Liste over mottakere av Nobels fredspris

Artikkelen inngår i serien om Nobelprisen

Alfred Nobel

Fred Fysikk Kjemi Litteratur Medisin Prisen i økonomi til minne om Alfred Nobel

Liste over mottakere av Nobels fredspris er en oversikt over mottakere av Nobels fredspris fra etableringen av prisen i 1901 og frem til i dag.

Nobels fredspris deles ut hvert år av Den norske Nobelkomite «til den person som har arbeidet mest eller best for brorskap mellom nasjoner, for avskaffing eller minsking av armeer samt for arbeid og fremming av fredskongresser». Fredsprisen er én av fem Nobelpriser som ble etablert ut ifra Alfred Nobels testamente av 1895. Ifølge testamentet skal nobelprisene i kjemi, fysikk, litteratur og fysiolgi/medisin utdeles av Nobelstiftelsen i Stockholm, mens fredsprisen deles ut av Den norske Nobelkomite, som består av fem personer valgt av Stortinget.

Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Seremonien fant sted i Stortingssalen hvor stortingspresident Carl Berner først holdt en kort tale. Deretter annonserte Jørgen Løvland navnet på de to vinnerne. Ingen av prismottakerne var til stede.

Mottakeren får en medalje, et diplom og en pengepremie som varierer fra år til år. Den første prisen var på 150 782 svenske kroner, mens i 2008, da Martti Ahtisaari ble tildelt prisen var premien på 10 millioner svenske kroner.

Fredsprisen deles ut hvert år den 10. desember; samme dato som Alfred Nobel døde. Utdelingen har i de senere år foregått under en seremoni i Oslo rådhus. Nobels fredspris anses for å være en av verdens mest prestisjetunge priser.

Pristakere

År	Bilde	Vinner(e)[A]	Land[B]	Begrunnelse[C]
1901		Jean Henri Dunant	Sveits	«for hans rolle i grunnleggelsen av den internasjonale Røde Kors-komiteen»
		Frédéric Passy	Frankrike	«for å være en av grunnleggerne av Den interparlamentariske union og også organisatoren for det første franske fredsforbund».
1902		Élie Ducommun	Sveits	«Æressekretær for det internasjonale fredsbyrå»
		Charles Albert Gobat	Sveits	«Generalsekretær for Den interparlamentariske union; æressekretær for det internasjonale fredsbyrå»
1903		Randal Cremer	Storbritannia	Medlem av Det britiske parlamentet. Sekretær for det internasjonale voldgiftsforbund
1904		Folkerettsinstituttet	Belgia	«for sin innsats som et uoffisielt organ med å formulere de generelle vitenskapelige prinsippene om folkeretten»
1905		Bertha von Suttner	Østerrike-Ungarn	«Ærespresident for det internasjonale fredsbyrå; forfatter av boken Die Waffen nieder!»
1906		Theodore Roosevelt	USA	«for sin vellykkede mekling for å avslutte den russisk-japanske krig og for sin interesse i voldgift ved å gi Haag voldgiftsrett sin aller første sak»
1907		Ernesto Teodoro Moneta	Italia	«President for fredsforbundet i Lombardo,» var «fremtredende arbeider for fred i Italia»
		Louis Renault	Frankrike	«Professor i folkerett,» var «Frankrikes permanente delegat i Haagtribunalet»
1908		Klas Pontus Arnoldson	Sverige	«Grunnlegger av den svenske freds- og voldgiftsforeningen»
		Fredrik Bajer	Danmark	«for hans arbeid i Den interparlamentariske union med å være den første presidenten i det internasjonale fredsbyrå»
1909		Auguste Beernaert	Belgia	«Tidligere statsminister, medlem av det belgiske parlament, medlem av den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag»
		Paul-Henri-Benjamin d'Estournelles de Constant	Frankrike	«Medlem av Det franske parlamentet (Sénateur); grunnlegger og president for den franske parlamentariske gruppen for internasjonal voldgift; grunnlegger av komiteen for forsvaret av nasjonale interesser og internasjonal forsoning»
1910		Det internasjonale fredsbyrå	Sveits	«Stiftet 1891»
1911		Tobias Michael Carel Asser	Nederland	Initiativtaker til konferansene om internasjonal privatrett i Haag; statsråd; advokat
		Alfred Hermann Fried	Østerrike-Ungarn	«Journalist; grunnlegger av Die Friedenswarte»
1912		Elihu Root	USA	«Tidligere utenriksminister; opphavsmann til ulike avtaler om voldgift»
1913		Henri La Fontaine	Belgia	«Medlem av det belgiske parlamentet (Sénateur); president i det internasjonale fredsbyrå»
1914	Ingen tildeling
1915
1916
1917		Den internasjonale Røde Kors-komiteen	Sveits	Røde Kors, stiftet i 1863 etter initiativ fra sveitseren Henri Dunant.
1918	Ingen tildeling
1919		Woodrow Wilson	USA	«President i USA; grunnlegger av Folkeforbundet»
1920		Léon Victor Auguste Bourgeois	Frankrike	«Tidligere utenriksminister; president i det franske parlamentet (Sénat); president i Folkerettens råd»
1921		Hjalmar Branting	Sverige	«Statsminister; svensk delegat i Folkeretten»
		Christian Lous Lange	Norge	«Generalsekretær i Den interparlamentariske union»
1922		Fridtjof Nansen	Norge	«Forsker; utforsker; norsk delegat i Folkeforbundet; initiativtager til 'Nansenpass'»
1923	Ingen tildeling
1924
1925		Austen Chamberlain	Storbritannia	«Utenriksmenister; med-initiativtaker til Locarnotraktaten»
		Charles Gates Dawes	USA	«Visepresident i USA; styreformann i Allied Reparation Commission (initiativtaker til 'Dawesplanen')»
1926		Aristide Briand	Frankrike	«Utenriksminister; med-initiativtaker til Locarnotraktaten og Briand-Kellogg-pakten»
		Gustav Stresemann	Tyskland	«Tidligere rikskansler; utenriksminister; med-initiativtaker til Locarnotraktaten»
1927		Ferdinand Edouard Buisson	Frankrike	«Tidligere professor ved Sorbonne; grunnlegger av og president i menneskerettighetsorganisasjonen i Frankrike»
		Ludwig Quidde	Tyskland	«Professor ved Humboldt-Universität zu Berlin; medlem av Riksdagen; deltaker i en rekke fredskonferanser»
1928	Ingen tildeling
1929		Frank B. Kellogg	USA	«Tidligere utenriksminister; med-initiativtaker til Kellogg-Briand-pakten»
1930		Lars Olof Jonathan (Nathan) Söderblom	Sverige	«Erkebiskop, leder i den økumeniske bevegelsen»
1931		Jane Addams	USA	«Sosiolog; internasjonal president i internasjonal kvinneliga for fred og frihet»
		Nicholas Murray Butler	USA	«President ved Columbia University; forfremmer av Kellogg-Briand-pakten»
1932	Ingen tildeling
1933		Norman Angell (Ralph Lane)	Storbritannia	«Forfatter; medlem av den administrative komiteen i Folkeforbundet og i det britiske fredsrådet»
1934		Arthur Henderson	Storbritannia	«Tidligere utenriksminister; president i nedrustningskonferansen i 1932»
1935		Carl von Ossietzky	Tyskland	«Journalist; som anerkjennelse for hans verdifulle bidrag til fredens sak» (Tildelt i 1936 in absentia – nektet pass av den tyske regjeringen.)
1936		Carlos Saavedra Lamas	Argentina	«Statssekretær; president i Folkeforbundet; megler i en konflikt mellom Paraguay og Bolivia»
1937		Robert Cecil	Storbritannia	«Skribent i Former Lord Privy Seal; grunnlegger og president i den internasjonale fredskampanjen»
1938		Nansens internasjonale kontor for flyktninger	Sveits	«En internasjonal hjelpeorganisasjon stiftet av Fridtjof Nansen i 1921»
1939 og 1940	Ingen tildeling
1941, 1942 og 1943	Ingen tildeling
1944		Den internasjonale Røde Kors-komiteen	Sveits	Stiftet i 1863 etter initiativ fra sveitseren Henri Dunant.
1945		Cordell Hull	USA	«Tidligere utenriksminister; fremtredende deltaker i opprinnelsen til FN»
1946		Emily Greene Balch	USA	«Tidligere professor i historie og sosiologi; internasjonal ærespresident i internasjonal kvinneliga for fred og frihet»
		John Raleigh Mott	USA	«Styreleder i det internasjonale misjonsrådet; president i Young Men's Christian Association»
1947		Friends Service Council	Storbritannia	«[...] en påskjønnelse fra Nobelkomiteen for pionerinnsatsen innenfor den internasjonale fredsbevegelsen og for det humanitære arbeidet som hadde blitt utført uten hensyn til rase eller nasjonalitet.»
		American Friends Service Committee	USA
1948	Ingen tildeling
1949		John Boyd Orr	Storbritannia	«Lege; politiker; prominent organisator og leder av organisasjonen for ernæring og landbruk; president i det britiske fredsrådet og verdens fredsråd»
1950		Ralph Bunche	USA	«Professor ved Harvard University, Cambridge, MA; leder for tilsynsavdelingen, FN; konstituert mellommann i Palestina, 1948»
1951		Léon Jouhaux	Frankrike	«President i den internasjonale komiteen for det europeiske råd, visepresident i Frie Faglige Internasjonale, visepresident i Den faglige verdensføderasjonen, medlem av ILO-rådet, delegat i FN»
1952		Albert Schweitzer	Frankrike	«Misjonærkirurg; grunnlegger av Lambaréné (République de Gabon)»
1953		George Catlett Marshall	USA	«Generalpresident i det amerikanske Røde Kors; tidligere utenriksminister og forsvarsminister; delegat i FN; initiativtaker til Marshallplanen»
1954		FNs høykommissær for flyktninger	Sveits	«En internasjonal hjelpeorganisasjon grunnlagt av FN i 1951»
1955	Ingen tildeling
1956
1957		Lester Bowles Pearson	Canada	«tidligere statssekretær i utenriksdepartementet i Canada; tidligere president i den 7. sesjon av FNs generalforsamling» «for sin rolle i å prøve å avslutte Suezkrisen og for å løse Midtøstenspørsmålet gjennom FN»
1958		Georges Pire	Belgia	«Dominikanerordenens fra; leder av hjelpeorganisasjonen for flyktninger 'L'Europe du Coeur au Service du Monde'»
1959		Philip John Noel-Baker	Storbritannia	«Medlem av parlamentet; livslang ivrig arbeider for internasjonal fred og samarbeid»
1960		Albert Lutuli	Sør-Afrika	«President i African National Congress» «var i forkanten i kampen mot apartheid i Sør-Afrika»
1961		Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld	Sverige	«Generalsekretær i FN,» tildelt «for å styrke organisasjonen»
1962		Linus Carl Pauling	USA	«for sin kamp mot kjernefysiske prøvesprengninger»
1963		Den internasjonale Røde Kors-komiteen	Sveits	«For deres arbeid med å beskytte menneskerettighetene gjennom organisasjonens 100-årige historie»
		Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger	Sveits
1964		Martin Luther King jr.	USA	«Borgerrettighetsforkjemper og den første personen i den vestlige verden til å vise at en kamp kan føres uten vold»
1965		UNICEF	FN	«En internasjonal hjelpeorganisasjon» «[....] UNICEFs virksomhet [..var..] et gjennombrudd for solidaritetstanken mellom nasjonene som bidrog til å minske forskjellen mellom rike og fattige stater. Dermed var også krigsfaren blitt mindre.»
1966	Ingen tildeling
1967
1968		René Cassin	Frankrike	«President i Den europeiske menneskerettsdomstol»
1969		Den internasjonale arbeidsorganisasjonen	FN	«... prisen var et eksempel på Nobelkomiteens tradisjonelle støtte til FN-organisasjoner som arbeider for å bygge et internasjonalt lovverk av universelle menneskerettigheter. Samtidig var den en anerkjennelse av ILOs anstrengelser for å få i gang utviklingsprosjekter i fattige land.»
1970		Norman E. Borlaug	USA	«Det internasjonale senteret for forbedring av mais og hvete» «for hans bidrag til 'den grønne revolusjon' som hadde stor påvirkning på matproduksjonen spesielt i Asia og Latin-Amerika»
1971		Willy Brandt	Vest-Tyskland	«Kansler av Forbundsrepublikken Tyskland; for Vest-Tysklands ostpolitik»
1972	Ingen tildeling
1973		Henry A. Kissinger	USA	«for Paris-avtalen i 1973, ment å få til en våpenhvile i Vietnamkrigen og en tilbaketrekning av amerikanske styrker»
		Lê Ðức Thọ (takket nei)	Vietnam (Nord-Vietnam)
1974		Seán MacBride	Irland	«President i det internasjonale fredsbyrå; president i kommisjonen for Namibia.» «for hans sterke interesse i menneskerettigheter: førte Den europeiske menneskerettskonvensjon gjennom Europarådet, hjalp til med å grunnlegge og så lede Amnesty International og tjenestegjorde som generalsekretær i den internasjonale kommisjonen for jurister»
		Eisaku Sato	Japan	Statsminister i Japan «for sin fornektelse av det kjernefysiske alternative for Japan og for hans innsats for videre regional forsoning»
1975		Andrei Dmitrievich Sakharov	Sovjetunionen	«for hans kamp for menneskerettigheter, for nedrustning og for samarbeid mellom alle nasjoner»
1976		Betty Williams	Storbritannia	«grunnlegger(e) av Nord-Irlands fredsbevegelse (senere kalt Community of Peace People)»
		Mairead Corrigan	Storbritannia
1977		Amnesty International	Storbritannia	«for å beskytte menneskerettighetene til samvittighetsfanger»
1978		Mohamed Anwar Al-Sadat	Egypt	«for Camp David-avtalen, som førte til en fredsavtale mellom Egypt og Israel»
		Menachem Begin	Israel
1979		Moder Teresa	India	«Grunnlegger av Missionaries of Charity»
1980		Adolfo Pérez Esquivel	Argentina	Leder for menneskerettigheter; «grunnla ikke-voldelige menneskerettighetsorganisasjoner for å bekjempe militærjuntaen som var herskende i hans land (Argentina)»
1981		FNs høykommissær for flyktninger	FN	«En internasjonal hjelpeorganisasjon dannet av FN i 1951»
1982		Alva Myrdal	Sverige	«for deres flotte arbeid i nedrustningsforhandlingene i FN, hvor de begge spilte avgjørende roller og vant internasjonal anerkjennelse»
		Alfonso García Robles	Mexico
1983		Lech Wałęsa	Polen	«Grunnlegger av Solidarność; forkjemper for menneskerettigheter»
1984		Desmond Mpilo Tutu	Sør-Afrika	«Biskop av Johannesburg; tidligere generalsekretær i Sør-Afrikas kirkeråd»
1985		Den internasjonale legeforening mot atomkrig	USA	For «autorativ informasjon og for å skape en bevissthet om de katastrofale konsekvensene av en atomkrig. Komiteen mener at dette i sin tur bidrar til en økning i trykket hos den offentlige motstanden mot spredning av atomvåpen og til en redefinering av prioriteringer, med større oppmerksomhet mot helse og andre humanitære spørsmål som resultat»
1986		Elie Wiesel	USA	Styreleder for 'presidentens kommisjon for Holocaust'
1987		Óscar Arias Sánchez	Costa Rica	«for hans arbeid for fred i Mellom-Amerika, en innsats som førte til en avtale undertegnet i Guatemala 7. august dette år»
1988		FNs fredsbevarende styrker	FN	«for deres innsats [som] har gitt viktige bidrag til realiseringen av en av de grunnleggende prinsippene i FN»
1989		Dalai Lama	Tibet	«I sin kamp for å frigjøre Tibet har [han] konsekvent motarbeidet bruk av vold. Han har i stedet tatt til orde for fredelige løsninger basert på toleranse og gjensidig respekt for å bevare den historiske og kulturelle arven til sitt folk»
1990		Mikhail Gorbatsjov	Sovjetunionen	Sovjetunionens president, «for hans ledende rolle i fredsprosessen som i dag betraktes som en viktig del av det internasjonale samfunnet»
1991		Aung San Suu Kyi	Myanmar	«for hennes ikke-voldelige kamp for demokrati og menneskerettigheter» (Tildelt in absentia – Holdt fange av myndighetene i Burma)
1992		Rigoberta Menchú Tum	Guatemala	«for hennes arbeid for sosial rettferdighet og etno-kulturell forsoning basert på respekt for urfolks rettigheter»
1993		Nelson Mandela	Sør-Afrika	«for deres arbeid for fredelig avvikling av apartheidregimet, og for å legge grunnlaget for et nytt, demokratisk Sør-Afrika»
		Frederik Willem de Klerk	Sør-Afrika
1994		Yasir Arafat	Palestina	«for å hedre en politisk handling som krevde stort mot på begge sider, og som har åpnet opp muligheter for en ny utvikling i retning av brorskap i Midtøsten»
		Yitzhak Rabin	Israel
		Shimon Peres	Israel
1995		Józef Rotblat	Storbritannia	«for deres innsats for å reduserte atomvåpenets rolle i internasjonal politikk, og på lengre sikt eliminere slike våpen»
		Pugwash-bevegelsen	Canada
1996		Carlos Filipe Ximenes Belo	Øst-Timor	«for deres innsats for en rettferdig og fredelig løsning på konflikten i Øst-Timor»
		José Ramos-Horta	Øst-Timor
1997		Den internasjonale kampanjen mot landminer	USA	«for sitt arbeid for å forby og fjerning av antipersonellminer»
		Jody Williams	USA
1998		John Hume	Storbritannia	«for deres forsøk med å finne en fredelig løsning på konflikten i Nord-Irland»
		David Trimble	Storbritannia
1999		Leger uten grenser	Sveits	«som en anerkjennelse av organisasjonens banebrytende humanitære innsats på flere kontinenter»
2000		Kim Dae-jung	Sør-Korea	«for hans arbeid for demokrati og menneskerettigheter i Sør-Korea og i Øst-Asia generelt og for fred og forsoning med Nord-Korea i særdeleshet»
2001		Forente nasjoner		«for deres arbeid for en bedre organisert og mer fredelig verden»
		Kofi Annan	Ghana
2002		Jimmy Carter	USA	«for hans tiår med iherdig innsats for fredelige løsninger på internasjonale konflikter, for å fremme demokrati og menneskerettigheter og for å fremme økonomisk og sosial utvikling»
2003		Shirin Ebadi	Iran	«for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Hun har spesielt fokusert på kampen for rettighetene til kvinner og barn»
2004		Wangari Muta Maathai	Kenya	«for hennes bidrag til bærekraftig utvikling, demokrati og fred»
2005		Det internasjonale atomenergibyrået	Østerrike	«for deres innsats for å hindre at kjernefysisk energi blir brukt til militære formål og for at kjernefysisk energi til sivile formål blir benyttet på sikrest mulig måte»
		Mohamed ElBaradei	Egypt
2006		Muhammad Yunus	Bangladesh	«for å fremme økonomiske og sosiale muligheter for de fattige, spesielt kvinner, gjennom sitt banebrytende mikrokredittarbeid»
		Grameen Bank	Bangladesh
2007		FNs klimapanel	Sveits	«for deres innsats for å skape og spre større kunnskap om menneskeskapte klimaendringer, og å legge grunnlag for de tiltak som er nødvendig for å motvirke disse endringene»
		Al Gore	USA
2008		Martti Ahtisaari	Finland	«for sin viktige innsats for å løse internasjonale konflikter på flere kontinenter gjennom mer enn tre tiår»
2009		Barack Obama	USA	«for hans ekstraordinære forsøk på å styrke internasjonal diplomati og samhandling mellom mennesker»
2010		Liu Xiaobo	Kina	«for hans lange og ikke-voldelige kamp for fundamentale menneskerettigheter i Kina» (Tildelt in absentia – Holdt fange av myndighetene i Folkerepublikken Kina)
2011		Leymah Gbowee	Liberia	«for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid»
		Ellen Johnson Sirleaf
		Tawakkul Karman	Jemen
2012		Den europeiske union		«Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
2013		Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen		«For omfattende innsats for å utrydde kjemiske våpen.»
2014		Kailash Satyarthi	India	«For deres kamp mot undertrykkelsen av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.»
		Malala Yousafzai	Pakistan
2015		Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog	Tunisia	«For dens avgjørende bidrag til byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av jasminrevolusjonen i 2011.»
2016		Juan Manuel Santos	Colombia	«Hans iherdige innsats for å bringe den mer enn 50 år lange borgerkrigen i landet til opphør, en krig som har kostet minst 220 000 colombianere livet og drevet nær seks millioner innbyggere på flukt.»
2017		ICAN		«for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen.»
2018		Denis Mukwege	DR Kongo	«For deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter»
		Nadia Murad	Irak
2019		Abiy Ahmed	Etiopia	«for hans innsats for fred og mellomstatlig samarbeid, og da særlig for hans avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea.»

Noter

• ^A Formen og stavingen av navnene i navnekolonnen, så vel som rekkefølgen på prisvinnerne i de årene hvor prisen er blitt tildelt, er hentet fra nobelprize.org, den offisielle nettsiden til Nobelstiftelsen. Alternative skrivemåter og navneformer, der de finnes, er angitt i artikkelen lenket fra denne kolonnen. Hvor det er tilgjengelig, er et bilde av hver nobelprisvinner satt inn. For de offisielle bildene tatt av Nobelstiftelsen, se sidene for hver enkelt nobelprisvinner hos nobelprize.org.
• ^B Informasjonen i kolonnen om landet er ifølge nobelprize.org, det offisielle nettstedet for Nobelstiftelsen. Denne informasjonen tilsvarer ikke nødvendigvis mottakerens fødested eller statsborgerskap.
• ^C Begrunnelsen for hver tildeling er sitert (ikke alltid fullstendig) fra nobelprize.org, det offisielle nettstedet for Nobelstiftelsen.

Eksterne lenker

• «All Nobel Laureates in Physics» (engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 10. juli 2010. 
• «Nobel Prize winners by category (peace)» (engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 10. juli 2010.