New age-musikk

New age-musikk er en musikksjanger som er relatert til new age-bevegelsen. New age-musikken har sitt utspring i hippie-kulturen og nyreligiøsitet. På 1960- og 70-tallet ble new age forbundet med at man sto på terskelen til en ny og bedre tidsalder, en ny æra, ofte kalt Vannmannens tidsalder. Tony Scotts Music for Zen Meditation fra 1964 regnes av mange som den første new age-innspillingen.^[1] Eksempler på 1970-tallets new age-inspirert musikk er noe av musikken til Vangelis, Tangerine Dream, Jean-Michel Jarre, Kitarō, Mike Oldfield og Yanni. New age-musikken på 70-tallet var ofte inspirert av østlig-, indiansk- eller keltisk mystikk, men var også eksperimentell og «annerledes».

Senere har musikken blitt forbundet med alternativbevegelsen, og har fått mer fokus på at den skal ha et mykt uttrykk, være god å høre på ved hvile, meditasjon og yoga og ikke så utfordrende og eksperimentell som på 70-tallet. En av de første med denne nyere sjangerdefinisjonen av new age-musikk var Stephen Halpern, hans musikk ble brukt til meditasjon. Han ga ikke ut musikken via konvensjonelle plateselskap og distributører, men på eget selskap og solgte de fra new age-butikker.^[2] På 1980-tallet var det populært å blande inn naturlyder som for eksempel hvalsang, lyder fra trær og andre naturlige lydbilder.^[3] En fellesnevner for new age-musikk er at den er fredfull og rolig, og blir av noen benyttet til stresshåndtering, lesing og avslapping for å skape en fredelig atmosfære. New age-musikk er ofte instrumental. Mange artister som ikke kan defineres som typiske for sjangeren, har spilt inn musikk fra sjangeren på enkelte spor eller hele album.