Novene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Filippinsk novenehefte fra Binondo i Manila, med kirkelig imprimatur fra 1867. Den beskrevne andakten knytter an til Nuestra Señora de Peñafrancia.
Wr oppslag fra 1946 som utroper til en novene til Maria uplettede unnfangelse til intensjonen Frankrikes frelse.
Novenemesse utenfor Basilica de Santo Niño i Cebu.

Novena eller novene (fra hunkjønn av latin novenus «niende», av novem «ni») er i den katolske kirke en skikk som innebærer at man ber for en særskilt intensjon i ni dager. Et annet ord for novene er nidagersandakt. Selve den daglige bønnestund kan være av kortere eller lengre varighet. Vanligtvis ber de troende blant annet rosenkransbønnen, skjønt novenen kan også knyttes til en messe, som for eksempel den filippinske adventstradisjon med ni messer tett før julen, kjent som Simbang Gabi.

Novenen har som forbilde en skildring i Apostlenes gjerninger (1,12 - 2,5), der det fortelles at apostlene sammen med Jomfru Maria hengav seg til bønn fra Kristi himmelfart til, skulle det vise seg, pinsedag. Dette er en periode på nettopp ni dager.

Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans. (ApGj 1,14).

,Man kan be bønner av ganske forskjellig innretning knyttet til særskilte novener. Man kan holde novene privat eller offentlig, som sorg, forberedelse til en høytis julen, påske, pinse eller noe annet, som for eksempel et bryllup. Man kan be novena i løpet av ni dager, eller ni ganger i løpet av en dag. Det er også serier av novener som varer lengre. Ofte brenner man et særskilt novenelys i samband med bønnestunden.

Pave Alexander VII var den første å knytte en avlat til en novene, til ære for den hellige Frans Xavier.

I moderne tid fikk gamle skikken med novener en ytterligere styrkelse av pave Leo XIII som den 9. mai 1897 foreordnet i sin encyklika Divinum illud munus at alle sognekirker og i andre egnede kirker of kapeller skulle avholdes en nidagers andakt. Etter den av det andre vatikankonsil initierte nye grunnordning av kirkeåret (1969) ble pinsenovenen lødtet frem og gjort til del av kirkens offisielle liturgi; siden da eforeligger det egne tekster for den hellige messe og tidebønnene dor ukedagene mellom Kristi Himmelfart og Pinse.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A Adolf Adam: «Pfingstnovene». I: Walter Kasper (utg.): Lexikon für Theologie und Kirche. 3. Auflage. Band 8. Herder, Freiburg im Breisgau 1999, Sp. 190. Grundordnung des Kirchenjahres und des Neuen Römischen Generalkalenders 1. Kap., Abschn. 26: „Die Wochentage nach Christi Himmelfahrt bis zum Samstag vor Pfingsten einschließlich bereiten auf die Herabkunft des Heiligen Geistes vor.“

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Klaus Peter Dannecker: «Novene». I: Walter Kasper (utg.): Lexikon für Theologie und Kirche. 3. Auflage. Band 7. Herder, Freiburg im Breisgau 1998, Sp. 939–940.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]