Notre-Dame-skolen
Notre-Dame-skolen eller Notre-Dame-epoken er en musikkhistorisk betegnelse på en gruppe komponister som arbeidet i eller ved Notre-Dame-katedralen i Paris i tidsrommet ca. 1160 til ca. 1250, og på den musikken de skrev. Notre-Dame-komponistene er representanter for den videre musikkhistoriske æraen som kalles ars antiqua.
De eneste Notre-Dame-komponistene fra denne tiden vi kjenner navnet på er Léonin og Pérotin. Begge nevnes av en anonym engelskmann som kalles Anonym IV og som enten studerte eller arbeidet i Notre-Dame senere på 1200-tallet. Anonym IV forteller at Léonin og Pérotin er «de beste organum-komponistene» og at de arbeidet med å samle materiale i en stor bok om organum som kalles Magnus Liber Organi.
Pérotin er den første kjente komponist av organum quadruplum, dvs fire-stemmers polyfoni. De tidligste motetter vi kjenner ble skrevet av Notre-Dame-komponistene på 1200-tallet. Motettene var polyfone med forskjellig tekst i de forskjellige stemmene. De utviklet seg fra clausula som var polyfone alternativer til den enstemmige gregorianske sangen den var ment å erstatte, og den musikkformen det er flest eksempler på i Magnus Liber Organi.
Selv om mye musikk er bevart kjenner man ikke til hvordan musikken ble framført, spesielt med hensyn til rytmen. I Notre-Dame-skolen synger de laveste stemmene med lange noteverdier mens overstemmen(e) synger ornamenterte linjer som ofte repeterer mønstre av lange og korte noter kjent som rytmiske modi. Notasjonen kalles modalnotasjon, og er de første eksempler på musikknotasjon som er i stand til å vise tonenes relative varighet innenfor og mellom stemmene.
Samtidskomponistene Steve Reich og Arvo Pärt nevner at de er påvirket av Notre-Dame-skolen.
