Nepals overgangsregjering 2007

Nepals overgangsregjering 2007 blei danna 1. april 2007. Den er en koalisjon av partier fra Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk).

Regjeringas oppgave er å forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling, som etter avtale skal holdes 20. juni 2007.

For første gang i Nepals historie avla den demokratisk valgte regeringssjefen ikke ed til kongen. Sannsynligvis for første gang var det heller ikke et flertall av parbatiya: Menn av høy hindu-kaste fra det nepalere kaller ås-distriktene. Parbatiya har beherska landet siden 1768.

Regjeringsleder er Girija Prasad Koirala.

Fredsavtalen fra november 2006

Regjeringa er et resultat av fredsslutninga mellom Nepals regjering og NKP(Maobadi) 15. november 2006, som avslutta borgerkrigen i Nepal 1996 - 2006.

Blant punktene i denne fredsavtalen var:

• Opprørshæren Folkets frigjøringshær (kjent på engelsk som PLA) skulle samles i 7 leirer, der dens soldater og våpen skulle overvåkes av FN. Et tilsvarende antall soldater og våpen fra regjeringshæren skulle også overvåkes av FN.
• Det skulle dannes et overgangsparlament, der også opprørspartiet NKP(M) skulle være representert,
• Det skulle vedtas ei overgangsgrunnlov, som skulle erstatte Nepals grunnlov fra 1990.
• Valg på ei grunnlovsgivende forsamling skulle gjennomføres i 2007.
• Ei overgangsregjering der begge sider var representert, skulle dannes.

Gjennomføringa av avtalen

Avtalen blei gjennomført med en god del forsinkelser.

Samling og verifisering av PLA-soldater

PLA-soldatene begynte å samle seg i leirer i november 2006, men det viste seg at intenting var ferdig til dem. Det fantes ikke hus, tilgang til reint vann osv., og de dårlige forholda i leirene blei også kritisert av FN. Opprettelsen av leirene gikk seinere enn planlagt. På nyåret 2007 var noe over 30 000 PLA-soldater samla i leirene. Men FNs inspeksjon av leirer, mannskaper og våpen, som skulle avsluttes med en offisiell såkalt verifisering, skulle vise seg å ta flere måneder. Dette blei brukt som argument fra regjeringssida, intenst støtta av den amerikanske ambassaden, for at resten av fredsavtalen heller ikke kunne gjennomføres.

Overgangsparlamentet og overgangsgrunnlova

Ifølge den tidsplanen i fredsavtalen skulle både overgangsgrunnlova, overgangsparlamentet og overgangsregjeringa ha vært klare rundt 1. desember. Men grunnlova var ikke ferdig, og både den og sammensentinga av overgangsparlamentet blei klart først etter harde forhandlinger.

15. januar 2007 blei overgangsparlamentet nedsatt og overgangsgrunnlova vedtatt. Grunnlova var faktisk ikke helt ferdig, og blei derfor vedtatt i prinsippet, med enkelte deler som skulle gjøres ferdig seinere.

Overgangsgrunnlova utløste et protestopprør i Tarai, det flate, tropiske grensedistriktet mot India. Dette førte til at regjeringa i februar 2007 lovet å gjøre endringer i den nye grunnlova for å tilfredsstille en del av Tarai-befolkningas krav.

Sluttforhandlingene om overgangsregjeringa

Nye politiske tautrekninger måtte til før overgangsregjeringa kunne nedsettes. Fordi det fortsatt var uenighet om valgordninga for den grunnlovsgivende forsamlinga, og mange av nødvendige lovvedtak og andre forberedelser ikke var gjort, førte det til økende bekymring for at valget ikke kunne gjennomføres.

USAs ambassadør advarte i hele denne perioden mot å ta inn maoistpartiet i regjeringa. På den andre sida blei Nepals regjering sterkt oppfordra av bl.a. FN, India og noen vestlige land (bl.a. Norge) til å få regjeringa på plass, for å sikre at valget blei gjennomført og unngå at fredsprosessen spora av.

På slutten begynte NKP(Maobadi) å true med å ikke gå inn i regjeringa og isteden sette i gang et nytt demokratiopprør etter mønster av 1990 og 2006, Jana Andolan III, dersom forhandlingene ikke blei sluttført og det blei sikra at valg blei holdt i juni. Prachanda sa at NKP(M) hadde ingen interesse av å delta i regjeringa dersom det ikke blei holdt valg, og anklaga «regressive krefter» for å forsøke å hindre valget.

I sluttfasen blei det trøbbel mellom det moderate kommunistpartiet UML og statsminister G. P. Koirala. UML krevde at deres fremste representant Sahana Pradhan skulle være nr. 2 i regjeringa, en post Koirala insisterte på skulle tilhøre en av hans nære medarbeidere. Koirala uttrykte misnøye med at Pradhan skulle være med i regjeringa. Dette førte til sterk frustrasjon i NKP(Maobadi), som hadde gitt opp å få innfridd et løfte om at de skulle få visestatsministeren.

Til slutt ga UML opp dette kravet, og regjeringa kunne dannes.

Etter de første forhandlingene i mai-juni 2006 var det snakk om at overgangsregjeringa skulle komme på plass i august det året. Da den endelig blei nedsatt, lå den an til å få ei funksjonstid på kanskje tre-fire måneder – hvis valget blei holdt i tide.

Sammensetning

Partier

Regjeringa hadde fra starten 22 medlemmer. Partisammensetning var:

• 6 medlemmer fra Nepals Kongressparti (medrekna statsministeren),
• 6 fra det moderate kommunistpartiet UML
• 5 fra NKP(Maobadi)
• 3 fra Nepali Congress (Democratic)
• 1 fra Tarai-partiet Nepal Sadbhavana Party (Ananda Devi)
• 1 fra fronten av kommunistiske småpartier Samyukta Bammorcha.

Kommunistpartiet Janamorcha Nepal (Serchan) var overraskende ikke representert da regjeringa blei danna. På forhånd blei den høyt profilerte Amik Sherchan, visestatsminister og helseminister, tilbudt å beholde helseministeriet. Han protesterte mot at JMN ikke hadde fått være med på å diskutere ministerier. Da regjeringa blei danna, lå helseministeriet under Koirala. Det blei opplyst at JMN (Sherchan) vil gå inn i regjeringa seinere.

Kommunistpartiet Nepal Mazdoor Kizan Party var med på forhandlingene, men gjorde det straks klart at partiet ikke ville ha noen minister. (NMKP gjorde det samme under regjeringsforhandlingene i mai 2006.)

Det er også varsla at regjeringa kan få noen andre suppleringer.

Viktige ministerposter

Nepals Kongressparti krevde, og fikk, nr. 2 i regjeringa Ram Chandra Poudel, som også blei freds- og gjennoppbyggingsminister. I tillegg kom tunge ministerier som finans (Dr. Ram Sharan Mahat), forsvar (Koirala sjøl), justis (Narendra Bikram Nemwang) og innenriks (der den omstridte Krishna Prasad Sitaula fortsatte). Med unntak av den utadvendte Sitaula virka Kongresspartiets gruppe grå og aldrende.

UML fikk utenriksministeren (partiveteranen Sahana Pradhan). Ellers deltok ikke partiets mest kjente og profilerte politikere i regjeringa. Visestatsminister i den forrige regjeringa Khadga Prasad Sharma Oli blei ikke funnet verdig til noe departement av partiet, trolig fordi han leder en fraksjon som står i sterk motsetning til partileder Madhav Kumar Nepal. Heller ikke den fargerike Bamdev Gautam, en veteran fra regjeringsarbeid på høyt plan, slapp til.

NKP(Maobadi) hadde opprinnelig krevd tunge ministerier og fått løfte om å få en visestatsminister. Regjeringa hadde ingen visestatsministre og maoistenes tyngste ministerium var informasjon (parlamentarisk leder Krishna Bahadur Mahara). Deres mest kjente kvinnelige leder, Hisila Yami, blei minister for offentlige arbeider og planlegging. Dev Gurung blei minister for lokal utvikling. NKP(M)s populære leder fra Tarai, Matrika Prasad Yadav, fikk det relativt lite viktige departementet for skogs- og jordvern. Partiet valgte å ikke sette en kvinne på ministeriet for kvinne- og barnespørsmål. Isteden satte de inn Khadga Bahadur Biswakarma alias Prakanda, som er en av to dalits (kasteløse) i regjeringa, og yngste medlem – 38 år under konstitueringa. NKP(Maobadi) var representert av ei tung gruppe godt kjente partiledere.

Partiets to sentrale ledere, Prachanda og Baburam Bhattarai, hadde i 2006 sagt at de ikke ville sitte i parlamentet og regjeringa. B. Bhattarai sa etter at regjeringa var stifta at partiet hadde godtatt kompromisser og løftebrudd (bl.a. da de ikke fikk visestatsministeren) for å sikre at valget i juni blei holdt.

Kvinner, lavkaste-medlemmer og minoriteter

Regjeringa hadde to kvinnelige ministre (av 22 i alt). Forrige regjering hadde ikke noen.

Parbatiya-representanter fra de høye hindu-kastene var tilsammen 11 (5 bahun, chhetri og 1 thakuri). Dette er trolig første gang folk fra disse høye hindukastene ikke er i flertall.

• To var kasteløse (dalit).
• Ni tilhørte nasjonale minoriteter (janjati og madhesi).
  • Av dem var to newar, nasjonen som dominerer Kathmandudalen, begge kvinner.
  • Tre var gurung, et sino-tibetansk folk i det sentrale Nepal som har vært viktig i maoistopprøret.
  • Tre var madhesi, fra det sørlige, flate, tropiske grensedistriktet Tarai der folk gjorde opprør mot overgangsgrunnlova i januar og februar. To av dem tilhørte den viktige jordbruker-kasten yadav.
  • Én var Limbu, ei undergruppe av kiratfolket fra Nepals østgrense.

Mottakelse

Den nye regjeringa blei godt mottatt av India, FNs representant i Nepal og EU, Japan, Kina, Pakistan og Russland. Alle markerte at de så regjeringa som viktig for fredsprosessen. Dette uttrykker nok også at Nepals nærmeste samarbeidsland nå oppfatter maoistene som en stabiliserende faktor, særlig etter at Tarai-bevegelser som MJF og JTMM har stått fram som mer ekstreme og mindre ansvarlige enn NKP(Maobadi).

USAs ambassadør i Nepal James F. Moriarty kom med en relativt sur kommentar som kritiserte maoistene.

Internasjonalt blei den nye regjeringa slått opp som en stor nyhet, fordi det revolusjonære NKP(Maobadi) nå endelig var blitt med i regjeringa. Det blei stort sett oppfatta som et signal om at freden i Nepal kunne holde.

Eksterne lenker

• Liste over regjeringsmedlemmer med bilder (På engelsk. Fra Nepalnews 1. april 2006.) På oversikta her er Indra Bahadur Gurung feilaktig omtalt som NC(D). Skal være NC.

• No private property for us: Maoist ministers (På engelsk. Felleserklæring fra NKP(M)s ministre som bl.a. går ut på at de ikke skal ha privateiendom, heller ikke etter at de slutter i regjeringa. Dette er i samsvar med et partivedtak fraa 1996. Fra Nepalnews, 7. april 2007.)