Hopp til innhold

Norges bosetning

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Norges bosetning er en geografisk beskrivelse av landets bebyggelse, befolkning, næringsliv og samferdsel.

Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europa etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km2.[1][2][3] Bortsett fra Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land.[4] Sentralisering og urbanisering av Norge har for en stor del skjedd senere enn nabolandene.

Sentralisering

[rediger | rediger kilde]

Det har lenge vært en tendens til sentralisering av boliger, arbeidsplasser og tjenestetilbud til allerede tettbygde områder. Sammenlignet med andre europeiske land har Norge relativt små byer som ligger relativt langt fra hverandre.[5] Nord-Norge har hatt mindre andel av befolkningen i byer og tettsteder.[6] Norge har få tydelige konurbasjoner der byspredning skjer ved at byer vokser sammen; eksempler på konurbasjoner i Norge er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker, Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkring Drammenselva.[7][8][9]:26–28

Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %).[10]:134–136 Etter andre verdenskrig har sentraliseringen inkludert en del flytting fra nord til sør i landet.[10][11][10] Norge hadde opprinnelig en relativt lite økonomisk dominerende hovedstadsregion sammenlignet med mange europeiske land.[12] Innad i byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder.[10]:54–56[11] På 2000-tallet har arbeidsinnvandring, bostedspreferanser, stor aktivitet i petrolumssektoren og generelt i økonomien medvirket til sentraliseringen.[13]

Sentraliseringen er særlig knyttet til Oslo-området, Stavanger-området, Bergen og Trondheim. Arbeid er den viktigste grunnen til at folk flytter og særlig i Oslo er det en stor andel jobber for høyt utdannede. I utkantstrøk er sysselsetting i primærnæringer, industri knyttet til naturressurser og i kommunen viktig; i sentrale strøk er sysselsetting i øvrig privat sektor og i staten vesentlig. Folkeveksten i sentrale strøk skyldes blant annet en stor andel i fruktbar alder.[14] Storbyene er preget av en god del både tilflytting og utflytting særlig av unge voksne under utdanning og i tidlig yrkeskarriere.[15] Siden rundt 1960 har antallet innbyggere utenfor tettsteder falt til år 2000 og flatet ut på et stabilt nivå på omkring 1 million; Sverige har fulgt samme utvikling noen tiår før Norge.[16]

Tettbebyggelser har historisk vokst frem ved transportknutepunkter eller nært spesielle naturressurser, og ofte i nærheten av jordbruksområder.[17] I fjordstrøkene oppsto en del tettsteder omkring strandsteder i overgang mellom sjø og land,[18][19] og noen vokste til byer for eksempel Egersund.[20] I innlandet vokste tettsteder frem blant annet i samløp mellom dalfører.[21] Lærdalsøyri og Sunndalsøra er eksempel på tettsted i dalmunning ved overgangen mellom sjøtransport og landtransport på indre fjordstrøk, Sokndalsstrand og Sandnessjøen er strandsted ved kysten. Slike tettsteder blomstret opp særlig etter opphevingen av byenes handelsmonopol i 1842.[18] Etter andre verdenskrig har tettstedsveksten i mindre grad vært knyttet til historiske lokaliseringsfaktorer.[17][22] De eldste byenes utstrekning var begrenset av transport til fots eller med hest. Jernbane ga grunnlag for forsteder utenfor den opprinnelige byen for eksempel Nesttun langs Vossebanen. Privatbil og veibygging førte til mer spredt bybebyggelse.[21]

De fleste norske byene oppsto etter 1500 og Nord-Norge hadde ingen byer før 1789.[23]:202 I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.[24] I 1769 var det 21 byer i Norge, med Bergen som klart den størst med 14 000 innbyggere.[25] I 1814 hadde Norge omkring 30 byer.[26][25]

Befolkningens fordeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges demografi

Bosetningen i Norge er særlig knyttet til kysten. I Nord-Norge bor 9 av 10 mindre enn 4 km fra sjøen, ofte knyttet til strandflaten, med en del bosetning langs skipsleia på Helgeland, i Lofoten/Vesterålen og Harstad-Tromsø. Særlig Finnmark har store folketomme områder. En del daler og flatbygdene på Østlandet (Hedmarken, Ringerike og Toten) er relativt tett bosett. Rundt Trondheimsfjorden er det relativt tett bosetting.[27] Det geografiske tyngdepunkt i landets befolkning er på det sentrale Østlandet. Befolkningen er særlig konsentrert omkring Oslo og Oslofjorden.[28] Det er mye bosetning der det er mest jordbruksareal og disse områdene har også de eldste gårdene og rikeste fornminner. På det sentrale østland ligger hovedstaden Oslo og tre tettsteder (Drammen, Porsgrunn-Skien og Fredrikstad-Sarpsborg) med befolkning omkring 100 000. Hver landsdel sin (uoffisielle) landsdelshovedstad: Kristiansand på Sørlandet, Bergen i vest, Trondheim i Trøndelag og Tromsø i Nord-Norge. Stavanger har utviklet seg stert som landets oljehovedstad. Disse byene og byområdene har alle en lang historie med sentrale funksjoner innen handel, administrasjon og kirke.[29]:160

I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst 10 000 innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.[30] Siden 1800 bor en stadig større andel av innbyggerne i byer og tettsteder. Det sentrale Østlandet med Oslo har fått en økende andel av befolkningen, mens Finnmarks, Opplands og Agders andel har gått ned.[31]

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).[32][33]

Geografisk oversikt

[rediger | rediger kilde]
Områder ordnet etter folketall
Nr Fylker Tettsteder Kommuner Byer
1 Akershus Oslo Oslo Oslo
2 Oslo Bergen Bergen Bergen
3 Vestland Stavanger/Sandnes Trondheim Trondheim
4 Rogaland Trondheim Stavanger Stavanger
5 Trøndelag Fredrikstad/Sarpsborg Bærum Kristiansand
6 Innlandet Drammen Kristiansand Fredrikstad
7 Østfold Porsgrunn/Skien Drammen Sandnes
8 Agder Kristiansand Asker Tromsø
9 Buskerud Ålesund Lillestrøm Drammen
10 Møre og Romsdal Tønsberg Fredrikstad Sarpsborg
11 Vestfold Moss Sandnes Skien
12 Nordland Haugesund Tromsø Bodø
13 Telemark Sandefjord Sandefjord Ålesund
14 Troms Bodø Nordre Follo Sandefjord
15 Finnmark Tromsø Sarpsborg Arendal
16 - Arendal Tønsberg Larvik
17 - Hamar Skien Tønsberg
18 - Halden Bodø Haugesund
19 - Larvik Moss Porsgrunn
20 - Askøy Ålesund Moss
Norges fylker 100 største tettsteder Norges kommuner Norges 102 byer
Nr Distrikter Byregioner Øyer
1 Oslo Stor-Oslo Tromsøya
2 Jæren Bergen Tunøya
3 Bergen Stavanger Hinnøya
4 Romerike Trondheim Karmøy
5 Vestfold Mjøsbyene Askøy
6 Ytre Østfold Kristiansand Rolvsøy
7 Trondheim Nedre Glomma Stord
8 Drammen Tønsberg Nøtterøy
9 Akershus Vest Grenland Langøya
10 Sunnmøre Haugesund Store Sotra
Norges 55 distrikter Norges 14 byregioner 30 mest folkerike øyer

Innvandring

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Innvandrere i Norge

I 2023 var det i Norge 877 227 personer født i utlandet av utenlandske foreldre. Oslo har størst andel innvandrere med 26 % av befolkningen, Innlandet har minst med 11 %. Blant kommunene hadde Gamvik 29 %, Båtsfjord 27 %, Træna 27 % og Sør-Varanger 15 % innvandrere.[34] Troms og Finnmark har mange av kommunene med stor andel innvandrere. Rindal kommune i Trøndelag hadde 2 %.[35] I Oslo hadde bydelene Stovner, Søndre Nordstrand og Alna over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn (innvandrere og barn av innvandrere), over 37 % av innbyggerne i disse bydelene er født utenfor Norge (tall for 2022). Nordstrand, Vestre Aker og Nordre Aker hadde minst andel innvandrere på 16-18 % (dette gjaldt også i 2015). I 178 av Norges kommuner er innvandrere fra Polen den største gruppen.[35][36][37]

Utvandring

[rediger | rediger kilde]

Se også: Norsk emigrasjon til USA.

Utvandringen til Amerika på 1800-tallet preget demografien i Norge lenge etter utvandringstoppen. Utvandringen foregikk særlig i perioden 1825-1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Omtrent 800 000 utvandret fra Norge til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig berør av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på Vestlandet, som Luster og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, blant annet Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Fra Gudbrandsdalen var det i årene 1866-1900 så stor utvandring at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser Gudbrandsdalen ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.[38][39][40][41] Etter hvert ble det like stor utvandring fra byene som fra bygdene.

Språk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Norske dialekter og Samiske språk

Omkring 20 000–30 000 snakker samisk i Norge, hovedsakelig nordsamisk og de fleste i Troms og Finnmark.[42][43][44]

I hovedsak deles de norske dialektene i to hovedgrupper: østnorsk (Østlandet, Trøndelag, Nordmøre og deler av Helgeland) og vestnorsk (Vestlandet til og med Molde, Sørlandet til Langesund, store deler av Nord-Norge), basert på jamvektsregelen som stort sett sammenfaller med tykk l, eller retrofleks flapp. Langfjella og de andre store fjellene i Sør-Norge er en viktig dialektgrense mellom øst og vest. Palatalisering finnes fra Mjøsa og nordover, nord for Sognefjorden, og er særlig utpreget i nordnorsk.[45]

Urbanisering

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Urbaniseringen av Norge

Mer enn 84 % av befolkningen bor i byer og tettsteder. Det er særlig fra rundt år 1800 urbaniseringen har hatt betydning. Det var generell folkevekst på 1800-tallet og det var tendenser til overbefolkning i noen bygder.[46] Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80 %). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i byer og andre tettbygde områder. Folketallet på bygdene vokste til rundt 1950 samtidig som andelen av befolkningen gikk ned. Administrative grenser (kommuner) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellom landkommuner og bykommuner er uten rettslig betydning.[47]:134–136[48] Etter 1994 er det ikke noe formelt skille mellom bykommune og landkommune. En del tidligere bykommuner som Molde og Tromsø er vidstrakte og bare en mindre del av kommunen har bypreg, mens for eksempel Oslo strekker den bymessige bebyggelsen seg langt inn i nabokommunene. Noen tidligere landkommuner for eksempel Kragerø og Mo i Rana har et bymessig sentrum.[46]

Forstaden Bøler ble anlagt fra 1950-årene da folkeveksten i Oslo stanset opp samtidig som tettheten gikk ned i indre by.

Etter andre verdenskrig har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Tettstedenes andel økte fra 52 % i 1950 til 74 % i 1995. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus’ andel av befolkning har økt, mens mens det øvrige Østlandet og Nord-Norge gikk tilbake noen prosentpoeng. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra.[49][50] I mange tilfeller ligger en god del av den sammenhengende bymessige bebyggelsen i andre kommuner enn bykjernen.[49] I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. Fra 1950 til 1995 var det nesten ikke folkevekst i Oslo kommune, mens Akershus i samme periode nesten nådde igjen Oslo i folketall.[49]:54–56[50] Økende pendling fra bygdene til nærliggende byer og tettsteder innebærer en «skjult urbanisering» ved at bygdene fungerer som forsteder og villastrøk for byene.[51] Primærnæringene fiske, jordbruk og skogbruk er geografisk spredt og knyttet til spredt bosetning, mens industri og tjenester ofte er punktlokalisert og knyttet til byer og tettere bosetning.[52]

Byenes beliggenhet og utstrekning

[rediger | rediger kilde]

De fleste norske byene ligger ved kysten og de er i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart. Tønsberg er en av landets eldste byer og lå sentralt i forhold til handel langs vannveiene til Østersjøen og til Nordsjøen. Bergen og Trondheim ligger stadig sentralt i hver sin landsdel, som de gjorde alt i tidlig middelalder.[trenger referanse] Fra industrialiseringen har flere steder vokst frem som omlastingshavner. For eksempel var Tvedestrand utskipingshavn for Nes jernverk. Narvik ble anlagt som utskipingshavn for jernmalm fra Nord-Sverige, Finneid for malm fra Sulitjelma.[53]

Bare de to gruvebyene Kongsberg og Røros er gamle innlandsbyer, ved siden av bispesetet Hamar som gikk tilbake etter reformasjonen.[54]:33–48 Lillehammer og Gjøvik til som nye byer på 1800-tallet.

Konurbasjonen i Grenland med tettstedet Porsgrunn/Skien (Skien, Porsgrunn, Brevik, Langesund og Stathelle). Fra Porsgrunn er det 8 km til Skien i nord og 12 km til sundet som skiller småbyene Brevik og Stathelle. Derfra er det 6 km videre til Langesund.

På Sørlandskysten hadde skipsfart særlig betydning for sysselsetting og bosetting, med seilskutetiden på 1800-tallet som høydepunkt. Dampdrevne jernskip håndterte is mye bedre enn seilskutene slik at uthavnene Drøbak og Svelvik mistet sin betydning da Oslo og Drammen fikk helårs skipsforbindelse. Særlig Christiania/Oslo ble stimulert av utbygging av samferdselen på land (veier og jernbane) på siste halvdel av 1800-tallet. Jernbanen utvidet på 1800-tallet byenes oppland betydelig: Hovedbanen til Eidsvoll og Hamar-Elverum-banen (1862) knyttet store deler av det indre Østlandet til Christiania.[55]

Norge har få tydelige konurbasjoner der byspredning skjer ved at byer vokser sammen. Noen unntak er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker, Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkring Drammenselva. Listen over de syv største norske byene har vært nesten uendret siden 1845.[56][57][58]:26–28 Byvekst blir blant annet drevet frem av at økende andel arbeidsplasser er innenfor tjenesteyting i byer. I form av bredden av funksjoner og tjenestetilbud er Oslo den klart mest sentrale i Norge, mens typisk regionsentra som Tromsø og Kristiansand er på et nivå under i sentralitet. Utbygging av samferdsel har ført til at mer handel foregår i kjøpesentre utenfor den opprinnelige bykjernen. Byspredning skjer blant annet ved byplanlegging og utbygging av samferdsel som gjør det mulig å bo i forsteder og i bygder lenger fra arbeidsplassen. Mange bykjerner er etterhvert nesten helt uten boliger og fastboende.[57]

Byene Halden, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Trondheim og Skien vokste frem ved elvemunninger med adkomst til opplandet innenfor. Jernbane og veier endret betydningen av den opprinnelige lokaliseringsfordelen.[59] Byer som Drammen (Bragernes), Halden og Larvik vokste frem rundt sagbruk og utskiping av trelast fra 1500-tallet av og fikk byprivilegier med rett til å handle med utlandet. Industrialisering fra rundt 1900 særlig knyttet til vannkraft skapte en del tettsteder dominert av en eller få store bedrifter, såkalte ensidige industristeder for eksempel Odda, Mo i Rana og Høyanger.[57]

Innenfor den enkelte by er det forskjeller i arealbruk, bosetning, innbyggernes inntekt og områdenes status. Dette er særlig tydelig i Oslo der forskjellene særlig går mellom øst (for eksempel Groruddalen) og vest (for eksempel Holmenkollåsen). Deler av Oslo (Grünerløkka, Aker Brygge) har gjennomgått gentrifisering der tidligere arbeider- og industristrøk har blitt oppgradert og fått status som dyre og ettertraktede strøk. Lignende utvikling har skjedd med Bakklandet i Trondheim og Nordnes i Bergen.[59]

Historisk bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges historie

Riksgrensen før reformasjonen

[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av høymiddealderen gikk riksgrensen mellom Norge og Sverige slik at Jemtland, Herjedalen og Båhuslen lå under den norske kronen. Kirkelig sognet Jemtland til Sverige og var lite integrert i norsk samfunnsliv. Skåne, Gotland og Saaremaa (Ösel) tilhørte Danmark til midten av 1600-tallet. Riksgrensen hadde blitt presset sørover til Göta elv under Harald Sigurdsson. På 1200-tallet ble det slutt på den åpne striden om territoriell kontroll i Sør-Norge. Langs kysten av Finnmark/Kolahalvøya og i de indre områdene nord for Jemtland var grensene uavklart.[60] Island, Grønland og andre øyer i Atlanterhavet lå under Norge og Nidaros erkebispedømme. Til år 1241 gjorde danske konger seg så sterkt gjeldende rundt Oslofjorden at området til dels var dansk i perioden.[61]

Forhistorisk tid

[rediger | rediger kilde]
Gården Haug i Øyer, Gudbrandsdalen.

Etter at isen forsvant kom trolig noen av de første folkene til Norge fra det sørvestlige Europa og senere kom en vesentlig innvandring til norskekysten, først til Finnmark, fra nordøst trolig av mennesker med bakgrunn i Ukraina og ved Svartehavet. Da de første folkene kom var det indre av Skandinavia dekket av is og menneskene beveget i seg utkanten langs kystene. Finnmarkskysten, Lofoten, Mørekysten, Fosen og Jæren var trolig de første isfrie områdene..[62][63][64][65]

Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1 000 år, kanskje så mye som 2 000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.[66] Arkeologiske spor som gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».[66]:159 De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.[67]

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.[66]:163; 167

Norsk ekspansjon nordover
[rediger | rediger kilde]
Willem Barents kart over Nord-Norge fra og med Lofoten (Moskstraumen er angitt nede til venstre).

Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.[68] Fjorder i Øst-Finnmark har navn på -anger som er et eldre norrønt navn for -fjord og som tyder på at området ble jevnlig besøkt av norrønttalende folk før -anger gikk ut av bruk. På Island er -fjord det vanlige.[69][70] Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen hvor befolkningen var overveiende samisk. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer i middelalderen ressursene helt ned til Hedmark.[71][72] I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.[73]:262–268

Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I hansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.[68][74] I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.[75]

Bosetning og gårder i middelalderen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Høy- og senmiddelalder i Norge

Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket.[76]

Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området Bryggen til Norges klart største by, noe den forble til etter 1814.

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden.[77]:262–268 [78][79] Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.[80] Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.[77]:262–268

Byenes fremvekst og utforming

[rediger | rediger kilde]
Se også: Urbaniseringen av Norge

Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen, reformasjonen til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. Byene som vokste frem etter 1500 var basert på internasjonale handel med fisk og trelast, ikke som handelssted for nærområdet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Arendal og Mandal begynte som ladesteder med utskipningshavn for trelast. I Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789 da handelsprivilegiet for Bergen og Trondheim ble opphevet.[81]:202

I middelalderen var det små handelssteder på Veøy i Romsdal, Kaupanger i Sogn, i Borgund på Sunnmøre, og Vågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.[82]

Byene hadde fra middelalderen av enerett på å drive handel med varer produsert i omlandet. For eksempel omfattet Skiens omland Grenland, Numedal og Øvre Telemark, mens Veøy hadde handelsretter i Romsdal. I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.[83]

Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen.[84][85] I 1769 var det 21 byer i Norge og under 10 % av befolkningen bodde i tettsteder med flere enn 700 innbyggere; Bergen var klart størst med 14 000 innbyggere, Kongsberg, Kristiania og Trondheim hadde rundt 8 000, mens ingen andre byer/tettsteder hadde over 5 000 innbyggere.[86]

I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I enevoldstiden var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift; med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt Fredrikstad og Fredrikshald var garnisonsbyer (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet. Christian IV anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperte Jylland.[85][86]

Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk, mens fiske og fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund, Farsund og Haugesund. Mindre tettsteder i form av fiskevær fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover.[84]:33–45[85][86]

Cicignons plan for Trondheim etter brannen i 1681, godkjent av kong Christian i København, 10. mai 1681.

Den sterke folkeveksten i Christiania/Aker og Oslo 1850–1950 skjedde samtidig med industriveksten i byen. På det meste hadde byen en tredjedel av alle industriarbeidsplasser i Norge. Industrialiseringen skjedde ellers i gamle byer som Trondheim, Bergen, Stavanger, Skien/Porsgrunn og Drammen.[87] Ved overgang fra treskip med seil til dampdrevne jernskip ble Christiania en sjøfartsby hele året og verftene der spilte en viktig rolle. Stedsbundet næringsvirksomhet bidro til fremvekst av mindre tettsteder: Gruvedrift på Senja, Ytterøya og i Kåfjord førte til dannelse av midlertidige tettbebyggelser, mens Kongsberg og Røros har bestått etter at gruvedriften ble innstilt. Meierier og annen industri knyttet til landbruket skapte mindre tettsteder som Bryne. Rundt den kraftkrevende industrien etablert fra rundt 1900 vokste det opp større tettsteder i tildels ubebodde områder for eksempel Rjukan, Tyssedal og Høyanger.[85]

Bergen ble tettbebygd fra middelalderen av og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.[88]:319–325[82] Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg.[88]:319–325[89][90][91]

Kristiania i 1886 innenfor grensen mot Aker, med gamle Oslo (overført fra Aker i 1878) nede til høyre.

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes og hvor forskjellige håndverkere skulle holde til.[91][92] Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.[93]

Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by, Christiania, skulle anlegges med rettvinklet gatemønster.[94] Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i kvadraturen. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg.[95]:156 Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.[96][97]

Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros.[81]:202

Bygdene før og etter utskiftingen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Teigblanding
Utksiftingskart for gården Ugland i Grimstad med teigblandingen inntegnet.

Jordleie var utbredt fra middelalderen av. Stadig oppdeling av gårder og åkrer førte til den dyrkede jorda etter hvert besto av mange små teiger. Med den tids driftsmåter var ikke dette noen særlig ulempe.[98]

Utskiftingene på 1800-tallet omorganiserte jorden til større sammenhengende teiger. Utskifting innebærer sammenslåing og ny grenser landbrukseiendommer for å få mer praktiske ordning av jorden. Dette skjedde etter utskiftingsloven av 1857 og det enkelte gårdsbruk ble ofte liggende hver for seg omgitt av sin egen jord (enkeltgårdsbebyggelse). Før utskiftingen var enkelgårdsbebyggelse vanligst på Østlandet og til dels de indre bygdene i Trøndelag. På Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge var det vanlig med klyngetun der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. I selve klyngebebyggelsen kunne byggene være oppstilte tilsynelatende tilfeldig i forhold til hverandre (vanlig på Vestlandet) eller ordnet i rekker (vanligere på Sørlandet og Nordmøre). Enkeltgårdene i Trøndelag og på Østlandet har ofte gårdsbyggene ordnet i firkant rundt et tun.[99][100]

I områder med slike klyngebebyggelse var jorden ofte delt i smale teiger der brukene hadde åkrer om hverandre (teigblanding), mens utmarken som regel var sameie.[99][100] I første del av 1900-tallet økte antallet små bruk (under 50 dekar), mens antallet store bruk (over 200 dekar) gikk ned. Fra 1950 snudde denne trenden og størrelsen på gårdsbrukene gikk opp.[98]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Tothammer 1961.
  2. ^ «How closely do people live together in your region?». ec.europa.eu (på engelsk). Besøkt 2. mars 2021. 
  3. ^ «Statistisk årbok 2013, Tabell 50: Folkemengd, landareal og folketettleik, etter fylke». www.ssb.no. Besøkt 2. mars 2021. 
  4. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1982. ISBN 8202044499. 
  5. ^ Johansen, Steinar; Onsager, Knut (12. oktober 2017). «Sentralisering og regional utvikling i norge». Plan. 5. 49: 32–35. ISSN 0805-083X. doi:10.18261/ISSN1504-3045-2017-05-07. Besøkt 9. mai 2025. 
  6. ^ Karlsen, Wilhelm (juni 2013). «Nordnorsk urbanisering og byvekst på 1900-tallet». Heimen. 2. 50: 99–123. ISSN 0017-9841. doi:10.18261/ISSN1894-3195-2013-02-01. Besøkt 9. mai 2025. 
  7. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1982. ISBN 8202044499. 
  8. ^ Herstad, Eli Bentseng (1995). Geografi. Landskaper, ressurser, mennesker.. Oslo: Cappelen. ISBN 8202146283. 
  9. ^ Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport. Tromsø: Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. 1992. 
  10. ^ a b c d Nystad, Jens Fredrik (1997). Samfunnsgeografi. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205228906. 
  11. ^ a b Norge (1971), s. 50.
  12. ^ Selle, Per; Fimreite, Anne Lise (9. august 2006). «Den egentlige regiondebatten». Plan. 3-4. 38: 10–23. ISSN 0805-083X. doi:10.18261/ISSN1504-3045-2006-03-04-03. Besøkt 10. mai 2025. 
  13. ^ Johansen, Steinar; Onsager, Knut (12. oktober 2017). «Sentralisering og regional utvikling i norge». Plan. 5. 49: 32–35. ISSN 0805-083X. doi:10.18261/ISSN1504-3045-2017-05-07. Besøkt 9. mai 2025. 
  14. ^ Selle, Per; Fimreite, Anne Lise (9. august 2006). «Den egentlige regiondebatten». Plan. 3-4. 38: 10–23. ISSN 0805-083X. doi:10.18261/ISSN1504-3045-2006-03-04-03. Besøkt 10. mai 2025. 
  15. ^ Sørlie, Kjetil; Juvkam, Dag (20. november 2014). «Gjennomtrekk i storbyene – Urbanisering på norsk». Plan. 5. 46: 40–45. ISSN 0805-083X. doi:10.18261/ISSN1504-3045-2014-05-08. Besøkt 9. mai 2025. 
  16. ^ Cruickshank, Jørn (10. desember 2014). «Stedsblind planlegging av lokalsamfunnet». Plan. 6. 46: 4–9. ISSN 0805-083X. doi:10.18261/ISSN1504-3045-2014-06-02. Besøkt 9. mai 2025. 
  17. ^ a b Aune-Lundberg, Linda; E. Dramstad, Wenche (24. mai 2022). «Om tettsteders vekst og effekt på arealbruk». Kart og Plan. 1. 115: 13–28. ISSN 0047-3278. doi:10.18261/kp.115.1.2. Besøkt 13. april 2025. 
  18. ^ a b Hus på vestkysten gjennom 4000 år. Bergen: Fortidsminneforeningen. 1997. ISBN 8290052537. 
  19. ^ Grytli, Eir (1993). Strandstedet Surnadalsøra (1850-1980) (doktorgradsavhandling). Trondheim: Institutt for arkitekturhistorie, Universitetet i Trondheim, Norges tekniske høgskole. ISBN 8271194925. 
  20. ^ Grude, Egil Harald (1996). Strandsted og ladested. Egersund: Eigersund kommune. 
  21. ^ a b Nielsen, Gustav; Strand, Arvid (28. oktober 2013). «Transportteknologi og byutvikling». Plan. 4-5. 45: 64–71. ISSN 0805-083X. doi:10.18261/ISSN1504-3045-2013-04-05-10. Besøkt 13. april 2025. 
  22. ^ Hagen, Anders (1921–2005) (1962). Forhistorisk tid og vikingtid. Oslo: Aschehoug. s. 228. 
  23. ^ Utdrag fra Norges geografi. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200070565. 
  24. ^ Iversen, F. (2016). Oslo får et omland. En aktivist for Middelalderbyen Oslo. Festskrift til Petter B. Molaug i andledning hans, Novus forlag, s. 243-260.
  25. ^ a b Den norske garnisonsbyen. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. 1991. 
  26. ^ Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. 1977. ISBN 8200016668. 
  27. ^ Sørbel, Leif (1999). Geografi. Oslo: Gyldendal undervisning. ISBN 8205258767. 
  28. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1982. ISBN 8202044499. 
  29. ^ Nystad, Jens Fredrik (1997). Samfunnsgeografi. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205228906. 
  30. ^ «Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted». ssb.no (på norsk). Besøkt 8. august 2020. 
  31. ^ Norge (1971), s. 50–52.
  32. ^ Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
  33. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 106.
  34. ^ «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre». SSB. 23. juni 2023. Besøkt 2. juli 2023. 
  35. ^ a b Steinkellner, Alice m.fl. (7. juni 2023). «Innvandrerne og deres barn – en mangfoldig gruppe». SSB. Besøkt 2. juli 2023. 
  36. ^ «Landbakgrunn - Befolkning». Oslo kommune (på norsk). 10. desember 2014. Besøkt 2. juli 2023. 
  37. ^ «Innvandrere på Oslo-kartet». ssb.no (på norsk). 14. oktober 2015. Besøkt 2. juli 2023. 
  38. ^ Nybyggere i nord. xx#: Tromsø museum. 1988. 
  39. ^ Hovdhaugen, Einar (1975). Frå Venabygd til Texas. Samlaget. ISBN 8252104886. 
  40. ^ Gudbrandsdal og Amerika. Dølaringen boklag. 1975. ISBN 8290072058. 
  41. ^ Ramberg 1974, s. 131.
  42. ^ «Minoritetsspråk og minoritetsspråkbrukere i Norge». Språkrådet. 2003. Besøkt 4. juni 2023. 
  43. ^ Ballovara, Mette (22. oktober 2020). «Få vet at de kan registrere seg som samisktalende: – Dette har jeg ikke hørt om». NRK. Besøkt 4. juni 2023. 
  44. ^ «Statistikk over samiske språkbrukere i Norge - En kartlegging av eksisterende datakilder og vurdering av fremgangsmåter for statistikk». ssb.no (på norsk). 18. oktober 2017. Besøkt 4. juni 2023. 
  45. ^ Kortner 1980, s. 156.
  46. ^ a b Sørbel, Leif (1999). Geografi. Oslo: Gyldendal undervisning. ISBN 8205258767. 
  47. ^ Nystad, Jens Fredrik (1997). Samfunnsgeografi. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205228906. 
  48. ^ Thorsnæs, Geir (20. februar 2018). «by». Store norske leksikon. Besøkt 2. juni 2020. «Selv om bybegrepet i dag er blitt nokså uklart og bystatus nokså irrelevant, har likevel mange tettsteder sett seg tjent med å kalle seg «by».» 
  49. ^ a b c Nystad, Jens Fredrik (1997). Samfunnsgeografi. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205228906. 
  50. ^ a b Norge (1971), s. 50.
  51. ^ Gjessing, Just (red.) (1984). Utdrag fra Norges geografi. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200070565. 
  52. ^ Sørbel, Leif (1999). Geografi. Oslo: Gyldendal undervisning. ISBN 8205258767. 
  53. ^ Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. 1977. ISBN 8200016668. 
  54. ^ Norsk byhistorie - tid for syntese?. Trondheim: Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU. 2000. ISBN 8277650310. 
  55. ^ Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. 1977. ISBN 8200016668. 
  56. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1982. ISBN 8202044499. 
  57. ^ a b c Herstad, Eli Bentseng (1995). Geografi. Landskaper, ressurser, mennesker.. Oslo: Cappelen. ISBN 8202146283. 
  58. ^ Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport. Tromsø: Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. 1992. 
  59. ^ a b Nystad, Jens Fredrik (1997). Samfunnsgeografi. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205228906. 
  60. ^ Helle mfl (2013), s. 55
  61. ^ Norgeshistorie, Om; Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. «Noregs grenser: det historiske målebord - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no (på norsk). Besøkt 7. desember 2021. 
  62. ^ Hansen, Frid Kvalpskarmo (9. januar 2018). «Dette var de første nordmennene». NRK. Besøkt 10. oktober 2024. 
  63. ^ Günther, Torsten; Malmström, Helena; Svensson, Emma M.; Omrak, Ayça; Sánchez-Quinto, Federico; Kılınç, Gülşah M.; Krzewińska, Maja; Eriksson, Gunilla; Fraser, Magdalena (januar 2018). «Population genomics of Mesolithic Scandinavia: Investigating early postglacial migration routes and high-latitude adaptation». PLOS Biology. 1 (på engelsk). 16: e2003703. ISSN 1545-7885. PMC 5760011 Åpent tilgjengelig. PMID 29315301. doi:10.1371/journal.pbio.2003703. Besøkt 10. oktober 2024. 
  64. ^ Bjerck, H. B. (1994). Nordsjøfastlandet og pionerbosetningen i Norge. Viking, 57, 25-58.
  65. ^ Nygaard, Signe E. (1. mars 1989). «The Stone Age of northern Scandinavia: A review». Journal of World Prehistory. 1 (på engelsk). 3: 71–116. ISSN 1573-7802. doi:10.1007/BF00996246. Besøkt 10. oktober 2024. 
  66. ^ a b c Lillehammer, Arnvid (1994). Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220282. 
  67. ^ Hagen, Anders (1921–2005) (1962). Forhistorisk tid og vikingtid. Oslo: Aschehoug. s. 228. 
  68. ^ a b De Tre stammers møte i Finnmark. Tromsø: Universitetsforlaget. 1968. s. 16f. 
  69. ^ Nordisk kultur: samlingsverk. Oslo: Aschehoug. 1939. 
  70. ^ Stemshaug, Ola (1976). Namn i Noreg: ei innføring i norsk stadnamngransking. Oslo: Samlaget. ISBN 8252105289. 
  71. ^ De Tre stammers møte i Finnmark. Tromsø: Universitetsforlaget. 1968. s. 16f. 
  72. ^ Helle mfl (2013), s. 64–65
  73. ^ Lunden, Kåre (1995). Norge under Sverreætten: 1177-1319 : høymiddelalder. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202153336. 
  74. ^ Niska, Gunnar (1973). Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas. Vadsø. 
  75. ^ Helle mfl (2013), s. 64-65
  76. ^ Helle mfl (2013), s. 64-65
  77. ^ a b Lunden, Kåre (1995). Norge under Sverreætten: 1177-1319 : høymiddelalder. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202153336. 
  78. ^ «Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  79. ^ «Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  80. ^ Bjørkvik, Harald: Folketap og sammenbrudd 1350–1520. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.
  81. ^ a b Utdrag fra Norges geografi. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200070565. 
  82. ^ a b Helle mfl (2013), s. 65
  83. ^ Iversen, F. (2016). Oslo får et omland. En aktivist for Middelalderbyen Oslo. Festskrift til Petter B. Molaug i andledning hans, Novus forlag, s. 243-260.
  84. ^ a b Norsk byhistorie - tid for syntese?. Trondheim: Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU. 2000. ISBN 8277650310. 
  85. ^ a b c d Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. 1977. ISBN 8200016668. 
  86. ^ a b c Den norske garnisonsbyen. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. 1991. 
  87. ^ Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport. Tromsø: Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. 1992. 
  88. ^ a b Lunden, Kåre (1995). Norge under Sverreætten: 1177-1319 : høymiddelalder. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202153336. 
  89. ^ Keller, Karl-Fredrik (1994). Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon. Oslo: William Dall, Prosjekthuset produksjon AS. ISBN 8291455007. 
  90. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257310360. 
  91. ^ a b Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257306428. 
  92. ^ Kjøpstad og rikssentrum. [Bergen]: Bryggens museum. 1986. ISBN 8290289200. 
  93. ^ Schia, Erik (1991). Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203165125. 
  94. ^ Rasmussen, Tor Fr (3. august 2018). «Oslo – historie». Store norske leksikon. Besøkt 6. juni 2020. 
  95. ^ Nystad, Jens Fredrik (1997). Samfunnsgeografi. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205228906. 
  96. ^ Rosvold, Knut A. (10. mai 2020). «Trondheim». Store norske leksikon. Besøkt 6. juni 2020. 
  97. ^ Grankvist, Rolf (25. februar 2020). «Johan Caspar De Cicignon». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 6. juni 2020. 
  98. ^ a b Norge (1971), s. 63.
  99. ^ a b Utdrag fra Norges geografi. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200070565. 
  100. ^ a b «utskiftning». Store norske leksikon (på norsk). 25. januar 2023. Besøkt 1. juli 2023. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norges_bosetning&oldid=25177720»