Norsk Rocks Historie
| Norsk Rocks Historie | |||
|---|---|---|---|
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Dokumentar, musikkprogram | ||
| Prod.land | Norge | ||
| Sendeår | 2004 | ||
| Episoder | 12 | ||
| Språk | Norsk | ||
| Sending | |||
| Periode | 19. sep. 2004–2004 | ||
| TV-kanal | NRK | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Norsk Rocks Historie er en norsk dokumentarserie på tolv episoder som gikk på NRK TV og NRK Radio i 2004. Serien tok for seg norsk populærmusikks historie fra 1950-tallet og frem til 2000-tallet. Kommentator var Per Kristian Olsen (som også var en av drivkreftene bak serien), mens Arvid Esperø var prosjektleder. Serien var et samarbeidsprosjekt mellom radio og fjernsyn.[1]
Serien hadde premiere på NRK den 19. september 2004 og gikk i reprise i 2006.
Den ble i 2004 fulgt opp av serie på seks CD-plater (Volum 1–6) under samme navn fra NRK / Universal Music.
Dokumentaren vakte harme i deler av norsk musikkmiljøet. Uenighet om hvem burde fremheves i dokumentaren var bakgrunn for debatten.[2]
Episodeoversikt[rediger | rediger kilde]
Episode/Volum 1: Rock’n roll 1958–1960[rediger | rediger kilde]
Første program handlet om 1950-tallet, og om hvordan rocken kom til Norge. Gjennom intervjuer og bruk av unikt arkivmateriale fra film, fjernsyn og private arkiver, møtte vi pionerene som fortalte om den sterke motstanden som foreldregenerasjonen mobiliserte mot rocken. Vi fikk også et oppgjør med gamle myter om de såkalte rockeopptøyene i Oslo i 1956.
Vi får i denne episoden møte personer som:
- Egil Monn-Iversen
- Roald Stensby (arkivklipp)
- Rocke-Pelle (arkivklipp)
- Per Elvis Granberg
- Hans Christensen
- Eivind Solberg
Episode/Volum 2: Shadowstida 1960–1964[rediger | rediger kilde]
På begynnelsen av sekstitallet gror det opp shadowband over hele landet. Vi møter den ledende shadowgitaristen Terje Rypdal og Norges første kvinnelige sologitarist, Elin Hellquist. Vi får også historien bak Norges første kommersielle popfenomen, Bergen Beat. Shadowmusikken slo gjennom på begynnelsen av 1960-tallet, den ble dominerende over hele landet fordi den kom samtidig med generasjonsskiftet på danselokalet. Barna fra de store kullene etter krigen var nå blitt gamle nok til å gå på dans, og ville ha piggtrådmusikk i stedet for trekkspill.
Musikkretningen oppkalt etter Cliff Richard & The Shadows ble ikke populær hos de eldre generasjonene. De voksne syntes nemlig musikken var så fæl at de kalte den piggtrådmusikk.
Vi får i denne episoden også se:
Episode/Volum 3: Beatgrupper 1964–1967[rediger | rediger kilde]
Her er serien nådd frem til beatmusikken på 1960-tallet med grupper som The Beatniks, The Vanguards, The Pussycats, Morgans, The Mojo Blues, 1-2-6, og andre. Beatmusikken førte, særlig gjennom skandaleoppslagene omkring bandmedlemmene i The Pussycats, til en hjemmelig variant av det samme publikumshysteriet som kjennetegnet utenlandske popstjerner på 1960-tallet, med løssluppenhet, ville fester, stort pengeforbruk, generasjonskonflikt og protest. Det var stor forskjell på repertoaret og intensiteten i det gruppene presterte på scenen og hva de fikk ut av tidsknappe besøk i studio, men låtene gir likevel et interessant inntrykk av hva norsk popmusikk i denne perioden var god for. Her er spilleglede og fengende, fargerike poplåter, idealisme og engasjement.
Her, og i enda større grad under «Volum 4» gjør også Rhythm and blues og Soulmusikk sitt inntog i populærmusikken i Norge.
Vi får i denne episoden også se:
Episode/Volum 4: Rhythm’n & psykedelia 1966–1969[rediger | rediger kilde]
En råere og frekkere popmusikk, fikk fotfeste i Norge fra midten av 1960-tallet. Denne musikkformen var et uttrykk for en generasjonskonflikt som hardnet til. Kampen generasjonene imellom ble den mest opprivende konflikten i Norge på 1960-tallet. Med bl.a. Terje Rypdal, Inger Lise Rypdal, Hans Marius Stormoen, Per Arild Abrahamsen, Ivar Gafseth og Asbjørn «ASA» Krogtoft. Club 7 ble et av Norges mest innflytelsesrike ungdomsmiljøer og tiltrakk seg alle som ville bli musikere. Ungdommen kjempet gjennom hele 60-tallet mot et autoritært samfunn som alltid sa nei. Også NRK var et autoritært samfunn, og Vidar Lønn-Arnesen ble først avvist da han lanserte ideen om Ti i skuddet i 1965.
Episode/Volum 5: Fra viserock til rock på norsk 1969–1977[rediger | rediger kilde]
Gjennom hele 1960-tallet var det bare slagersangerne som sang på norsk. Men visebølgen på slutten av 1960-tallet forandret dette og ledet rocken inn på et norsk spor. Et viktig puff i retning av å gjøre rocken norsk kom fra uventet hold: fra Den Nationale Scene i Bergen. Med bl.a. Saft, Prudence, Ole Paus, Tobben og Ero og Folque. Vi får også se klipp fra den første Ragnarock-festivalen i 1973.
Episode/Volum 6: Progressiv rock 1971–1977[rediger | rediger kilde]
På begynnelsen av 1970-tallet førte økt platesalg i verden til at plateselskapene begynte å satse på talenter i alle land, også i Norge. Drømmen om internasjonal karriere var innen rekkevidde for mange og ble til virkelighet for noen. Titanic ble den første norske gruppa som gikk til topps på hitlistene i England. Vi får blant annet se grupper som Titanic, Aunt Mary, Popol Vuh, Ruphus, Flying Norwegians og Junipher Greene.
Episode 7[rediger | rediger kilde]
Pønken får sitt gjennombrudd i Norge. En ny generasjon musikere kommer inn i norsk rock. Hundrevis av nye band kommer på banen. De hatet diskomusikk og mente at platebransjen var korrupt og hadde ødelagt rocken. Vi møter blant annet Wannskrækk, Kjøtt, Subway Suck, Hærverk og Betong Hysteria.
Episode 8[rediger | rediger kilde]
Vi er i første halvdel av 1980-tallet, og det norske platemarkedet eksploderer. Nordmenn kjøper plater som aldri før. Men det er popbandene som selger, ikke rockebandene. Band som Unit Five og Drama, og artister som Marius Müller og Trond Granlund selger alle stort i denne perioden. De nye 1980-tallsrockerne er antikommersielle, og mange kommer ut på små uavhengige plateselskap. Men de vil også ha suksess, og flere opplever at det nærmest er umulig på et lite selskap. Vi møter bl.a. The Cut, dePress, Stage Dolls, The Kids og TNT samt personene Dag Ingebrigtsen, Torstein Flakne og Ronnie Le Tekrø.
Episode 9[rediger | rediger kilde]
De fire store: Å gjøre norsk til rockespråk tar tid. Pønkebevegelsen starter med dette arbeidet på åttitallet, men det er de fire store som gjennom sin musikk til slutt setter standarden. Vi møter Michael Krohn fra Raga Rockers, Lars Lillo-Stenberg fra deLillos, May Irene Aasen og Petter Pogo fra Jokke og Valentinerne, og Kjartan Kristiansen og Prepple Houmb fra DumDum Boys.
Episode 10[rediger | rediger kilde]
Nr 1 i USA: Norske rockere har helt fra femtitallet båret på drømmen om å gjøre suksess i utlandet. Inspirert av pønkernes slagord om å gjøre det sjøl, blir åttitallet det tiåret hvor norsk rock virkelig tar fatt på oppgaven. Vi møter bl.a. Blind Date, Stage Dolls og A-ha.
Episode 11[rediger | rediger kilde]
Rockens nisjer: Det som på femtitallet var en klar og entydig musikkform, har etter hvert blitt mange forskjellige musikalske uttrykk. Utover på nittitallet har rockens nisjer vokst seg så store at de kan gi levebrød til musikere som tør å satse på smale sjangere. Norske rockemusikere som satser smalt, må tenke internasjonalt fra starten av. Det norske markedet blir for lite, og norsk tekno og black metal erobrer Europa. Vi møter Mayhem, Satyricon og Darkthrone, Bel Canto, Biosphere, Per Martinsen og Mari Boine.
Episode 12[rediger | rediger kilde]
Veien videre: I det siste programmet møtte vi blant annet Motorpsycho, Turboneger, Seigmen, Tommy Tee, Klovner i kamp, A-team, Gatas Parlament og Madrugada.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «NRK.no - Norsk rocks historie». www.nrk.no. Besøkt 12. januar 2019.
- ^ «Ellevill rocke-krangel». www.dagbladet.no. 1.12.2004. Besøkt 7. oktober 2016.