PubChem Protoverine (compound)». PubChem. Besøkt 11. desember 2020. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k «ChemIDplus Substance Name: Protoveratrine A». ChemIDplus. Besøkt 16. oktober 2020. 
  13. ^ «PubChem Protoveratrine A (compound)». PubChem. Besøkt 16. oktober 2020. 
  14. ^ a b c d e f g «ChemIDplus Substance Name: Cevane-3-beta,4-beta,7-alpha,14,15-alpha,16-beta,20-heptol, 4,9-epoxy-, 15-((+)-2-hydroxy-2-methylbutyrate) 3-((-)-2-methylbutyrate)». ChemIDplus. Besøkt 16. oktober 2020. 
  15. ^ «PubChem Veratensine (compound)». PubChem. Besøkt 16. oktober 2020. 
  16. ^ a b c d e «PubChem Jervine (compound)». PubChem. Besøkt 6. desember 2020. 
  17. ^ «PubChem Polyporic acid (compound)». PubChem. Besøkt 16. oktober 2020. 
  18. ^ a b «ChemIDplus Substance Name: Cyclopamine». ChemIDplus. Besøkt 16. oktober 2020. 
  19. ^ «PubChem Polyporic acid (compound)». PubChem. Besøkt 16. oktober 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]