Nikolaj Bobrikov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Николай Иванович Бобриков
Nikolaj Ivanovitsj Bobrikov
Nikolai Bobrikov.jpg
Født15. januar 1839[1]Rediger på Wikidata
StrelnaRediger på Wikidata
Død4. juni 1904 (65 år)
HelsingforsRediger på Wikidata
Gravlagt Coastal Monastery of St. SergiusRediger på Wikidata
Utdannet ved Russlands væpnede styrkers generalstabsmilitærakademiRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, offiser, diplomatRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmetRediger på Wikidata
Utmerkelser
12 oppføringer
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, Den hvite ørns orden, 1. klasse av Sankta Annas orden, 3. klasse av Sankta Annas orden, 2. klasse av Sankt Vladimirs orden, 3. klasse av Sankt Vladimirs orden, 1. klasse av Den røde ørns orden, 1. klasse av Sankt Vladimirs orden, 4. klasse av Sankt Vladimirs orden, storkorset av LeopoldsordenenRediger på Wikidata
Generalguvernør for Storfyrstedømmet Finland
12. oktober 1898–17. juni 1904

Nikolaj Ivanovitsj Bobrikov (russisk: Николай Иванович Бобриков) (født 15. januarjul./ 27. januar 1839greg. i St. Petersburg, død 4. junijul./ 17. juni 1904greg. i Helsingfors) var en russisk offiser og politiker. Han er best kjent som generalguvernøren i Storfyrstedømmet Finland i perioden 1898–1904. Bobrikov ble i 1898 utnevnt som storfyrstedømmets generalguvernør for å nedkjempe den finske separatistbevegelsen, hvilket medførte at han ble forhatt og fryktet av det finske folket.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Generalguvernør for Storfyrstedømmet Finland[rediger | rediger kilde]

Bobrikov (t.v.) deltar i det russiske statsrådet i 1901. Maleri av Ilja Repin.

«Februarmanifestet», undertegnet av tsar Nikolaj II den 15. februar 1899, markerte begynnelsen på «undertrykkelsesårene» (sortovuodet). I manifestet erklærte tsaren at imperiets lover var høyere rangert enn fyrstedømmets egne lover, trykkefriheten forsvant og sensur ble innført. En halv million finner undertegnet en underskriftskampanje som ba Nikolaj II om å oppheve manifestet, men delegasjonen som skulle bringe underskriftene til tsaren nådde aldri frem til ham.[trenger referanse]

I 1900 krevde Bobrikov at all korrespondanse mellom regjeringskontorer skulle foregå på russisk, og undervisning på russisk i skolene skulle økes. Den finske hæren ble oppløst i 1901, og det ble krevd at finske vernepliktige skulle tjenestegjøre i russiske enheter og kunne deployeres til tjenestegjøring overalt i det russiske imperiet. Ved første innkallelse i 1902 møtte bare 42 % av de vernepliktige opp, og i 1905 ble verneplikten i Finland avskaffet da man anså finnene som upålitelige.[trenger referanse]

I 1903 ble Bobrikov gitt diktatorisk makt av tsaren så han kunne avskjedige regjeringsmedlemmer og stenge aviser. Siden 1899 hadde det finske folkets forakt og frykt for Bobrikov økt for hver dag.[trenger referanse]

Attentatet på Bobrikov[rediger | rediger kilde]

Den 16. juni 1904 utførte den unge nasjonalisten Eugen Schauman et attentat mot Bobrikov. Schauman skjøt Bobrikov tre ganger og deretter seg selv to ganger. Schauman døde øyeblikkelig. Bobrikov klarte etter store anstrengelser å bevege seg til det samlede senatet, hvoretter han ble sendt til et sykehus. På tross av de finske legenes anstrengelser, sto Bobrikovs liv ikke til å reddes, og han døde dagen etter. Etter bisettelsen den 20. juni i Uspenskijkatedralen i Helsingfors ble kisten flyttet til St. Petersburg og han ble begravd der.

Selv om attentatet på Bobrikov ble møtt med glede blant finnene, resulterte det i strengere russifisering av landet. Tsar Nikolaj II erklærte etter Bobrikovs død at hans store bedrifter ville bli foreviget i Russlands historie.[trenger referanse]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb136213332