Norske Elektricitetsværkers Forening
| Norske Elektricitetsværkers Forening | |||
|---|---|---|---|
| Offisielt navn | Norske Elektricitetsværkers Forening (NEVF) | ||
| Org.form | Bransjeforening | ||
| Stiftet | 1901 | ||
| Land | Norge | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Formål | Felles interesseorganisasjon for elektrisitetsverkene i Norge | ||
| Opphørte | 1994[1] | ||
| Erstattet av | Energiforsyningens Fellesorganisasjon | ||
Norske Elektricitetsværkers Forening (NEVF) var en norsk bransjeforening for elektrisitetsverkene, stiftet i 1901. Foreningen er det eldste leddet i rekken av bransjeorganisasjoner som etter flere navnebytter og sammenslåinger fører fram til dagens Fornybar Norge.[2] Foreningen skiftet senere navn til Norges Energiverkforbund, og i 1994 ble Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFo) dannet.[2]
Navnet ble over tid også skrevet Norske Elektrisitetsverkers Forening, etter dagens rettskrivning av elektrisitetsverk.[3]
Stiftelse og tidlig virke
[rediger | rediger kilde]Foreningen ble stiftet i 1901 som en felles interesseorganisasjon for elektrisitetsverkene, i en periode da elektrisitetsforsyningen i Norge vokste raskt. I 1901 var det rundt 614 elektriske anlegg i landet med generatorer på til sammen om lag 37 MW, og byelektrisitetsverkene disponerte rundt 11 MW.[4]
Initiativet kom fra Thomas Norberg-Schulz, direktør ved Kristiania Elektrisitetsverk, og Fredrik Tharaldsen, direktør ved Kristiansands Elektrisitetsverk. De to ble enige om planen under en togreise mellom Fredrikstad og Kristiania 22. oktober 1901, og sendte dagen etter ut personlige innbydelser til en rekke everk. Det konstituerende møtet fant sted 29. november 1901.[5] Norberg-Schulz ble foreningens første styreformann (1902–1915) og senere æresmedlem, det ble også Tharaldsen.[5]
Foreningen var tidlig opptatt av å fremme bruken av elektrisitet. I 1908 ga den ut heftet Elektricitetens praktiske anvendelse, som skulle gjøre folk kjent med hva strømmen kunne brukes til i arbeidsliv og hjem.[4]
Medlemmer
[rediger | rediger kilde]Ved foreningens årsmøte i Kristiania sommeren 1903 talte den 24 medlemsverk, blant dem elektrisitetsverkene i Bergen, Kristiania, Trondhjem, Drammen, Hamar og Tromsø.[6] Det første årsmøtet var holdt i Bergen året før.[6] På møtet i 1903 forelå et forslag fra et dansk verk om å utvide foreningen til også å omfatte andre skandinaviske verk, etter mønster av den tyske sammenslutningen Vereinigung der Elektrizitätswerke, men foreningen forble norsk.[6] Etter hvert samlet den nesten alle de større, kommunale elektrisitetsverkene.[7]
Standardisering og høringsarbeid
[rediger | rediger kilde]Foreningen deltok i myndighetenes arbeid med tekniske forskrifter for elektriske anlegg. Da Elektrisitetskommisjonen reviderte forskriftsverket på begynnelsen av 1900-tallet, ble foreningen trukket inn i prosessen sammen med blant andre Den almindelige Brandforsikringsforening, og et endelig forslag ble sendt departementet i 1907 før forskriftene trådte i kraft i 1908.[4] Ved utarbeidelsen av forskrifter for høyspenningsanlegg innhentet kommisjonen i 1917 uttalelser fra foreningen og de tekniske foreningene, og de nye forskriftene trådte i kraft fra 1. januar 1920.[4] Foreningen la i 1917 også fram et eget utkast til ny lov om elektriske anlegg, bygget på Vandfaldkommisionens utkast fra 1913.[4]
Gjennom de følgende tiårene utga foreningen tekniske anbefalinger, normer og tariffstatistikk for elektrisitetsverkene, blant annet forskrifter for installasjoner, normer for kraftlinjer og normer for husholdnings- og næringstariffer.[3] Standardiseringsarbeidet var organisert i en rekke faste komiteer.[8]
Materiellkontroll
[rediger | rediger kilde]Prøving av elektrisk materiell var blant foreningens formål helt fra stiftelsen. I innbydelsen til å tegne medlemskap i 1901 var systematiske prøver med lamper, målere, ledninger og annet materiell nevnt som en av oppgavene, og på årsmøtet i 1904 ble det lagt fram et forslag om å opprette et eget elektrisk laboratorium.[9] Prøvene kunne utføres ved laboratoriet til Kristiania Elektricitetsværk mot at det enkelte verket dekket de direkte utgiftene, og denne ordningen ble grunnlaget for foreningens egen materiellkontroll fra 1924.[9]
Spørsmålet om en sentralisert kontroll ble reist allerede i 1911, og under første verdenskrig økte presset på grunn av dårlig materiell. Foreningen sendte i 1916 en henstilling til Arbeidsdepartementet om en mer effektiv offentlig kontroll, og fra 1922 ble saken drevet videre sammen med blant andre Elektrisitetstilsynet, Elektrotekniske Firmaers Landsforening og forsikringsbransjen.[9] Etter at tilsynsloven av 1929 ga hjemmel for tvungen kontroll, ble det ved kongelig resolusjon i 1932 inngått en overenskomst der hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen overlot kontrollen med elektrisk materiell og apparater til foreningen.[9] Materiellkontrollen ble en egen avdeling med eget laboratorium, ledet av overingeniør H. Grosch, og er opphavet til Norges elektriske materiellkontroll (NEMKO).[9] Foreningens administrerende direktør Johannes Sandberg, som ledet foreningen fram til 1. juli 1948, var sentral i arbeidet med å få kontrollen i stand.[9]
Navnebytter og videre slektslinje
[rediger | rediger kilde]Foreningen skiftet navn til Norges Energiverkforbund (NORENERGI) i 1985.[10] Jubileumsboka knytter navnebyttet til at medlemmene hadde erstattet «elektrisitetsverk» og «elverk» med «energiverk».[5]
I 1994 ble Norges Energiverkforbund slått sammen med Vassdragsregulantenes forening (VR) og et informasjonsselskap til Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFo).[5] Den videre slektslinjen er at EnFo fra 1. januar 2001 fusjonerte med Energiverkenes Landsforening (EVL) og tok navnet Energibedriftenes landsforening (EBL).[2][11] EBL skiftet navn til Energi Norge i 2009 og til Fornybar Norge i 2023, ved fusjon med vindkraftorganisasjonen Norwea.[2][12]
Som Norges Energiverkforbund og senere EnFo lå foreningen bak arbeidet med å etablere et felles standardiseringssystem for nettdriften i Norge. I 1993 engasjerte Norges Energiverkforbund et forskningsinstitutt til å utrede gevinstene ved standardisering av distribusjonsnett, et arbeid som EnFo videreførte og som i 1998 ledet til opprettelsen av Rasjonell Elektrisk Nettvirksomhet AS (REN).[13]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ snl.no, besøkt 18. juni 2026[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 Rosvold, Knut A. og Gisle, Jon: (no) «Energi Norge» i Store norske leksikon (2026).
- 1 2 Eksempler på foreningens utgivelser i Nasjonalbibliotekets katalog: Norske Elektrisitetsverkers Forening (1935). Forskrifter for installasjonsbrytere., Norske Elektrisitetsverkers Forening (1952). Normer for tremastlinjer inntil 20 kV. og Norske Elektrisitetsverkers Forening (1979). Norm for husholdningstariffer, tariffer for næringsvirksomhet, særtariffer..
- 1 2 3 4 5 Per Einar Faugli. «Elektrisitetens forvaltningshistorie 1877–1921 (NVE Rapport 12/2020)» (PDF). Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 15. juni 2026. «I 1901 var det i Norge i alt 614 elektriske anlegg»
- 1 2 3 4 Lars Thue og Harald Rinde (2001). Samarbeidets kraft. Elforsyning og bransjeorganisering 1901–2001. Energi Forlag. s. 85. ISBN 82-995927-0-4.
- 1 2 3 «Norske Elektricitetsværkers Forening». Bergens Annonce Tidende (på norsk). 22. juli 1903. Besøkt 16. juni 2026.
- ↑ Dag Ove Skjold, Lars Thue og Tone Svinningen (2007). Statens nett. Systemutvikling i norsk elforsyning 1890–2007. Universitetsforlaget. s. 61. ISBN 978-82-15-01183-7.
- ↑ Lars Thue og Harald Rinde (2001). Samarbeidets kraft. Elforsyning og bransjeorganisering 1901–2001. Energi Forlag. s. 120. ISBN 82-995927-0-4.
- 1 2 3 4 5 6 Norges elektriske materiellkontroll (NEMKO). 1959. s. 3–4.
- ↑ Dag Ove Skjold, Lars Thue og Tone Svinningen (2007). Statens nett. Systemutvikling i norsk elforsyning 1890–2007. Universitetsforlaget. s. 488. ISBN 978-82-15-01183-7.
- ↑ «St.prp. nr. 1 (2001–2002)». Regjeringen.no. Besøkt 15. juni 2026.
- ↑ Gisle, Jon: (no) «Fornybar Norge» i Store norske leksikon (2026).
- ↑ «Historie». REN. Arkivert fra originalen 29. april 2016. Besøkt 15. juni 2026.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Energi Norge i Store norske leksikon
- Elektrisitetens forvaltningshistorie 1877–1921 (NVE Rapport 12/2020)