Nevroestetikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nevroestetikk er et relativt nytt felt innenfor empirisk estetikk som er interessert i å studere prosesser i hjernen i respons til estetiske stimuli, for eksempel visuell kunst og musikk. Nevroestetikk kan defineres som det vitenskapelige studiet av det nevrale grunnlaget for vurdering av kunst og kunstproduksjon.[1] Begrepet ble introdusert så sent som i 1999 av hjerneforskeren Zeki.[2] Blant mange spørsmål man er interessert i er hvordan nevrale system for estetisk nytelse har oppstått gjennom evolusjon og hvilke rolle emosjoner har i estetisk erfaring. Ideen om at estetisk erfaring har et fysiologisk grunnlag, og interessen i å undersøke nevrale mekanismer som er involvert, går tilbake til 1700-tallet.[3] Det er først med utviklingen av avansert moderne teknologi, som for eksempel positronemisjonstomografi (PET) og funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI) at det har blitt mulig å gjennomføre empiriske studier som tar for seg slike spørsmål. Ved hjelp av slike teknikker begynner man å få stadig mer innsikt i det nevrobiologiske grunnlaget for estetisk erfaring.

Utvikling av en empirisk tilnærming til estetikk[rediger | rediger kilde]

Den empiriske estetikken kan sies å starte med Fechner[4] som utførte eksperimentelle observasjonsstudier om subjektive preferanser for ulike kunstverk. Gestaltpsykologi i 1920 og 30-årene representerte en videre utvikling som bidro til å belyse mekanismene bak estetisk vurdering. Ifølge gestaltteoretikerne integrerer mennesker, ved hjelp av perseptuelle lover som kontinuitet og likhet, objekter som oppfattes å høre sammen til en større helhet.[5] Satt i en estetisk sammenheng vil skjønnhet være noe som representerer mening og stabilitet i omgivelsene. Videre satte Berlyne[6] søkelyset på fysiologisk aktivering i verdsettelse av estetikk og han foreslo en invers U-kurve i forholdet mellom variabler som forventning, overraskelse, gjenkjennelse, symmetri og interesse, og estetisk vurdering. Viktigheten av top-down prosesser i forhold til estetisk verdsettelse har også blitt diskutert. For eksempel introduserte Martindale[7] en kognitiv teori om estetisk preferanse, der han forklarte prosesser som fremkaller nytelse og forståelse for et kunstverk gjennom hvor mange og hvor varierte assosiasjoner stimulusen aktiverer.

Teoretiske pionerer[rediger | rediger kilde]

Zeki[rediger | rediger kilde]

Zeki, professor i nevroestetikk ved University College i London, argumenterer for at kunst gjenspeiler funksjoner i hjernen.[8] Han hevder at alle store kunstnere instinktivt er nevroestetikere som har en indre forståelse for hvordan hjernen oppfatter verden. Denne forståelsen oppfattes som regel ikke eksplisitt av kunstnere, men likevel nytter kunstnere denne ofte implisitte forståelsen til å utarbeide et visuelt språk. Zeki trekker frem tendensen kunstnere har til å fokusere på et avgrenset antall kognitive og perseptuelle egenskaper som støtte for sin teori. I tillegg til dette foreslår han to overordnede lover hjernen i visuell prosessering. Den første er konstans, der hjernen på tross av endringer som skjer når man prosesserer et visuelt stimuli, har evne til å opprettholde kunnskap om konstante og viktige egenskaper hos et objekt, og samtidig overse irrelevante egenskaper. Den andre loven er abstraksjon, der en generell representasjon kan anvendes på mange spesifikke representasjoner, noe som gjør at hjernen kan prosessere visuelt stimuli hurtig.

Ramachandran[rediger | rediger kilde]

Ramachandran og Hirstein[9] foreslår et sett av åtte lover som kunstnere bruker, bevisst eller ubevisst, til å optimalt stimulere visuelle områder i hjernen, for eksempel symmetri, kunst som metafor og hyperstimulering (eller "peak shift"). De foreslår at kunst er mest appellerende dersom den fører til en økt aktivering i en enkelt dimensjon heller enn ved en overflødig aktivering av flere moduler samtidig.

Områder i hjernen som er assosiert med prosessering av visuell estetikk[rediger | rediger kilde]

Hjerneavbildingsstudier har gitt innsikt i hvilke områder i hjernen som er aktivert når man ser på kunst, og flere områder har vist seg å være involvert.

Occipitallapp[rediger | rediger kilde]

Vartarian og Goel[10] viste at aktivitet i visuelle områder i occipitallapp var større når man ga en høyere preferanseskår til maleri enn når man ga en lavere skår. Tidligere studier indikerer at foretrukket stimuli aktiverer oppmerksomhetsmekanismer[11] eller affektive prosesser[12] som igjen fører til økt prosessering i tidlige visuelle stadier.

Temporallapp[rediger | rediger kilde]

En studie har også funnet høyere aktivering i venstre temporallapp når man skulle vurdere skjønnhet, sammenlignet med vurdering av symmetri (i visuelle geometriske stimuli).[13] Dette har blitt tatt til intekt for at dette området kan være involvert i å skape en affektiv og semantisk kontekst basert på tidligere erfaringer, som vil virke inn på vurdering av skjønnhet i visuell kunst. Temporallappen virker også å ha en viktig rolle i objektgjenkjennelse hos mennesker.

Orbitofrontale cortex[rediger | rediger kilde]

Prefrontale cortex har vist seg å være veldig viktig for estetisk prosessering. Kawabata og Zeki[14] fant for eksempel høyere aktivitet i orbitofrontale cortex for stimuli som ble vurdert som vakkert, sammenlignet med aktivitet i motorisk cortex for stimuli som ble vurdert som stygt, ved bruk av fMRI. Dette området er assosiert med viktige og abstrakte belønnende stimuli og dette kan indikere at rollen dette spesifikke området har i estetisk preferanse er å representere en belønningsverdi til de ulike visuelle stimuliene.

Insula[rediger | rediger kilde]

I tillegg til occipital-, temporal- og særlig prefrontale cortex sine roller i estetisk erfaring, har bilateral insula vist seg å være viktig for en opplevelse av emosjoner når man ser på visuell kunst i forhold til en mer pragmatisk opplevelse.[15] Dette er konsistent med rollen insula har i opplevelse av emosjon.[16] I tillegg indikerer studier at anterior cingulate cortex sannsynligvis har en rolle i bevissthet om affektiv tilstand under estetisk preferanse[17]

Kritikk og videre vei[rediger | rediger kilde]

Kan vi lære noe fra en nevropsykologisk tilnærming til kunst? Metodisk diskusjon går blant annet ut på om den temporale oppløsningen til fMRI er god nok til å estimere nevral synkronisering, og om den eksperimentelle kontrollen går utover rekkevidden av generaliserbarheten til empiriske funn. En mer konseptuell debatt går ut på om nevrovitenskapen bør avgrenses til å undersøke det biologiske grunnlaget for estetisk erfaring eller om tilnærmingen også kan være et viktig bidrag til å forstå kunstatferd. Argument som støtter ideen om at nevroestetikk ikke kan tilnærme seg kunstatferd er at den har et strengt fokus på skjønnhet, preferanse, liking osv, at den fokuserer på generelle prinsipp og avviser spesifikke aspekt, at den ikke legger vekt på kontekstuelle egenskaper og til slutt at det er et forsøk på å redusere kunstproduksjon og verdsettelse til generelle nevrobiologiske mekanismer.[18] Det har vist seg å være vanskelig å gi en formell definisjon på hva skjønnhet er, og det finnes ikke noen utdypende modell om strukturen til kunst. Dermed vil noen hevde at en av hovedutfordringene til nevroestetikken i dag er å etablere modeller av hva som karakteriserer kunstobjektet og hva som karakteriserer den estetiske erfaringen, forut for eksperimentelle studier.[19] På den andre siden kan resultatene fra nevroestetiske studier være viktige i å forbedre forståelsen vår av karakteristikken til både kunstobjekt og erfaring. Nevroestetikk er et nytt felt som har mange utfordringer foran seg, og mange vil hevde at det ikke er noen grunn til at ikke nevroestetikk kan ta i betraktning kritikken som blir stilt og bruke noe av dette i fremtidige studier for å få en dypere forståelse i nevrale mekanismer i observasjon og skapelse av kunst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skov, M. og Vartanian, O. (2009). Introduction: What is neuroaesthetics? In M. Skov og O. Vartanian (Eds.), Neuroaesthetics. New York: Baywood
  2. ^ Zeki, S. (1999). Inner vision. Oxford: Oxford University Press.
  3. ^ Skov, M. og Vartanian, O. (2009). Introduction: What is neuroaesthetics? In M. Skov og O. Vartanian (Eds.), Neuroaesthetics. New York: Baywood
  4. ^ Fechner (1876). Vorschule der Aesthetik. Experimental Aesthetics: “Pre-school” of aesthtics. Leipzig: Breitkopf & Härtel.
  5. ^ Arnheim, R. (1974). Art and visual perception: The new vision. Berkeley, CA: University of California Press.
  6. ^ Berlyne, D., E. (1971). Aesthetics and psychobiology. East Norwalk, CT: Appleton-Century-Crofts.
  7. ^ Martindale, C. (1988). Aesthetics, psychobiology, and cognition. In F. H. Farley & R. W. Neperud (Eds.), The foundation of aesthetics, art and art education. New York: Praeger.
  8. ^ Zeki, S. (1999). Inner vision. Oxford: Oxford University Press.
  9. ^ Ramachandran, V., S. & Hirstein, W. (1999). The science of art. A neurological theory of aesthetic experience. Journal of Consciousness Studies, 6, 15-51.
  10. ^ Vartarian , O. & Goel V. (2004). Neuroanatomical correlates of aesthetic preference for paintings. Neuroreport, 15, 893-897.
  11. ^ Kaestner, S. & Ungerleider, L., G. (2000). Mechanisms of visual attention in the human cortex. Annual review of neuroscience, 23, 315-341.
  12. ^ Lang, P. J., Bradley, M., M., Fitzsimmons, J., R., Cuthbert, B., N., Scott, J., D., Moulder, B., et al. (1998). Emotional arousal and activation of the visual cortex, and fMRI analysis. Psychophysiology, 35, 199-219..
  13. ^ Jacobsen, T., Schubotz, R. I., Höfel, L., & von Cramon, D., Y. (2005). Brain correlates of aesthetic judgment of beauty. Neuroimage, 29, 276-285..
  14. ^ Kawabata, H. & Zeki, S. (2004). Neural correlates of beauty. Journal of World Prehistory, 91, 167-198.
  15. ^ Cupchik, Gerald C. (2009). Viewing artworks: Contributions of cognitive control and perceptual facilitation to aesthetic experience. Brain and Cognition, 70, 84-91
  16. ^ Damasio, A. R., Grabowski, T. J., Bechara, A., Damasio, H., Ponto, L. L., Parvizi, J., et al. (2000). Subcortical and cortical brain activity during the feeling of selfgenerated emotions. Nature Neuroscience, 3, 1049–1056.
  17. ^ Hornak J., Bramham, J., Rolls, E., T., Morris, R., G., O`Doherty, J., O., Bullock, P. R., et al. (2003). Changes in emotion after circumscribed surgical lesions of the orbitofrontal and cingulate cortices. Brain, 126, 1691-1712.
  18. ^ Cela-Conde, C., J., Agnati, L., Huston, J. P., Mora, F. Og Nadal, M. (2011). The neural foundations of aesthetic appreciation. Progress in Neurobiology, 94, 39-49. doi:10.1016/j.pneurobio.2011.03.003
  19. ^ Skov, M. (2009). Neuroaesthetic Problems: A framework for Neuroaesthetic research. In M., Skov & O., Vartarian (Eds.), Neuroaesthetics. New York: Baywood

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nevroestetikk&oldid=24112165»