Nikolaj Krestinskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nikolaj Krestinski

Nikolaj Nikolajevitsj Krestinskij (russisk: Николай Николаевич Крестинский; født 13. oktoberjul./ 25. oktober 1883greg. i Mogilev i Tsarrussland - nå del av Hviterussland, død 15. mars 1938 i Moskva) var en russisk bolsjekvikleder og senere sovjetisk politiker og diplomat.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nikolaj Krestinskij ble født i det hviterussiske Mogilev,[1][2]. Ifølge den russiske arkivar A. B. Roginsky var Nikolaj Krestinskij av etnisk russisk herkomst.[1] Andre kilder mener han var av etnisk ukrainsk herkomst,[2] mens Feliks Tsjujev forteller at Vjatsjeslav Molotov fremholdt at Krestinskijs familie hadde konvertert fra jødedommen til ortodoks kristen tro.[3]

Politiker, diplomat[rediger | rediger kilde]

Krestinskij gikk inn i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i 1903, og ble senere med i bolsjevikfraksjonen.

Etter februarrevolusjonen i 1917 viste han seg å være en kapabel administrator, og ble etterhvert valgt inn i sentralkomiteen. Han var medlem av det første sovjetiske Orgburo den 16. januar 1919 og det første politbyrået da dette ble opprettet i mars 1919. Han ble fra november partiets «ansvarshavende sekretær» i et og et halvt år.

Nikolaj Krestinski hadfde en rekke sentrale oppdrag etter oktoberrevolusjonen; han var også 1918-22 Sovjetrusslands finanskommissar.

Krestinskij støttet Trotskij-fraksjonen i partiet, og i 1921 mistet han derfor plassen i partiledelsen. Han ble deretter sendt til Tyskland som ambassadør. Denne stillingen var både viktig og dfølsom,på grunn av Sovjetrusslands viktige og delikate forhold til Tyskland den gang, men den var på langt nær så viktig som de verv han tisligere hadde innehatt. Han var 1922-30 ambassadør i Berlin og deretter vise folkekommissar for utenrikssaker. Krestinskij arbeidet som diplomat frem til 1937.

Selv om han i 1923 hadde distansert seg fra gruppen runsdt Trotskij og i 1928 hadde skarpt tatt avstand fra partiopposisjonen, forble Stalin mistroisk overfor ham.

Moskvaprosessene[rediger | rediger kilde]

I 1937 ble han arrestert under Stalins utrenskninger. Under Moskvaprosessene, som vare rene skueprosesser, ble Krestinskij dømt til døden 13. mars 1938 og deretter skutt to dager etter.

Under rettssaken nektet Krestinskij helt å være skyldig i anklagen, men ombestemte seg dagen etter.

Den 2. mars sa han til den presederende dommer, Vasilij Ulrikh:

Jeg erkjenner ikke at jeg er skyldig. Jef er ingen trotskist. Jeg vatr aldri noe medlem av «høyrefløyen etter den trotskistiske blokk», som jeg ikke vissye eksisterte. Heller ikke har jeg begått en eneste av de forbrytelser jeg personlig anklages for; i særdeleshet er jeg uskyldig i å hatt nooen relasjoner med de tyske hemmelige tjenester.

Dagen etter sa han imislertid det følgende:

I går, under innflytelse av en momentan falsk skamfølelse, utløst av atmosfæren på anklagebenken og det vonde inntrykk utløst av den offentlige lesning av anklagen, som ble forverret av min svake helse, kunne jeg ikke få meg selv til å si sannheten, jeg kunne ikke få meg selv til å erklære meg skyldig. Og i stedet for å si «Je, jeg er skyldig», svarte jeg nesten mekanisk, «Nei, jeg er ikke skyldig».

Slike hendelser var sjeldne under skueprosessene sent på 1930-tallet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leo Trotzki: Stalin – Eine Biographie. Pawlak-Verlag und Kiepenheuer & Witsch
  • Spuler: Regenten und Regierungen der Welt. Minister-Ploetz Bd. 4, 1964
  • Merle Fainsod: Wie Russland regiert wird. Kiepenheuer & Witsch, 1965

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Roginsky, A.B. (Ed.). "1938. March". 1998. The Communarka Memorial. Жертвы политического террора в СССР (Victims of Political Terror in the USSR). Memorial International Historical-Enlightenment, Human Rights and Humanitarian Society. 26 Feb. 2009. http://www.memo.ru/memory/communarka/Chapter5.htm
  2. ^ a b Rumyantzev, Vyacheslav. "Крестинский Николай Николаевич " ("Krestinsky Nikolai Nikolaevich"). ХРОНОС – Всемирная История в Интернете (HRONOS World History on the Internet). 26 Feb. 2009. http://www.hronos.km.ru/biograf/krestinski.html }
  3. ^ Chuev, Felix (ed), Molotov Remembers: Inside Kremlin Politics, 1993, Dee Ivan Inc