Nukleærmedisin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nukleærmedisin er en egen spesialitet innenfor medisin som handler om bruk av åpne radioaktive stoffer for diagnostikk og terapi.

Nukleærmedisin anvender tracerprinsippet: Når en bruker bare spormengder av et merket substans (engelsk tracer) kan en måle eller avbilde metabolske prosesser uten å påvirke dem. Hensikten er å fremstille og avbilde metabolske prosesser (engelsk functional imaging), ikke nødvendigvis anatomiske strukturer som i vanlig radiologisk diagnostikk. Ofte fører sykdomsprosesser til endringer i stoffskiftet før en kan påvise endringer i organets størrelse eller struktur.

Konvensjonell nukleærmedisin[rediger | rediger kilde]

Konvensjonell nukleærmedisin er basert på gammakamera som måleinstrument. Radiofarmaka blir merket med nuklider som emitterer gammastråling. Den består av fotoner og ligner dermed røntgenstråling. De aller fleste radiofarmaka i rutinemessig bruk er merket med radioaktiv technetium-99m: Tc-99m har nesten ideelle egenskaper for bildediagnostikk med gammakamera, og er samtidig meget kostbesparende, fordi det kan leveres i form av en molybden-99/technetium-99m generator. Vanlige scintigrafiske metoder er scintigrafi av skjelett, hjerte, lunge, hjerne, skjoldbrukskjertel og av forskjellige tumorer.

Positronemisjonstomografi[rediger | rediger kilde]

Positronemisjonstomografi (PET) er i motsetning basert på positronemitterende nuklider. Positronet er elektronets antipartikkel. Når et positron kolliderer med et elektron i vevet oppstår en spesiell fotonstråling som registreres med en PET-skanner. Sammenlignet med konvensjonell nukleærmedisin er PET en meget kostbar metode, fordi de fleste radiofarmaka er svært kortvarig og må produseres på nytt hver dag. Fordelene av PET er den høye oppløsningen på få millimeter og at det er mulig å merke små molekyler med positronemitter uten at de taper sine vanlige biokjemiske egenskaper.

Terapi[rediger | rediger kilde]

For terapeutiske anvendelser brukes betaemitterende radionuklider. Betastråler er hastige elektroner. Disse har en rekkevidde i vevet på få millimeter. Når en sykdomsprosess tar opp et radioaktivt merket legemiddel kan denne brukes som ”målsøkende” terapi. Et godt eksempel er bruk av radioaktiv jod-131 for behandling av sykdommer av skjoldbruskkjertelen, særlig hyperthyreose og skjoldbruskkjertelkreft. Et annet eksempel er samarium-153-EDTMP for smerteterapi av skjelettmetastaser.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mettler FA, Guiberteau MJ. Essentials of nuclear medicine imaging. Philadelphia: Saunders, 2006. ISBN 0-7216-0201-0.
  • Rootwelt K. Nukleærmedisin. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2005. ISBN 82-05-31118-8.
  • Schicha H, Schober O. Nuklearmedizin. Stuttgart: Schattauer, 2003. ISBN 3-7945-2237-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]